Siste dag på veien

Raufarhólshellir, søndag 30. august. Selv om barnehage, skole og jobb for lengst er i gang, er det først i morgen at sommerens reise egentlig tar slutt for vår del. Da flytter vi nemlig endelig inn i vårt nye hjem. Klokka halv åtte i morges stod vi på gata nok en gang - men for siste gang - fordi damen som bor i leiligheten vi har lånt denne uka kom hjem fra ferie. Vår siste natt på veien skal tilbringes på pensjonat i Óðinsgata, 100 meter fra der reisen startet for knapt tre måneder siden. Hvorom allting er: Vi benyttet det gode været og vår siste dag som frie fanter til en biltur til Stokkseyri og Eyrarbakki på sørkysten. Særlig sistnevnte er en perle, og selv om bygdemuseet kanskje ikke var så mye å rope hurra for (mye pga. en museumsvertinne som var så engstelig for samlingen sin at det så ut som det gjorde vondt for henne overhodet å slippe folk - og særlig barn - inn), så er stedet i seg selv museum nok. Utsøkt suppe har de der óg, men det har jeg skrevet om før. På hjemveien tok de dumdristigste av oss en spasertur i Rauvarhólshellir, en 1,3 kilometer dyp og nokså krevende lavahule. Etter 0,3 kilometer snudde vi, med forsetter om å ta med bedre lommelykter og fottøy på neste forsøk. (På bildet står Julia og August og betrakter hulen fra bakkenivå.)

Fiskebur

Reykjavik, lørdag 29. august. Dagens swim ble en kulturopplevelse (og ikke bare i betydningen utvidet kultur). Det viste seg nemlig at vårt lokale bad Vesturbæjarlauginn ønsker seg nytt akvarium til foajeen ("fiskebur" på direkte-oversatt-islandsk), siden det visstnok stod ett der i gamle dager, og i dag var det fundraising med konserter i badet! Akkurat hvordan pengene skulle komme inn vet jeg ikke, siden både bad, kaffe og is og godtepose til barna var gratis for anledningen. Men vi donerte da det vi hadde av kontanter i innsamlingsbøssene, og fikk med oss en fin konsert fra orkesterplass i potturinn. Vi hadde vel kanskje et ørlite håp om at også Björk skulle dukke opp, siden Vesturbæjarlaug er hennes lokalbad også, men så skjedde ikke. Moro var det lell.

Dættei! (Martha-nytt)

Reykjavik, lørdag 29. august. Martha (her på vei ut av et garderobeskap i Seltjarnarneslaug) har nå blitt stor jente og er ferdig innkjørt i Njálsborg leikskóla. Innkjøringen har gått over alle pappas forventninger; hun har vært gradvis lenger alene hver dag og har ikke savnet oss det minste. Det ser tvert i mot til at hun stortrives med avdelingsleder Hafdís, de andre barna og ikke minst alle lekene. I går klarte Hafdís til og med å få henne til å sove, noe jeg trodde ville være bortimot umulig... Ellers er hun veldig dugleg, som de sier på Island, vil gjøre mest mulig (og umulig) selv, men minst mulig av det andre har bestemt at hun skal gjøre. Ordforrådet er ikke altfor mye å skryte av, men symptomatisk nok kan hun si "Nei.", og det sier hun også stort sett hvis vi spør henne om noe. Og mener det. Men bare hun får litt tid på seg til å bestemme seg for det selv, går det som regel greit. Fra ordforrådet ellers kan nevnes "bai" (vann eller ball eller bade), "baff" (voff, gjerne om golden retrieveren Tinni), "dus" (juice eller dusj), vyssapyss (bukse eller pysj), bi (bil), dæss (takk), di (spise eller mat), ust (August), uia (Julia), mamma og pappa. Ikke allverden, men sentrale ting, får vi tro, i Marthas univers. Og ellers er hun bare helt fantastisk skjønn og god, og får positiv oppmerksomhet hvorenn hun går.

Borgerplikten

Reykjavik, fredag 28. august. Inspirert av positive meningsmålinger hjemmefra, tok jeg med frua og gikk og stemte på ambassaden i dag. Det gikk slik for seg: vi puttet stemmeseddelen i valgkonvolutten, omtrent som vanlig (bortsett fra at blindeskriften på stemmeseddelen i år var så kraftig at det nesten var vanskelig å lese den trykte skriften). Så leverte vi den til Per ved ambassaden (se bildet), som puttet den i en ny konvolutt merket med navn, adresse og underskrift - dette for at vi skal kunne strykes fra valgmanntallet før valgdagen. Det hele går så i posten til Norge som et ørlite bidrag til utformingen av landets framtid... Så langt hadde ikke norsk-islendingene akkurat gått mann av huse i anledning valget, i følge Per: av 277 norske statsborgere over 18 år på Sagaøya (per 1. januar), hadde 18 så langt avgitt stemme.

