Fra et gammelt fotoalbum

Reykjavík, torsdag 3. juni: Vi har nå for vår del kommet til den avsluttende fasen i Reykjavíks selskapsliv. I går hadde Unnur Figved invitert oss og de fleste av sine barn, svigerbarn og barnebarn til et siste felles måltid før vi setter kursen østover. Unnur har i høy grad behandlet oss som en del av sin egen familien i disse to årene, og det setter man jo stor pris på når ens egen familie er såpass langt borte. Så har hun da også kjent meg lengre enn de fleste, nærmere bestemt fra den gang hennes og vår familie var naboer i rekkehus på Ås tidlig på søttitallet. Slik har det seg at dette bildet av min mor og meg, tatt i hagen til Liaveien 27 B en gang i 1972 (?), nå befinner seg i et gammelt fotoalbum i Garðastræti, Reykjavík.

En ny arbeidsdag

Reykjavík, tirsdag 1. juni: Forrige uke flyttet vi altså ned i kjellerleiligheten i Smáragata, med de utfordringer det innebærer. Blant annet forsvant min internettilopling. Inntil den er oppe og går igjen, får jeg altså ikke jobbet hjemmefra, og er henvist til å flakke omkring på offentlige hotspots. Men forleden oppdaget jeg at et av disse finnes i Nordens hus, der Tilla har kontor. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe: De siste par dagene har jeg jobbet i kontorfellesskap med Tilla på hennes kontor. Ekstra hyggelige er lunsjpausene på Dill, som på tross av min noe kritiske omtale i fjor, serverer fantastiske lunsjretter av en type som i følge omtale i New York Times er det hippeste innen mat for tida: "det nye nordiske kjøkken". Godt er det i hvert fall, og verken selskap eller utsikt kunne vært bedre.

Byråkratene kommer!

Reykjadalur, tirsdag 18. mai: Island arrangerer i disse dager europeisk konferanse om trygge lokalsamfunn (bildet på forsiden av konferansebrosjyren er fra Skógarfoss som ligger midt i det verste askebeltet og således utilsiktet illustrerer noen særskilte islandske sikkerhetsutfordringer). I den anledning er også tre kolleger fra Helsedirektoratet i byen. I går var jeg på ettermiddagstur med dem til Reykjadalur, hvor vi så på varme kilder i mange fargerike varianter og tok en dukkert i bekken. Vårt faste badested ligger der en varm bekk kommer innpå (fra venstre) en kald bekk for å danne normalt perfekte badetemperaturer. Men siden det er nokså tørt i fjellet for tida, var det lite vann i den kalde bekken, og badet ble derfor mer enn varmt nok. I varmen ser vi Jakob og Mari, mens Ellen fotograferer. På kvelden var vi ute og spiste eksotisk islandsk mat på Þrir frakkar.

Kvalitetskveld

Reykjavík, Kristi himmelfartsaften 2010: Leif Ove Andsnes er i byen i forbindelse med Reykjavík kunstfestival, og i den anledning hadde vi - for én gangs skyld, må jeg vel kunne si - skaffet oss barnevakt. Det ble en kvalitetsaften av sjeldne estetiske dimensjoner: Først spiste ni(!)-retters middag på Reykjavík Fish Market, en japansk-inspirert fiskerestaurant i sentrum. Det kostet flesk, men smakte også deretter. Så var det altså konsert med Andsnes (piano) og søsknene Christian og Tanja Tetzlaff (hhv. fioloin og cello). De framførte verker av Schumann, Janáček og Dvořák i et jevnt stigende program der Schumanns pianotrio nr. 3 i g-moll (op. 110) var høydepunktet (etter min mening - Tilla holdt en knapp på Dvořáks Sonatina for fiolin og piano i G-dur op. 100). Nordmennene i hovedstadsområdet var patriotisk nok solid representert på konserten, og vi avsluttet kvelden med fire av dem - Helle & Gaute og Camilla & Thomas - i baren på toppen av Hotell Saga, med utsikt nesten til vulkanen. Slike kvelder skulle man hatt flere av (men da hadde de kanskje ikke vært like frydefulle).

Brillejesus

Reykjavík, mandag 3. mai: Jeg har fått meg briller, for første gang på 25 år.

