Andre sluttnote: Den unge mannen og havet

Løkken, fredag 3. juli: Utover problemene ved Kirkjubæjarklaustur beskrevet i forrige sluttnote, gikk veien hjem som smurt. Det var riktignok en del sjø mellom Island og Færøyene - litt for mye, faktisk, for enkelte - dog ikke mer enn man må regne med på en slik strekning. Vi kom fram i god behold til Hanstholm lørdag formiddag og kjørte derfra til Løkken via en kort piknikk- og badestopp i Jammerbugten. De to store barna (her ved August) satte enorm pris på å bade i salt og kaldt vann igjen, mens Martha, som er oppvokst i varme kilder, syns det ble altfor kaldt. I Løkken spiste vi en bedre bøf - avbrutt av dramatiske straffesparkssituasjoner i VM-kampen mellom Paraguay og Spania - og overnattet på et falmet, men fint gammelt badehotell. (Jeg noterer meg til en annen gang at Løkken var en positiv overraskelse - langt triveligere og livligere enn de mange søvnige og småborgerlige Jantene på Jylland.) Neste morgen gikk ferden videre til Fredrikshavn-Göteborg på en helt grei Stena-ferje, og de siste 30 milene mellom Göteborg og Oslo gikk uten dramatikk, men med fire nevneverdige stopp: én for å se de UNESCO-listede helleristningene ved Tanum i Bohuslän; én for å spise lunsj i Strömstad; én for å se Fredriksten festning og Karl XIIs banested ved Halden; og sist, men ikke minst, én for å se igjen farmor og farfar på Ås!

Første sluttnote: Englevakt

Oslo, tirsdag 6. juli: Nå som vi er trygt i havn (og for å foregripe leirbålhistoriene) kan jeg avsløre at Golf-skeptikerne (se kommentarer til dette innlegget) i hvert fall delvis fikk rett. Veien over Island ble en biltur som kunne vært en Kringlevrider Bollesen verdig. Etter å ha passert islandsk EU-kontroll to dager før avreise fra Reykjavik, røk likevel kulelageret i høyre bakhjul etter drøyt 25 mils kjøring. Til alt hell skjedde dette mindre enn en kilometer fra den eneste byen - og det eneste bilverkstedet - på sørøst-kysten av Island: Kirkjubæjarklaustur, som ligger midt mellom to enorme lava- og sandområder uten så mye som en mobilmast - hhv. Myrdalssandur (Katlas bakgård) og Skeiðarársandur (Vatnajökulls forgård). Like fullt så situasjonen lenge ganske dyster ut. På verkstedet fikk vi beskjed om at nytt kulelager i beste fall måtte bestilles fra Reykjavík, og siste offentlige transport dertil - og derfra - hadde gått for lengst. Siden det fortsatt var 30 timer til vi skulle nå båten fra Seyðisfjörður omkring 50 mil langer nordøst, stod vi lenge og vurderte forskjellige mulige og umulige løsninger, da en av mekanikerne plutselig meldte at han hadde funnet en gammel Opel med samme type kulelager som Golfen. Jeg vet ikke nok om kulelagre til å anslå noe som helst om sannsynligheten for slike sammentreff, men der og da virket det som enda et lite mirakel i Golfs liv. August og Julia reagerte ved sponant å forære den gamle mekanikeren den store sjokoladeboksen de hadde fått til turen, og halvannen time senere var vi på veien igjen. Resten av turen gikk riktignok med hjertet i halsen, men uten flere uhell. Og ved å skjære litt ned på pausene rakk vi faktisk fram til nevnte sene, men gode, lammemiddag i Seyðisfjörður.

Siste kapittel

Seyðisfjörður, torsdag 1. juli: Her står barna og ser Norrøna seile inn den lange og vakre, men i dag iskalde og tåkete, Seyðisfjörður. Den hyggelige lille byen innerst i fjorden går gjennom et ukentlig taktskifte hver gang ferja kommer og går: onsdagskveldene er det full fest, neste morgen er byen som blåst. Skulle gjerne vært her noen dager, men det må bli en annen gang, for nå går ferden hjemover - for godt. Etter en smule dramatikk på veien i går skal jeg si det var godt å komme ombord! Om en halvtime stevner vi til havs, og dermed er Islandseventyret - og Dagbok fra Sagaøya - over for denne gang.

Sol, regn og aske

Seyðisfjörður, onsdag 30. juni: Turen østover ble litt mer av en utfordring enn beregnet, og sjelden har vel Seyðisfjörður vært oss et kjærere syn! Kjøreturen via sørlandet var en sterk naturopplevelse. Ikke minst var det fascinerende og litt skremmende å kjøre gjennom det verste askebeltet, der asketåka lå tjukk som ertesuppe (bildet yter ikke opplevelsen helt rettferdighet - f.eks. fanger det ikke inn den helt spesielle knitrelyden av finkornet aske mot hurtigkjørende bil). Et annet lite spenningsmoment var elva Skaftá, som flør i disse dager, og som i verste fall kunne ha forårsaket stengt vei. Historien om hvordan det gikk med det tredje store spenningsmomentet - Golf - skal jeg spare til sommerens leirbål. Uansett - fram kom vi, og det til en av de beste lammeretter som serveres på Island, hvilket ikke sier så rent lite (på Hótel Aldan i Seyðisfjörður - løp og kjøp!) Nå: noen timer på øret før ferjeavgang i morgen!