Midlertidig bolig nr. 15

Reykjavik, torsdag 27. august. Mens vi venter på at vertskapet i vår nye bolig skal få pakket seg av gårde til sabbatsår i California, har vi fått låne en liten leilighet i kjelleren hos dem. Riktig så romslig og lukseriøs som resten av huset er den ikke, men ordningen har sine fordeler: vi er nærmere skole og barnehage enn i Bárugata; Ingo og Góa får seg en velfortjent pause fra oss; og vi får tid til å bli kjent med vertskap, hus og, ikke minst, hund. Golden retrieveren Tinni (5) går inn og ut her som den vil og tegner til å bli et hyggelig bekjentskap. Vi har dessuten gjort den erfaring at Tinnis daglige kveldstur passer bra for Martha også: de blir begge mye roligere hvis de får løpt litt rundt i parken, fri fra halsbånd/vogn, og bjeffet/hylt litt før sengetid. Så noen stordriftsfordeler blir det etterhvert.

Adresse for dagen: Hljómalind

Reykjavik, onsdag 26. august. I en omskiftende tilværelse - til og fra Marthas tilvenning i barnehagen; stadig nye adresser - har jeg opprettet midlertidig kontor på Kaffi Hljómalind i Laugavegur. Hljómalind er en fargerik blomst i Reykjavik-kafélivets varierte flora: alternativt kulturhus, varmestue for backpackere, politisk tankesmie, internett-kafé. Det siste er det viktigste for meg; her kan man uten å skamme seg jobbe på nettet hele dagen for prisen av en kopp kaffe med så mange påfyll man orker (jeg tror ikke noen kaster deg ut om du ikke kjøper kaffe, heller, men kaffe skal man jo ha...) Gratis internett er forresten i ferd med å bli en selvfølge på kaféene i byen, men det er få steder folk benytter seg av det med like stor selvfølgelighet og i en like lite forretningsmessig atmosfære. Og skulle man likevel bli trøtt, kan man gjøre som fyren ved siden av meg: ta seg en lur i en av de gode lenestolene fra bestemors tid.

Semesterstart

Reykjavik, tirsdag 25. august. Ingenting varer evig - ikke engang den islandske skoleferien. Etter 11 ukers ledigang var det i går på'n igjen for de unge håpefulle. For de to store er det ikke de helt store nyhetene, bortsett fra at de nå går i henholdsvis sjette og tredje klasse. Men lærere, timeplan og klasse er sånn noenlunde som i fjor. For Martha innebærer den nye hverdagen en mer radikal omstilling: hun begynte i går i barnehage og skal etterhvert klare seg i timesvis om gangen utenfor pappas trygge favn (og, ikke minst omvendt: pappa skal klare seg i timesvis uten Martha...) Innkjøringen foregår gradvis og forsiktig, men så langt er det ingenting som tyder på at hun ikke er moden for barnehagelivet; hennes oppmerksomhet mens vi er der retter seg utelukkende mot andre barn og leker, og overhodet ikke mot meg... Ellers virker Njálsborg, som barnehagen heter, som et hyggelig sted - mange andre utlendinger og god stemning både blant barn og voksne.

Et kunstverk

Reykjavik, mandag 24. august. Julia har jo alltid vært et kunstverk i seg selv, men lørdag ble hun også del av et: Fotomontasjen Börn i borgunni ("Barn i byen"), som henger godt synlig i byens travleste handle- og turistgate. Ryktene om at et nydelig bilde av Julia hang utstilt nådde oss lenge før vi fikk tatt det i selvsyn, men nå er vi á jour. Bildet, med fotografens smigrende kommentar, kan også sees her.

Menningarnótt

Reykjavik, lørdag 22. august. Som tidligere meldt er det tett med festivaler i Reykjavik, og ganske særlig tidlig på høsten. Vår første lørdag i byen - i år som i fjor - var det Menningarnótt ("Kulturnatt"), hvilket innebærer at det i løpet av dagen og kvelden foregår en rekke arrangementer innenfor et nokså utvidet kulturbegrep rundt omkring i byen: konserter, maratonløp, båtturer på Tjörnin etc. etc. Vi hadde orkesterplass til mye av folkelivet på middag hos våre gode venner Thomas, Camilla, Oda og Magnus, som bor sentralt, og fikk således kombinert hyggelig sosialt samvær med en akkurat passe avstand til begivenhetenes sentra. Men da det store fyrverkeriet skulle gå av stabelen klokka 23 sluttet vi oss til massene - sier og skriver ett-hundre-tusen mennesker, eller en knapp tredjedel av landets befolkning! Og vi angret ikke på dét; fyrverkeriet var fantastisk og god stemningen god. Etterpå fortsatte festen hjemme hos Thomas og Camilla ut i de små timer...

