Nordmann ved roret

Reykjavik, lørdag 28. februar. Endelig øyner vi håp for den islandske økonomien, etter at nordmannen Svein Harald Øygard i går ble utnevnt til ny sentralbanksjef. Ikke bare er han Ås-mann, noe som jo borger for kvalitet; han er også tremenningen til Tillas mor! I et ættesamfunn som det islandske burde det være nær nok til at de regnes som skyldfolk, og selv om Tilla aldri har hørt om mannen, så forventer vi oss mange fordeler av utnevnelsen i tida framover. Ikke minst med tanke på hvordan slekt og venner av den forrige sentralbanksjefen her har kommet seg opp og fram de siste årene.

Hvit snø

Reykjavik, fredag 27. februar. Her ser vi en av de store fordelene med Reykjavik: hvit snø i bilveiene midt i sentrum. Og da tenker jeg ikke på snø som en klimaindikator, selv om det jo også unektelig er en side av saken, men som indikator på luftkvalitet. Bildet er tatt i Óðinsgötu, som riktignok ikke er blant de mest trafikkerte, men det var heller ikke Armauer Hansens gate i Oslo, og snøen var aldri like hvit der. Best ikke å tenke for mye på dette, det er litt for deprimerende på Oslos vegne... Martha var mer opptatt av en kattepus på den andre siden av gata enn av snøen da bildet ble tatt.

Öskudagur

Reykjavik, askeonsdag 25. februar. Høydepunktet i den islandske oppladningen til fasten, i hvert fall for den yngre garde, er öskudagur, en salig blanding av karneval og halloween (sistnevnte til erstatning for den barna ble snytt for i høst). Barna stiller i karnevalskostyme på skolen, har kort dag og slipper tidlig så de kan gå rundt i butikkene og synge for godteri. Så i dag sendte vi av gårde en Luke Skywalker og en diskodronning, og fikk dem tilbake med hendene fulle av godteri noen timer senere. En underlig måte å starte fasten på, men det får så være.

Sprengidagur

Reykjavik, fetetirsdag 24. februar. Den islandske versjonen av fetetirsdag er "sprengidagur". Da spiser man saltkjöt og baunir til man sprekker (sprenger), så man er klar for langfasten, som altså begynner i morgen. Saltkjöt og baunir er en ertesuppevariant med bacon og salt lammekjøtt, faktisk fantastisk godt etter å ha stått og putret i et par timer, og velegnet til formålet! Oppskriften vi brukte er slik:

  • 250 g gule splitterter (det går sikkert bra med hele også, men da må de bløtlegges)
  • 2 l vann
  • 1 hakket løk
  • 2 ss tørket timian
  • 125 g bacon
  • 1 kg (eller vel så det) salt lammekjøtt
  • 1/2 kg kålrot i store terninger
  • 1/2 kg poteter, skrelt og skåret i tjukke skiver
  • 1/4 kg gulrøtter i biter
  • pepper (salt er neppe nødvendig)
Skyll ertene og tilsett vann. Kok opp, skum av og tilsett løk og timian. La det putre under lokk i tre kvarter. Tilsett bacon og kjøtt og la det putre under lokk i en halvtime. Tilsett røttene og la det putre til gjestene kommer. Beregn rikelig med øl til.

Bolludagur

Reykjavik, blåmandag 23. februar. Tradisjonene oppunder fasten kommer tett som hagl på Island - og de holdes seriøst i hevd. I dag er det bolludagur, den første i rekka, og butikker og bakerier har de siste dagene blitt fylt med de lekreste fastelavnsboller: vannbakkels og vanlige boller med endeløse fyll- og glasurvariasjoner. Vi begikk den klassiske innvandrertabben å sende barna på skolen UTEN bolle, i følge August som de to eneste på hele Austurbæjarskóli. Skrekk og gru! Men vi har prøvd å gjøre det godt igjen ved å proppe i dem boller i hele kveld. Så de går ikke sultne til sengs.