Vulkanen og jeg

En bildenovelle i åtte avsnitt



1. Prolog
Det må vel kunne sies at jeg har vært mer enn normalt opptatt av vulkanen de siste ukene - på grensen til det patologiske, vil enkelte i huset hevde. Desto tøffere har det vært å takle de konspirasjonene av uheldige omstendigheter som så langt har hindret meg i å få sett den på nært hold. Første forsøk skulle foregå Skjærtorsdag, men da våknet jeg til nyhetene om at en ny vulkansprekk hadde åpnet seg der oppe og at området foreløpig var avstengt. På neste forsøk 2. påskedag måtte jeg snu i Hvolsvöllur (som fungerer som forsynings- og informasjonssentrum for ekspedisjoner til utbruddet) på grunn av uvær. Men i går slo plutselig både værmessige og vulkanologiske forhold til, og jeg hoppet på sjansen.

2. Stemning i Skógar

Hvis man ser bort fra da mange dyre, motoriserte vulkantur-tilbudene - hvilket jeg gjør - er det to muligheter for å se utbruddet på nært hold. Utbruddsstedet ligger nemlig beleilig nok midt i en av Islands mest populære fottur-ruter, mellom Þórsmörk og Skógar. Man kan komme relativt nær utbruddet fra begge kanter. Siden atkomsten inn til Þórsmörk er høyst problematisk for den som ikke råder over en nokså kraftig jeep, valgte jeg den fysisk sett noe mer krevende ruta opp fra Skógar. Klokka halv åtte kjørte jeg avgårde fra Reykjavík med Tinni som selskap. To timer senere var vi framme i Skógar etter en kjøretur som var akkurat passe lang til at vi begge var veldig klare for å begynne å gå. Ruta starter ved den vakre Skógafoss som i seg selv er en severdighet, og fortsetter langs en rekke spektakulære fosser og stryk de første kilometerne oppover, men det er rart med det: fosser blir liksom ikke det helt store når man skal møte en ildsprutende drage.

3. Silkeføre

Drøyt kvartveis hadde vi fortsatt ikke støtt på nevneverdige problemer, annet enn en trapp over et sauegjerde som Tinni nektet å forsere. Det endte med at jeg måtte bære ham over. Det var heldigvis ingen som så oss, men jeg ble litt i tvil om turen kanskje ville bli for tøff for ham, stuegris som han er. Det gode været og den praktfulle utsikten bakover gjorde imidlertid sitt til å holde humøret og motet oppe. Dessuten hadde vi begge fortsatt brukbart med krefter igjen.

4. Tegn til motstand

Omtrent halvveis, 600 meter over havet og oppe på de frie viddene: her oppe kan du gjøre omtrent hva du vil, så lenge du har hunden din i bånd. Vi antok at båndtvangen hadde med sauer å gjøre, og siden vi ikke så noen, ga vi blaffen. Verre var det at skoene mine var temmelig bakglatte på det speilblanke skareføret, noe som skulle tære kraftig på kreftene de neste kilometerne.

5. Fornyet inspirasjon

To faktorer bidro til å holde motet oppe på denne delen av turen. For det første ble tegnene til at vi nærmet oss vulkanen stadig tydeligere. Vulkan-sopp-skyen i horisonten kom nærmere, og snøen omkring oss ble gradvis gråere av vulkanaske. For det andre gikk ruta nå langs en traktorvei som var mye enklere å gå på for mine piggfrie støvler. En liten, nagende bekymringen på dette tidspunktet var om vi hadde med oss nok vann. Jeg hadde glemt å tenke på at bekkevann her oppe ville være udrikkelig på grunn av askenedfallet fra vulkanen.

6. Nye tilbakeslag

Baldvinsskála, et lite krypinn satt opp av den islandske turistforening, viste seg å være nokså søplete inni og dessuten kjemisk renset for drikkevann. Man tar sikkert til takke med dette på en uværsdag, men denne dagen foretrakk vi å forbli utendørs. Her tok vannet slutt, og det gikk dessuten opp for meg at det var atskillig lengre igjen enn jeg hadde trodd - kanskje halvannen kilometer med kraftig opp og ned i en djevelsk blanding av løssnø og aske, uten vann og etterhvert ganske slitne i beina.