Hotel Bárugata

Reykjavik, fredag 21. august. Som vanlig er første stopp i Reykjavik Bárugata 6 hos Ingo, Góa og Oliver, og som vanlig blir vi tatt veldig godt imot av vertsskapet. Etter rundt regnet 13 forskjellige adresser de siste 10 ukene (og da regner jeg for eksempel IKKE Islandsbåten to ganger...) er dette som å komme hjem. Selv om det fortsatt er noen dager til vi kan flytte inn i vår permanente bolig for det kommende året.

Petras steinsamling

Stödvarfjörður, for noen dager siden. Blant de mange usannsynlig-på-grensen-til-det-surrealistiske fenomenene vi så på turen fra Øst-Island og hit, er Petras steinsamling i Stödvarfjörður vel verdt en egen blogg - dels fordi den er mindre kjent enn mange av de andre severdighetene, dels fordi den framstår som et særlig godt eksempel på en kombinasjonen av rare mennesker og underlig natur som man bare finner på Island. Samlingen ble til slik: Petra, en alminnelig jente fra en grend i Østfjordene, begynte å samle på rare og pene steiner i tenårene. Etterhvert som samlingen vokste og fylte hagen, tiltrakk den seg forbipasserendes turisters interesse. På et visst tidspunkt bestemte Petra seg for å ta skrittet fullt ut og gjøre hagen til museum, mens hun fortsatte å samle stein. I dag har hun selv for lengst flyttet på gamlehjem, men besøker hagen/museet, som nå drives av hennes etterkommere, et par ganger i uka (hun var der for eksempel da vi var innom). Selve samlingen er overveldende; den fyller hver ledige plass i en omkring ett mål stor hage, bare avbrutt av en og annen hagegnom, statue og fontene, og totalt fri for distraherende vitenskapelig systematikk og informasjon. Ikke desto mindre er det en fantastisk vakker og verdifull samling av edle steiner; og siden 90 prosent av dem er funnet innenfor gangavstand fra huset (som riktignok trolig strakk seg et stykke i Østfjordene i gamle dager), må Petra besitte et helt utrolig steinfinner-talent. Et flertall av steinene har opprinnelig sett ganske grå og alminnelige ut, inntil Petra dunket dem mot noe hardt og de vakreste krystaller åpenbarte seg på innsiden. Vi gikk rundt og banket på gråstein i flere dager etter besøket, uten å finne så mye som en simpel kvartskrystall...

Tilbake til by'n

Reykjavik, tirsdag 18. august. Nå har vi sett utrolig mye flott på vår ferd de siste dagene, men du verden så godt det var å komme hjem til Reykjavik også! I dag la vi de siste knapt 40 milene bak oss. De første 20 gikk gjennom nye strekk med islandsk ekstremlandskap: de store sandurene - enorme grussletter skapt av flomvann fra breene (særlig etter sub-glasiale vulkanutbrudd), uten annet synlig tegn til liv enn den litt uhyggelige polarjoen som lever av å ta mat og unger fra andre fugler - avbrutt nå og da av enorme sletter med mosegrodd lava. Vinden, som er så å si konstant til stede på Island, kan bli ekstremt kraftig i dette ødelandet, og i området omkring Vik (sørspissen av Island) så vi en rekke fosser der vannet faktisk snudde i lufta og blåste opp igjen på fjellet! Jeg begynner å slippe opp for superlativene for å beskrive den islandske natur, men denne strekningen er i sannhet noe av det aller ypperste jeg har opplevd, og der er synd at vi bare hadde noen skarve timer til rådighet på den. Men det går kanskje flere tog.
Været ble gradvis verre jo lenger vest vi kom, og ved dagens planlagte hovedstopp, i fjæra rundt Vik, der severdighetene er mange og monumentale, blåste det så kraftig at jeg var alvorlig redd for at bilen skulle tippe over i de verste kastene. Heldigvis var vi tilstrekkelig tungt lastet, men sightseeing ble det dårlig med. August og jeg kjempet oss ned til basaltklippene og fikk knipset dette bildet før vi kastet oss inn i bilen og kjørte videre. Resten av turen gikk langs veier vi har kjørt flere ganger før, så nå kunne vi konsentrere oss om å komme i mål.

Skaftafell

Skaftafell, mandag 17. august. Bare navnet på dette fjellområdet er nok til å gi turinteresserte islendinger stjerner i øynene og lengsel i blikket. Etter å ha tilbragt en dag der kan vi konstatere at for en nordmann framstår terrenget i Skaftafell som nokså alminnelig: vide heier dekket av vier, lyng og mose. Men enkelte ting skiller det fra det jevne norske høyfjell: utsikten mot verdens største isbre (polene untatt) på den ene siden, og verdens største sandur (polene inkludert) på den andre; tettheten av sør-europeiske turister; og sporadisk nokså spesiell geologi - som for eksempel basalt-søylene bak Svartifoss på bildet, som ser ut som et gudommelig kirkeorgel. Dessuten gjorde det godt for kropp og sjel med en real fjelltur, som en avveksling fra bilen!

