SP

Reykjavik, onsdag 30. juni: Når været er brukbart og de har litt tid til overs, forsvinner August og Julia gjerne av gårde til det de kaller "SP" (Stein-palasset), som er et lite skogholt på en meget hemmelig adresse i Reykjavík. Hvis de har muligheten, blir de borte i timesvis. Gudene vet hva de driver med der, men det involverer i hvert fall speiderkniver og tråd, for det tar de alltid med seg. I går ettermiddag var Martha og jeg så heldige å bli invitert på en liten forfriskning - syrinblomster servert på grønne blader - i dette aller helligste. Men vi sier ikke hvor det er!

Six days on the road

Reykjavik, fredag 25. juni: Etter seks døgn på noen av Islands mest spennende, minst brukte og mest hårreisende veier kom vi sent i kveld tilbake til Reykjavík - alle i god behold, med unntak av lydpotta på Subaruen. Denne siste dagen var vi innom et par av de største turistattraksjonene på runden - fuglefjellet Látrarbjarg og stranden Rauðasandur - men ble vel egentlig litt skuffet. Vi hadde større opplevelser lenger nord, der vi minst hadde ventet det. Men alt i alt har vi hatt en helt fantastisk tur, som vi kommer til å bruke noen dager på å fordøye... mens vi pakker og forbereder hjemreisen.

Soloppgang på verdens ende

Látrabjarg, natten til 25. juni: Julia og jeg tok turen ut til Látrabjarg i natt for å se på solnedgang og soloppgang. Ved disse breddegrader og til disse tider inntreffer begge innenfor en halvtimes tid. Til gjengjeld kommer de (på grunn av Islands vestlige beliggenhet ift. Greenwich) ganske sent/tidlig, sånn omkring halv to. Det var nå likevel vel verdt turen; det er ikke hver dag man har anledning til å se dette i så spektakulære omgivelser - og i så godt selskap.

Látrabjarg er spesielt av flere grunner. Det er en tolv kilometer lang klippe som stuper loddrett ned i havet, fra fire hundre meters høyde på det høyeste. Det er også Islands - og dermed Europas - vestligste punkt, og utgjør et av verdens største fuglefjell. I tillegg har det vært åsted for et par dramtiske skipsforlis og redningsaksjoner opp gjennom tidene. Og så sent som i forrige uke trillet en turist utfor kanten og døde.

Men da vi var der denne svært korte sommernatta, åndet alt av ro og fred på Látrabjarg. Selv de mange millioner fugler benyttet den korte sommernatta til en time på øyet. Vi traff en og annen søvnig lundefugl som stakk hodet ut av hullet sitt for å snuse på været, men ellers var det vanskelig å forestille seg at vi stod på toppen av en millionby.

Fjell, fjord og fandens oldemor

Hænuvík, St. Hans 2010: Etter en ny lang dag på veien har vi nå kommet fram til et lite paradis på jord - et koselig lite hus på en knallgrønn eng ut mot det mørkeblå havet, omtrent så langt vest man kan komme i Europa. Det var godt å komme fram etter en dag stappfull av inntrykk, i hovedsak av estetisk art, bl.a. et sammenhengende utsyn over fjell og fjorder som kunne ta pusten fra en. Dagens sterkeste inntrykk var likevel den lille og ellers ikke særlig bemerkelsesverdige bygda Flateyri. Tidlig på morgenen den 26. oktober 1995 skaffet denne bygda seg en tragisk plass i moderne islandsk historie da et snøskred tok et trettitalls hus og 20 menneskeliv. Det kunne gått verre - hvis alle hadde vært hjemme den natten hadde bortimot 80 liv gått tapt. Likevel har den lille bygda aldri reist seg helt siden, og katastrofen preger Flateyri den dag i dag - merkbart selv for bilturister som bare stopper der for en kopp kaffe og en kikk.

Dette lille landet er bare så utrolig MYE - på så mange måter.

Livet på 66. breddegrad

Vigur, St. Hansaften 2010: Vet ikke helt hva vi skal si om Ísafjörður, der vi nå har tilbragt et døgn. Som by er den litt for stor til å være sjarmerende, og litt for liten til å være spennende. Den har for så vidt flere hyggelige gater med nydelige, gamle hus - blant de eldste på Island - men altfor mange av dem står og forfaller. De steile fjellene omkring byen beskytter sikkert mot sjø og vind, men sperrer også for et utsyn som ellers ville vært fantastisk.

Grunnen til at Ísafjörður likevel forsvarer en status som Vestfjordenes sentrum, er sikkert byens praktiske plassering i forhold til mange andre severdigheter i området. For eksempel er byen det beste utgangspunkt for ekskursjoner til Hornstrandir, den veiløse, ytterste utpost mot Nordishavet og et eldorado for arktisk ekstrem-fotturisme. Den som har noe mer beskjedne ambisjoner kan, som oss, starte dagen med en bedre frokost på et av byens to konditorier, og så ta ferja ut til øya Vigur. Der ute venter bl.a. et helt utrolig fugleliv, en spektakulær utsikt mot fjellene omkring, Islands eneste vindmølle, en klassisk og velholdt gammel bondegård og et kakebord som varmer godt i blåsten der ute.

Jeg tror kanskje det var noe av det beste vi kunne få ut av Ísafjörður.