7. Ved vulkanen

Både tørste og trøtthet var umiddelbart glemt da vulkanen endelig dukket opp etter den femte eller sjette bakketoppen. Jeg visste jo i teorien omtrent hva vi gikk til, men møtet med vulkanen var likevel helt utrolig. Verken bilder eller ord kan beskrive opplevelsen av å stå ved, se på og lytte til denne urtidskraften gulpe ut rennende, rødglødende stein. Dette var skapelse og dommedag i ett. (Bildene jeg tok med vidvinklet mobilkamera er kraftige understatements av hva det egentlig var som møtte meg der oppe. Jeg tok forhåpentligvis mye bedre bilder med filmkameraet, men de må både framkalles og skannes før jeg kan legge dem ut.)

Det skal sies at jeg lot meg irritere ørlite av de mange feite turistene som var eskortert opp dit i super-jeeper og stod mumset muffins og drakk cola, men det var ikke nok til å ødelegge denne ekstreme naturopplevelsen. (Den røde bilen nede på askesletta er for øvrig fra BBCs bil-show Top Gear, som skulle prøve å kjøre på fersk lava med vannavkjølte dekk, i følge Morgunblaðið. Det endte selvfølgelig med at dekkene tok fyr.)

8. Inn for landing

Om veien veien ned igjen er det ikke stort annet å si enn at vi hadde sola i fjeset og tyngdekraften på vår side. Og at det smakte UTROLIG godt med vann da vi endelig var nedenfor askebeltet.

Reykjavik-romantikk

Reykjavik, tirsdag 15. desember. Det er sparsomt med dagslys her oppunder polarsirkelen om dagen, og når sola en sjelden gang skinner fra skyfri himmel, gjelder det å gripe dagen. Det skjedde i dag, så Tilla og jeg benyttet anledningen til å ta en romantisk svømmetur i Vesturbæjarlaug i soloppgangen (klokka 12!) Etterpå spiste vi lunsj i pølsekiosken utenfor (som nå gudskjelov er i drift igjen etter å ha vært stengt i lengre tid).

Martha (og meg)

Reykjavik, fredag 6. november. Etter at Martha begynte i barnehage - hvor hun for øvrig trives utmerket, til tross for at både materiell og pedagogisk standard sant å si står en del tilbake for hva vi er vant til fra Studentsamskipnadens barnehager - er det naturlig nok ikke like mye bare oss to lenger. Men en gang imellom er det planleggingsdag i barnehagen, og da har vi det som i gode, gamle dager. Slik var det for eksempel i dag. Vi startet fridagen over en kopp kaffe hos mors gamle venninne Unnur, før vi tok turen til badet i Kópavogur - et av Marthas favorittbad, dels på grunn av det fine småbarnsbassenget med sklie, dels på grunn av de barnevennlige garderobeskapene. Garderobe-seansen trekker som regel en del ut i tid for tida, for Martha insisterer på å gjøre alt selv, og en del ting, som for eksempel å ta på seg bleie, er fortsatt noe over evne. Men hvis man prøver å hjelpe til, sier hun "Neineinei!" med en øst-europeisk strenghet som vi mistenker stammer fra hennes ukrainske barnehageassistent. Så har man valget, da, mellom å ta opp kampen - eller å la det ta den tida det tar...

Nordmarka kaller

Skjennungstua, lørdag 17. oktober. Nordmarka i høstsol og -farger. Frost på myrene. Skjennungstua via Frønsvolltråkka. Skolebrød. Kaffe. En sigarett som man er så heldig å ha igjen etter gårsdagens fredagspils med Anders, Nils og Kjartan på Tekehtopa. Aiaiai, dette har jeg savnet! Det rykket litt i markafoten da jeg fløy inn over Nordmarka i kveldssola onsdag, så da sjansen bød seg i dag (fordi jeg ikke kom meg inn i loftsboden i Armauer Hansens gate for å hente vinterklær til toåringer), grep jeg den begjærlig. Godt å få konstatert at det er like fint der som alltid, litt forstemmende, riktignok, at de har sett sitt snitt til å rive nasjonalsymbolet Holmenkollbakken mens vi var utenlands, og det er nye folk som driver serveringen på Skjennungstua, men pytt pytt, skogen holder samme høye kvalitet som før.

