Andre sluttnote: Den unge mannen og havet

Løkken, fredag 3. juli: Utover problemene ved Kirkjubæjarklaustur beskrevet i forrige sluttnote, gikk veien hjem som smurt. Det var riktignok en del sjø mellom Island og Færøyene - litt for mye, faktisk, for enkelte - dog ikke mer enn man må regne med på en slik strekning. Vi kom fram i god behold til Hanstholm lørdag formiddag og kjørte derfra til Løkken via en kort piknikk- og badestopp i Jammerbugten. De to store barna (her ved August) satte enorm pris på å bade i salt og kaldt vann igjen, mens Martha, som er oppvokst i varme kilder, syns det ble altfor kaldt. I Løkken spiste vi en bedre bøf - avbrutt av dramatiske straffesparkssituasjoner i VM-kampen mellom Paraguay og Spania - og overnattet på et falmet, men fint gammelt badehotell. (Jeg noterer meg til en annen gang at Løkken var en positiv overraskelse - langt triveligere og livligere enn de mange søvnige og småborgerlige Jantene på Jylland.) Neste morgen gikk ferden videre til Fredrikshavn-Göteborg på en helt grei Stena-ferje, og de siste 30 milene mellom Göteborg og Oslo gikk uten dramatikk, men med fire nevneverdige stopp: én for å se de UNESCO-listede helleristningene ved Tanum i Bohuslän; én for å spise lunsj i Strömstad; én for å se Fredriksten festning og Karl XIIs banested ved Halden; og sist, men ikke minst, én for å se igjen farmor og farfar på Ås!

Første sluttnote: Englevakt

Oslo, tirsdag 6. juli: Nå som vi er trygt i havn (og for å foregripe leirbålhistoriene) kan jeg avsløre at Golf-skeptikerne (se kommentarer til dette innlegget) i hvert fall delvis fikk rett. Veien over Island ble en biltur som kunne vært en Kringlevrider Bollesen verdig. Etter å ha passert islandsk EU-kontroll to dager før avreise fra Reykjavik, røk likevel kulelageret i høyre bakhjul etter drøyt 25 mils kjøring. Til alt hell skjedde dette mindre enn en kilometer fra den eneste byen - og det eneste bilverkstedet - på sørøst-kysten av Island: Kirkjubæjarklaustur, som ligger midt mellom to enorme lava- og sandområder uten så mye som en mobilmast - hhv. Myrdalssandur (Katlas bakgård) og Skeiðarársandur (Vatnajökulls forgård). Like fullt så situasjonen lenge ganske dyster ut. På verkstedet fikk vi beskjed om at nytt kulelager i beste fall måtte bestilles fra Reykjavík, og siste offentlige transport dertil - og derfra - hadde gått for lengst. Siden det fortsatt var 30 timer til vi skulle nå båten fra Seyðisfjörður omkring 50 mil langer nordøst, stod vi lenge og vurderte forskjellige mulige og umulige løsninger, da en av mekanikerne plutselig meldte at han hadde funnet en gammel Opel med samme type kulelager som Golfen. Jeg vet ikke nok om kulelagre til å anslå noe som helst om sannsynligheten for slike sammentreff, men der og da virket det som enda et lite mirakel i Golfs liv. August og Julia reagerte ved sponant å forære den gamle mekanikeren den store sjokoladeboksen de hadde fått til turen, og halvannen time senere var vi på veien igjen. Resten av turen gikk riktignok med hjertet i halsen, men uten flere uhell. Og ved å skjære litt ned på pausene rakk vi faktisk fram til nevnte sene, men gode, lammemiddag i Seyðisfjörður.

Siste kapittel

Seyðisfjörður, torsdag 1. juli: Her står barna og ser Norrøna seile inn den lange og vakre, men i dag iskalde og tåkete, Seyðisfjörður. Den hyggelige lille byen innerst i fjorden går gjennom et ukentlig taktskifte hver gang ferja kommer og går: onsdagskveldene er det full fest, neste morgen er byen som blåst. Skulle gjerne vært her noen dager, men det må bli en annen gang, for nå går ferden hjemover - for godt. Etter en smule dramatikk på veien i går skal jeg si det var godt å komme ombord! Om en halvtime stevner vi til havs, og dermed er Islandseventyret - og Dagbok fra Sagaøya - over for denne gang.

Sol, regn og aske

Seyðisfjörður, onsdag 30. juni: Turen østover ble litt mer av en utfordring enn beregnet, og sjelden har vel Seyðisfjörður vært oss et kjærere syn! Kjøreturen via sørlandet var en sterk naturopplevelse. Ikke minst var det fascinerende og litt skremmende å kjøre gjennom det verste askebeltet, der asketåka lå tjukk som ertesuppe (bildet yter ikke opplevelsen helt rettferdighet - f.eks. fanger det ikke inn den helt spesielle knitrelyden av finkornet aske mot hurtigkjørende bil). Et annet lite spenningsmoment var elva Skaftá, som flør i disse dager, og som i verste fall kunne ha forårsaket stengt vei. Historien om hvordan det gikk med det tredje store spenningsmomentet - Golf - skal jeg spare til sommerens leirbål. Uansett - fram kom vi, og det til en av de beste lammeretter som serveres på Island, hvilket ikke sier så rent lite (på Hótel Aldan i Seyðisfjörður - løp og kjøp!) Nå: noen timer på øret før ferjeavgang i morgen!

Nå har vi vasket gulvet

Reykjavik, tirsdag 29. juni: Det har vært tett mellom avskjedsfestivitasene de siste par ukene, men at Myklebostene skulle stille SÅ mannssterke for å se oss vel av gårde, hadde vi vel ikke ventet! Deres massive tilstedeværelse i Reykjavík kan selvfølgelig også ha noe å gjøre med at Ingos mor, gamle amma Laufey, fyller 100 år (!) på fredag. Den selvsamme dag har mor og far gullbryllup, så vi setter i stedet kursen mot Norge for å feire dem. I skrivende stund har vi vasket gulv, pakket Golf, meldt flytting og tatt et siste bad i Vesturbæjarlaug. Det hele har gått overraskende greit denne gangen, dette begynner vi å bli ganske proffe på etterhvert (sjekk søster Katrines blogg om avreisen for snart to år siden!) Foran oss ligger nå en god natts søvn og en kjøretur på skarve 70 mil i morgen. Så sover vi én natt i Seyðidfjörður før vi forlater Island på samme måte som vi kom: med bilferja Norrøna (men denne gangen rekker vi forhåpentligvis båten...!)