Lektorliv

Reykjavik, lørdag 21. februar. For dem som måtte savne nytt om norsklektoren på denne bloggen, følger en kort oppdatering her: Det er økende interesse for norskfaget og travle tider for Tilla. Foruten det vanlige kurstilbudet på universitetet, underviser hun også på et kveldskurs for Norræna Félagið (Foreningen Norden) to kvelder i uka. I tillegg kommer ulike ad hoc-oppgaver, for eksempel går "Kardemommubærinn" for fulle hus på nasjonalteateret, og i den anledning skal det foreleses for litteraturstudenter og skrives kronikk som forhåpentligvis kommer i Morgunblaðið. I dag var det standen til de skandinaviske språk på Universitets åpne dag som skulle bemannes. På bildet ser vi, fra venstre, vordende norskstudent, finsklektor Maare, August, laptop med bilde av Uvdal stavkirke, Tilla og Julia.

Breiðholt

Breiðholt, fredag 20. februar. Det er lenge siden vi har prøvd noen nye bad (bortsett fra et innendørsbasseng i Hafnafjörður for et par uker siden som kan forbigås i stillhet), men i dag fant Martha, August, Julia og jeg endelig veien til Breiðholtslaug, som ligger i et forstadsområde noen kilometer fra sentrum. Det viste seg å være et utmerket bad med alle standardfasiliteter (vannsklier, heitir pottar, plaskebasseng, barnebasseng og dampbadstue i tillegg til hovedbasseng). Dessuten var stemningen kanskje en anelse mer lokal og hjertelig enn i sentrumsbadene, og det var rikelig anledning til å få praktisert islandsken sin i heitur potturinn. På minussiden noterer vi oss at Breiðholt ligger et stykke unna allfarvei ("På Breiðholt" betyr visstnok omtrent det samme i Reykjavik som "Nord for Sinsenkrysset" i Oslo), og at dampbadstuen ikke var blant de beste. Men, alt i alt, verdt et besøk.

På byen med Valdresgata

Reykjavik, mandag 16. februar. Det går mot slutten på Valdresgatas besøk for denne gangen, men vi rakk over en god del av Reykjaviks musts i går: kaffe på Kafé Mokka, August-guidet tour på Landnåmsmuseet 871+/-2, lunsj på Hamborgarebúllan, bad på Seltjarnarnes og, sist, men ikke minst, middag på restaurant Þrir frakkar. Sistnevnte var faktisk en ny opplevelse også for oss i Óðinsgata, til tross for at denne litt berømte fiskerestauranten (som skal være Jamie Olivers favoritt) ligger femten meter fra inngangsdøra vår. Deilig mat og hyggelig selskap, og vi gleder oss til neste gang vi får Valdresgatefolket på besøk!

Valdresgata i byen

Reykjavik, lørdag 14. februar. Det er kanskje ikke så lett å se det på bildet, men lørdag kveld hadde vi den sjeldne gleden av å kunne invitere Harald, Katrine og Knut på en pølse på Bæjarins Beztu (det vil si det var vel strengt tatt de som spanderte...) De er på to dagers stop-over på vei til New York - altfor kort, selvfølgelig, men ikke mindre hyggelig av den grunn!

Skyldig!

Reykjavik, fredag 13. februar. Det er alltid litt stas når islendinger figurerer i internasjonal presse. Og det gjør de jo ganske ofte for tiden, om enn ikke i alltid i like positive vendinger. I går ble tidligere statsminister Geir Haarde grillet på BBCs HARDtalk, og i siste utgave av TIME presenteres sentralbanksjef Davið Oddsson, som stadig nekter å gå av, som én av 25 enkeltpersoner som har skylda for den internasjonale finanskrisa. Og han er i celebert selskap, sammen med blant andre George W. Bush, Bill Clinton og Alan Greenspan. Les dommen mot Davið her.