Hamsunhelg (med PS)

Reykjavik, søndag 4. oktober. Hamsun-jubileet måtte selvfølgelig også markeres her i Reykjavik, og en hektisk uke med forberedelser kulminerte derfor i helgen med Hamsun-seminar på Nordens hus. Tilla har hatt sitt å stri med som hovedansvarlig for den faglige delen av programmet, booking av forelesere, presentasjoner og innledninger på norsk og islandsk osv. I tillegg skulle jeg holde innlegg (på norsk, guskjelov) om "Hamsun, psykiatrien og rettsoppgjøret", så barn og hund har gått litt for lut og kaldt vann den siste uka... Men arrangementet ble (i all beskjedenhet) en suksess, det var fullt hus og mye interessant Hamsun-stoff, fra Even Arntzen (fløyet inn fra Universitetet i Tromsø for anledningen) sitt åpningsforedrag om vandrerskikkelsen i Hamsuns romaner, til Laxness-biografen Halldór Guðmundssons avslutning om forholdet mellom Laxness og Hamsun (mer spesifikt, for interesserte, forholdet mellom Markens grøde - "Kartoffel-evangeliet", som Laxness visstnok kalte den - og Sin egen herre).

PS! Noe nytt lærer man jo også stadig. Halldór G. kunne for eksempel fortelle at tolken ved Hamsuns besøk hos Hitler, byråsjef Egil Holmboe (muligens en slektning av giæverne?), etter å ha sonet sin landssvikdom flyttet til Island, giftet seg og skaffet seg ny identitet under navnet Egill Fálkason. Her skal han ha lyktes i å holde sin egentlige identitet skjult inntil han døde, eldgammel og formodentlig mett av dage... Interessant historie, må huske på å følge opp den ved anledning! DS.

Veien til førerkortet

Reykjavik, fredag 13. mars. Kanskje ikke så mye å skrive hjem om, men følgende historie sier litt om forskjellen på det norske byråkratiet og det islandske: Som kjent satte jeg mye inn på å få tatt førerkortet før avreisen til Island i fjor sommer, og det gikk også med et nødskrik. En manglende optikererklæring holdt på å spolere oppkjøringen fem dager før utreisen, men takket være et overraskende fleksibelt byråkrati på Risløkka trafikkstasjon gikk det greit, og førerkortet ankom i posten i ellevte time, dagen før avreise. Men det kom med en catch, det er alltid en catch, og den var at jeg måtte delta i en mørkekjøringsdemonstrasjon i løpet av første vinter. Jeg gjennomførte den påkrevete demonstrasjonen på forrige Norgestur, og regnet med at et fornyet og livsvarig førerkort dermed var i boks. Men denne gangen la Risløkke-folket vrangsiden til: siden jeg ikke hadde bostedsadresse i Norge, "kunne de ikke" utstede et nytt førerkort til meg. En Emilie ved Risløkka trafikkstasjon (som på Nansen-og-Johansensk vis insisterte på å være dis med meg til det siste) viste til en paragraf i førerkortforskriften som jeg ikke kunne se var til hinder for noe som helst. Etter en langvarig e-post-korrespondanse gikk hun med på at jeg kunne søke om å få utstedt nytt førerkort, dersom jeg kunne dokumentere at utenlandsoppholdet var av midlertidig karakter, og forutsatt at jeg leverte inn mitt gamle førerkort inntil saken var ferdigbehandlet, noe hun lot meg forstå kunne ta tid...

På dette tidspunktet prøvde jeg en annen løsning: jeg tok kontakt med Sýslumaðurinn i Kópavogi, som steller med førerkort i Reykjavik-distriktet, og her viste det seg at alt som trengtes for å få utstedt et islandsk førerkort, var en legeerklæring (som ordnet seg på dagen) og en faks fra norske veimyndigheter om at mørkekjøringsdemonstrasjonen var bestått (som Emilie fikset uten om og men, rett skal være rett). Jeg forlot Kópavogur med en midlertidig kjøretillatelse i lomma, og i dag ankom mitt islandske førerkort, som er gyldig til 30.12.2038, i posten. En fin suvenir, selv om det unektelig ser litt billigere ut enn de norske (og det var det jo også.)