Dramatikk

Svinafell, søndag 16. august. Dagens etappe bød på dramatikk på flere plan. Først, etter et besøk i Höfns utmerkede bad, falt August fra et hoppeslott og kuttet opp tommelen sin. Tilla og jeg satt intetanende og spiste lunsj da det skjedde, men Julia var snarrådig og fikk tak i hjelp, så August kom seg til sykehuset i politieskorte og ble sydd (han prøvde å kreve full narkose, men måtte klare seg med lokalbedøvelse...) Et par timer forsinket, og ikke riktig like hele, dro vi videre til dramatikk av et mer naturlig og mindre smertefullt slag: Jökulsárlón, en lagune ved Vatnajökull full av isfjell som driver sakte omkring. Uvirkelig, vakkert og en tanke uhyggelig, og noe av det underligste jeg har opplevd i dette underlige landet! Mette av opplevelser går vi nå til ro på historisk grunn ved gården til Flosi, mannen bak mordbrannen i Njåls saga. (På bildet: omtalte tommel og isfjell)

Et pustehull

Stafafell, lørdag 15. august. Det som plaget barnas mager på overfarten forleden, traff oss voksne i natt, og vi bestemte oss derfor for å bli liggende i ro her i sentrum av ingensteder et ekstra døgn. For barna, som nå begynner å lengte litt etter en fast bopel (muligens med unntak av Martha, som neppe lenger husker hva en fast bopel er), var det vel også greit med et lite pusterom i programmet. Litt utpå dagen var formen steget såpass at vi fikk gått en liten tur i det sjeldent - til disse kanter av landet å være - milde og rolige landskapet utenfor stuedøra (bildet), og på ettermiddagen var vi sågar i nærmeste by - Höfn - og spiste middag. Derfra fikk vi også et første glimt av monsterbreen Vatnajökull, som vi kommer til å se atskillig mer til de neste par dagene.

I grus

Stafafell ('the absolute middle of the middle of nowhere', iflg. Lonely Planet), fredag 14. august. Det sørligste strekket av Østfjordene, som vi tilbakela i dag etter å ha badet og proviantert i Djúpivogur (en veldig trivelig by med et ikke altfor spennende bad), gikk gjennom et vilt og dramatisk landskap: På den ene siden steile, takkete og mørke fjell, flankert ved roten av bratte grusmorener i skiftende jordfarger; på den andre siden den dypblå Nord-Atlanteren. Og knapt noen plass til veien imellom. Vi følte at vi kunne bli feid på havet av grusskred når som helst (i likhet med Island selv: geologisk talt er Island bare en liten episode som vil renne ut i havet så fort vulkanene slutter å etterfylle depotet!) Men rett før vi kom fram til slutten av dagens etappe flatet landskapet ut i en bred og grønn dal, der vi nå gjør oss klare for kvelden, i trygghet, inntil videre. Men de neste par dagene kommer til å by på mer landskapsdramatikk, oppunder den mektige Vatnajökull.

Østfjordene

Breiðdalsvík, torsdag 13. august. Etter landgang i Seyðisfjörður i morges tok la vi ut på ringveien mot Reykjavik via sørkysten. Dagens etappe gikk gjennom det avsidesliggende og vakre landskapet rundt østfjordene: Reyðarfjörður (beryktet blant annet for Alcoas enorme aluminiums-smelteverk); Eskifjörður (der vi tok høstsemesterets første, etterlengtede bad i et splitter nytt og vidunderlig anlegg); Neskaupstaður (en blindvei, men vel verdt kjøreturen); Fáskrúðsfjörður; Stöðvarfjörður (mest kjent for Petras steinsamling og hage - en usannsynlig, upretensiøs og overveldende privat samling av vakre steiner og bergarter); og til slutt Breiðdalsvík, hvor vi tilbringer natten.

Velkomin heim!

Seyðisfjörður, torsdag 13. august. Etter drøyt seks fine og sosiale, men nokså rotløse, uker i fedrelandet har vi nå atter Sagaøya i sikte fra dekket på M/S Norrøna. Det var silkeføre over Nord-Atlanteren, så årsaken til at enkelte av oss ble dårlige på turen må vi nok ha fått med oss hjemmefra... Men fram kom vi i god behold. Nå ser vi fram til (relativt) fast grunn under føttene og til å falle til ro i ny bolig i Reykjavik. Men først skal vi bruke noen dager på å krysse Sagaøyas fantastiske og vanvittige landskap. Mer om denne turen etterhvert.