Danser med alver

Kópavogur, torsdag 12. februar. En av de mer seiglivete mytene om Island er at vegvesenet her til stadighet legger om veier av hensyn til alver. Tallrike kilder hevder at det nærmest er normal prosedyre for islandske veimyndigheter å gjøre ellers umotiverte kroker på veiene for å unngå steder der de underjordiske i henhold til lokal folklore bor og ferdes - gjerne steiner eller klipper. Veimyndighetene skal også i følge ryktene ved en rekke tilfeller ha engasjert lokale alveeksperter. Spørsmålet jeg stilte meg, som tviler av natur, var: kan dette virkelig medføre riktighet? Etter noen timers googling og én befaring noterer jeg meg følgende:
  • De fleste alv-møter-vei-episodene er variasjoner over den samme grunnstrukturen: (1) Anleggsarbeidere støter på uforklarlige tekniske problemer, maskiner som bryter sammen osv. (2) En lokal alveekspert blir kalt inn og går i forhandlinger med alvepopulasjonen, som forklarer at de enten trenger tid til å flytte, eventuelt at de kan leve med veien dersom den flyttes utenom "deres" stein. (3) Anleggslaget innfrir alvenes krav, maskinene begynner på mystisk vis å virke igjen og arbeidet kan forsette som før.
  • En av de oftest refererte versjonene av denne historien skal ha funnet sted i nabobyen Kópavogur, i forbindelse med en utvidelse av Álfhólsvegur ("Alvebakkeveien"!) Da det viste seg at det bodde alver i en stein midt i den planlagte nye kjørebanen, lot man rett og slett veien være smalere akkurat der. August, Julia og jeg var på befaring på stedet (barna er avbildet oppå alvesteinen, innsnevringen markert med svart og gul stolpe i bakgrunnen) og kunne konstatere at det aktuelle punktet lå rett utenfor den lokale barneskolen, så alveinnskenkningen kunne likne mistenkelig på et trafikkbegrensningstiltak - og alvesteinen utgjorde en utmerket akebakke i skolegården...

  • De angivelige alvekonsulentene er gjerne kvinnelige by- eller bygdeoriginaler godt oppe i årene. En av de mest kjente, Reykjaviks egen Erla Stefansdóttir, hevder å være så claivoyant at hun ikke ser forskjell på levende og døde på gata...

  • Selv om turistnæringen er langt ivrigere spredere av alvehistoriene enn vegmyndighetene, så benekter faktisk ikke sistnevnte at veiomlegginger har forekommet. En talsmann for vegvesenet forklarte angivelige alvehensyn som mer av et hensyn til folkelige protestaksjoner: "Vi ser på dette som en slags PR-greie. Island er et lite land, og vi er nødt til å lytte til alle. Vi kan ikke bare si: dere er sprø."

Og det var vel omtrent så langt jeg klarte å komme i denne omgang. Men sannheten er der ute et sted...

Kong Davids siste dager

Reykjavik, tirsdag 10. februar. Island er i teorien en republikk, men det har sine småkonger som styrer sine riker med tilsynelatende eneveldig makt. Én av dem er Davið Oddsson, mangeårig leder av det konservative partiet, borgermester i Reykjavik 1982-1991, statsminister 1991-2004, utenriksminister 2004-2005 - og et av de fremste symboler på høyreklanens kameraderi på Island. I 2005 trakk han seg tilbake fra politikken og trådte inn i det han sikkert anså som en mer tilbaketrukken stilling som leder av sentralbankens styre. Men hvor lenge var Adam i paradis? Da kreppan traff Island i oktober, utpekte Davið seg naturlig nok som den fremste syndebukk: ikke bare var han øverste ansvarlig for en forfeilet pengepolitikk, han hadde også som partileder og statsminister vært en av de viktigste ideologer og arkitekter bak den islandske turbo-kapitalismen. Selv mener han imidlertid at han ikke har gjort noe galt, og han ser ingen grunn til å gå av - selv om regjering og befolkning uttrykker massiv mistillit til ham (les Daviðs selvrettferdige versjon i svar til regjeringens anmodning om avgang her.) Alltinget forhandler i disse dager om en ny lov sentralbankslov, og det er for lengst klart at Davið kommer til å måtte gå som en følge av denne. Men inntil videre klamrer han seg altså til taburetten - mens skrangleorkesteret utenfor sentralbanken gjør sitt beste for å forstyrre arbeidsdagen.

Luft under vingene

Gardermoen, søndag 8. februar. Dette innbydende lekeflyet har vi som regel måttet nøye oss med å kaste lange blikk etter, på vei til en utgang som er i ferd med å stenge. Men i dag var vi ute i god tid, og August rakk en rask runde i cockpiten før vi måtte ombord i det ordentlige flyet. Flyturen (den ordentlige) gikk for øvrig strålende, og innflyvningen over et snøkledt Island var fantastisk. Og så var det godt å se Julia og Tilla igjen!

Hurra for farmor!