Årets første skitur

Ås, torsdag 5. februar. Årets første skitur fant for mitt vedkommende sted i dag, på norsk jord. Det er selvfølgelig fullt mulig å gå på ski på Island, og jeg håperjeg skal kunne fortelle mer om det i en senere blogg. Men sesongdebuten ble altså her på Ås. Det ble ikke akkurat Kroerløypa rundt, men nok til å kjenne den fantastisk følelsen av å ha ski på beina igjen.

Lik i lasten

Reykjavik, mandag 26. januar. Islandskkurset mitt fikk en ny dimensjon etter at jeg oppdaget at læreren min, Erla, i sin tid spilte en nøkkelrolle i en av islandshistoriens største og mest skandaliserte kriminalsaker - den såkalte Geirfinnsaken. Saken var komplisert, og kildene er nesten utelukkende på islandsk, men så vidt jeg har klart å bringe på det rene, var hendelsesforløpet omtrent som følger:

I desember 1975 ble Erla, den gang 20 år gammel, og samboeren hennes Sævar arrestert, mistenkt for å ha svindlet televerket for en betydelig pengesum. Av ukjente grunner ble de også avhørt om en halvannet år gammel forsvinningssak, den såkalte Guðmundur-saken. Etter en ukes avhør innrømmet Erla å ha sett sin samboer og tre andre menn bærende på en sekk som "kunne" ha inneholdt et lik. (I ettertid hevdet Erla at hun under avhørene ble forespeilet at hun ikke ville få se sin 10 uker gamle baby igjen før hun oppga noen opplysninger i saken. Også samboeren hevdet å ha vært utsatt for tvilsomme avhørsmetoder.) Erla ble umiddelbart satt fri, mens de tre mennene hun oppga å ha sett, ble arrestert. Én av disse avga en forklaring for politiet der han i detalj beskrev hvordan han og de tre andre hadde drept Guðmundur og siden kvittet seg med liket. Det viste seg raskt at en rekke detaljer i tilståelsen var beviselig feil, men vitnet justerte sin forklaring tilsvarende etterhvert. (I ettertid har en rekke andre tvilsomme punkter knyttet til denne sentrale forklaringen kommet for en dag.)

I januar 1976 ble personene som var involvert i Guðmundursaken avhørt om en annen gammel forsvinningssak, nemlig Geirfinnsaken. Igjen var Erla den første som tok bladet fra munnen, og forklarte at samboeren Sævar ofte hadde skrytt av å vite alt om Geirfinnsaken. Videre avhør førte til fire nye arrestasjoner. Men disse fire var - i motsetning til de fire i Guðmundur-saken - presumptivt respektable borgere. En av dem var en internasjonalt kjent basketballspiller og halvbror til Erla. Disse fire satt varetektsfengslet i over hundre dager, før Erla sørget for en mildt sagt overraskende vending i saken i mai 1976: Hun hevdet nå egenhendig å ha skutt Geirfinnur med en hagle.

Erlas tilståelse slo ned som en bombe i islandsk offentlighet og Erla ble demonisert i media. Man mente også at saken var altfor rå og komplisert for islandsk politi, og topp-ekspertise ble derfor hentet inn fra Tyskland: kriminal- og terroreksperten Karl Shütz. Shütz prøvde først å bygge saken ved hjelp av laboratorietekniske metoder. Da det mislyktes (påtalemaktens sak inneholder visstnok ikke ett eneste teknisk bevis), falt han tilbake på avhør av vitner/mistenkte. Shütz klarte å finne et nytt nøkkelvitne - i følge ham selv det eneste troverdige vitnet i hele saken, siden samtlige andre involverte til stadighet endret forklaring. Ved hjelp av det nye vitnet ble påtale reist i februar 1977. I desember samme år ble til sammen seks personer - blant dem Erla og Sævar - dømt for drap og medvirkning til drap på Guðmundur og Geirfinnur.

Det er vel tvilsomt om vi noengang får vite hva som egentlig skjedde med Guðmundur og Geirfinnur, men ett synes nå sikkert: saken mot deres påståtte drapsmenn var en skandale. I mangelen på lik, mordvåpen, eller andre tekniske bevis, ble hele saken bygget på forklaringene til de tiltalte - forklaringer som beviselig til dels framkom ved hjelp av ulovlige etterforskningsmetoder, som til stadighet ble endret, og som alle er trukket tilbake i ettertid.

Både Erla og Sævar sonet sine dommer. Sævar, som hele tiden har bedyret sin uskyld, kjemper fortsatt for renvasking. En begjæring om gjenopptakelse ble avvist av Høyesterett i 1997, til tross for at retten slo fast at avhørene av ham hadde vært ulovlige. Erla flyttet utenlands etter soningen og ble der i mange år, men kom til slutt, som islendinger flest, hjem. De siste årene har hun studert, blant annet filosofi, på universitetet. I høst kom selvbiografien hennes (bildet), og på kveldene underviser hun altså nye landsmenn - blant dem meg - i islandsk.

På skolebenken

Reykjavik, fredag 23. januar. Det lar seg ikke lenger stikke under en stol at jeg er familiens sinke i det islandske språk. Julia ser ut som hun helst vil synke i jorda når jeg forsøker å veksle noen ord med venninnene hennes, og de tre-fire parlør-frasene jeg lærte meg tidlig i høst imponerer ikke lenger noen. Forrige uke startet jeg derfor på islandsk-kurs på Alþjóðahús ("allfolkshus" = internasjonalt senter) sammen med et tjuetalls andre fra nær og, særlig, fjern. Kurslederen går grundig til verks, noe som sikkert er lurt gitt deltakernes brokete språkbakgrunn. I går brukte vi for eksempel en halvtimes tid på å terpe på forskjellen på L- og R-lydene, til beste for sørøst-asiatene. Og den sentrale diftongen "øy", som mange sliter med, er blitt en fast post. Det finnes nok islandsk-kurs i byen der jeg hadde lært mer islandsk. Men underholdsningsverdien er det ingenting å si på!

Halvgått løp

Reykjavik, nyttårsaften 2008. Jeg vet det høres utrolig ut, men i går rundet jeg faktisk 40. Dagen ble feiret med bursdagsfrokost på morgenen med pakker og sang skrevet av Julia; mottakelse på ettermiddagen med vin, fingermat fra cateringdama over veien og flere pakker; og et par øl på byen med min kjæreste som et verdig punktum. Bedre kan ikke en 40-åring ha det, og hvis livet etter 40 fortsetter sånn noenlunde som før, skal ikke jeg klage!

Husmorliv

Reykjavik, en helt vanlig dag i september. Hverdagen har så smått begynt å finne sin rytme her på Island, og slik ser en vanlig dag i en islandsk husmors liv ut: Vekkeklokka ringer i halv sju-tida om morgenen (Martha har da gjerne allered vært våken ved puppen i en halvtimes tid). Så står Martha og jeg opp, koker kaffe og lager frokost før vi vekker Julia, som skal først av gårde. Når Julia er i klærne, bespist og fulgt til skolen (kl. 08:05), begynner resten av huset å våkne til liv, August gjerne nokså gradvis og foran TVen (som vi har fått et altfor liberalt forhold til her). August leveres på skolen kl. 08:50, og i ni-tiden går også Tilla på jobb, så Martha og jeg blir alene hjemme. Vi slår ihjel en times tid, med aktiviteter som brødbaking (islandske brød er enten altfor lyse eller altfor mørke, det finnes ingen mellomting mellom loff og rugbrød), rosinspising og/eller avislesing (vi får to gratisaviser på døra som jeg prøver å stave meg gjennom etter beste evne), før Martha legger seg, ute i vogna, i 11-tiden. Deretter har jeg to timer for meg selv, som jeg bruker til f.eks. kafébesøk, museumsbesøk, handletur på Kringlan (Reykjaviks store kjøpesenter som er like forferdelig som uunngåelig) eller, som i dag, lunsj med Tilla på Norræna husið. (Etterhvert som pappapermisjonen ebber ut, kommer denne vidunderlige delen av dagen til å måtte brukes til jobbing for Helsedirektoratet). I to-tida er barna ferdig på skolen, og ofte tar vi en badetur før middag. Eller etter. Og slik går dagene...