Ås, lørdag 7. februar. Det siste døgnet har snøen lavet ned på Østlandet som den knapt har gjort siden jeg var liten (men da var det til gjengjeld alltid slik på vinteren). En gang utpå ettermiddagen i dag brøt infrastrukturen i Oslo-området mer eller mindre sammen, og en stund stod sogar feiringen av mors 73-årsdag i fare: August, Martha og jeg stod fast i trafikkork bak havarert tungtransport (med utenlandske skilter og dekk) på E6; Kikkan satt og ventet på tog som aldri kom på Ski stasjon, mens Harald, Katrine og Knut kjørte i kolonne i gangfart på Mosseveien. Det var virkelig ganske ekstreme føreforhold, og selv om måkebilene gikk i skytteltrafikk, var det de klarte å skuffe unna bare som en dråpe i havet å regne i forhold til de mengdene som Vårherre lot drysse ned. Men til slutt, en drøy time senere en planlagt, var vi alle på plass så en verdig og velfortjent feiring av jubilanten kunne ta til. Nå håper vi bare værgudene lar oss slippe hjem til Sagaøya i morgen...

Venner og venninner


Vikersund/Ås, lørdag 7. februar. Det har vært noen rolige dager i gamlelandet. August dro av gårde torsdag for å besøke sin gode venn Stener i Vikersund, hvorfra det rapporteres om stor snødybde og god stemning. Jeg har vært litt fram og tilbake til byen på mer eller mindre jobbrelaterte oppdrag. I mellomtiden har Martha storkost seg på Ås med farmor og farfar, uten å savne pappa ett sekund. Hun farter litt rundt på egen hånd, men aller helst vil hun lese bok eller lage mat med sin gode venninne farmor! 

Årets første skitur

Ås, torsdag 5. februar. Årets første skitur fant for mitt vedkommende sted i dag, på norsk jord. Det er selvfølgelig fullt mulig å gå på ski på Island, og jeg håperjeg skal kunne fortelle mer om det i en senere blogg. Men sesongdebuten ble altså her på Ås. Det ble ikke akkurat Kroerløypa rundt, men nok til å kjenne den fantastisk følelsen av å ha ski på beina igjen.

En oppdagelsesreisendes hjemkomst

Bolteløkka, onsdag 4. februar. Når man i et halvt års tid daglig har gått og kjent på hvordan det føles å være den fremmede, som ikke kan språket og kodene, blant innfødte på en øde atlanterhavsøy, må det føles ganske bra å komme hjem til sine egne som en verdensvant konge. August var en populær mann på Bolteløkka i dag, og klassekamerater av begge kjønn flokket seg omkring ham i skolegården og bar ham nærmest på gullstol inn til klasserommet. Livet byr ikke på så altfor mange sånne dager, så det gjelder å nyte de som er. Og det tror jeg August gjorde til fulle. (Blant de mer kuriøse hendelser fra en begivenhetsrik dag, kan nevnes at vi ble intervjuet til en enquete av RadiOrakel om spørsmålet "Syns dere Island bør innføre norsk krone?"!)

Kasserollerevolusjonen





Reykjavik/Ås, søndag 1. februar. Jeg har egentlig ikke ambisjoner om å skrive så mye om islandsk politikk og samfunnsliv i denne bloggen, men for ettertidens skyld vil jeg gjerne protokollføre enkelte av de mest sentrale begivenhetene. Som for eksempel:


  • Fredag 23. januar annonserte statsminister (og norsk-ættede) Geir Haarde fra det konservative Selvstendighetspartiet 1) at han hadde strupekreft og kom til å trekke seg som partileder, og 2) at han foreslo nyvalg den 9. mai.

  • Mandag 26. januar ble det klart at koalisjonsregjeringen mellom Selvstendighetspartiet og Samfylkingen (sosialdemokratene) går av, etter at det i lange tider har vært holdt demonstrasjoner mot dem utenfor Alltinget.

  • Tirdsag 27. januar ga president Ólafur Ragnar Grímsson lederne av henholdsvis Samfylkingen og Venstrepartiet-Grønne i oppdrag å drøfte grunnlaget for en mulig mindretallsregjering som kan styre fram til nyvalg er avholdt.

  • Søndag 1. februar ble den nye, rød-grønne regjeringen utnevnt med Jóhanna Sigurđardóttir som statsminster. Hun skal være verdens første åpent lesbiske statsminister (en påstand som unektelig får en til å spekulere litt på hvem skaplesbe-statsministrene er...) Den nye mindretallssregjeringen regjerer fram til nyvalg skal holdes 25. april.