Nå har vi vasket gulvet

Reykjavik, tirsdag 29. juni: Det har vært tett mellom avskjedsfestivitasene de siste par ukene, men at Myklebostene skulle stille SÅ mannssterke for å se oss vel av gårde, hadde vi vel ikke ventet! Deres massive tilstedeværelse i Reykjavík kan selvfølgelig også ha noe å gjøre med at Ingos mor, gamle amma Laufey, fyller 100 år (!) på fredag. Den selvsamme dag har mor og far gullbryllup, så vi setter i stedet kursen mot Norge for å feire dem. I skrivende stund har vi vasket gulv, pakket Golf, meldt flytting og tatt et siste bad i Vesturbæjarlaug. Det hele har gått overraskende greit denne gangen, dette begynner vi å bli ganske proffe på etterhvert (sjekk søster Katrines blogg om avreisen for snart to år siden!) Foran oss ligger nå en god natts søvn og en kjøretur på skarve 70 mil i morgen. Så sover vi én natt i Seyðidfjörður før vi forlater Island på samme måte som vi kom: med bilferja Norrøna (men denne gangen rekker vi forhåpentligvis båten...!)

Six days on the road

Reykjavik, fredag 25. juni: Etter seks døgn på noen av Islands mest spennende, minst brukte og mest hårreisende veier kom vi sent i kveld tilbake til Reykjavík - alle i god behold, med unntak av lydpotta på Subaruen. Denne siste dagen var vi innom et par av de største turistattraksjonene på runden - fuglefjellet Látrarbjarg og stranden Rauðasandur - men ble vel egentlig litt skuffet. Vi hadde større opplevelser lenger nord, der vi minst hadde ventet det. Men alt i alt har vi hatt en helt fantastisk tur, som vi kommer til å bruke noen dager på å fordøye... mens vi pakker og forbereder hjemreisen.

Soloppgang på verdens ende

Látrabjarg, natten til 25. juni: Julia og jeg tok turen ut til Látrabjarg i natt for å se på solnedgang og soloppgang. Ved disse breddegrader og til disse tider inntreffer begge innenfor en halvtimes tid. Til gjengjeld kommer de (på grunn av Islands vestlige beliggenhet ift. Greenwich) ganske sent/tidlig, sånn omkring halv to. Det var nå likevel vel verdt turen; det er ikke hver dag man har anledning til å se dette i så spektakulære omgivelser - og i så godt selskap.

Látrabjarg er spesielt av flere grunner. Det er en tolv kilometer lang klippe som stuper loddrett ned i havet, fra fire hundre meters høyde på det høyeste. Det er også Islands - og dermed Europas - vestligste punkt, og utgjør et av verdens største fuglefjell. I tillegg har det vært åsted for et par dramtiske skipsforlis og redningsaksjoner opp gjennom tidene. Og så sent som i forrige uke trillet en turist utfor kanten og døde.

Men da vi var der denne svært korte sommernatta, åndet alt av ro og fred på Látrabjarg. Selv de mange millioner fugler benyttet den korte sommernatta til en time på øyet. Vi traff en og annen søvnig lundefugl som stakk hodet ut av hullet sitt for å snuse på været, men ellers var det vanskelig å forestille seg at vi stod på toppen av en millionby.

Fjell, fjord og fandens oldemor

Hænuvík, St. Hans 2010: Etter en ny lang dag på veien har vi nå kommet fram til et lite paradis på jord - et koselig lite hus på en knallgrønn eng ut mot det mørkeblå havet, omtrent så langt vest man kan komme i Europa. Det var godt å komme fram etter en dag stappfull av inntrykk, i hovedsak av estetisk art, bl.a. et sammenhengende utsyn over fjell og fjorder som kunne ta pusten fra en. Dagens sterkeste inntrykk var likevel den lille og ellers ikke særlig bemerkelsesverdige bygda Flateyri. Tidlig på morgenen den 26. oktober 1995 skaffet denne bygda seg en tragisk plass i moderne islandsk historie da et snøskred tok et trettitalls hus og 20 menneskeliv. Det kunne gått verre - hvis alle hadde vært hjemme den natten hadde bortimot 80 liv gått tapt. Likevel har den lille bygda aldri reist seg helt siden, og katastrofen preger Flateyri den dag i dag - merkbart selv for bilturister som bare stopper der for en kopp kaffe og en kikk.

Dette lille landet er bare så utrolig MYE - på så mange måter.

Livet på 66. breddegrad

Vigur, St. Hansaften 2010: Vet ikke helt hva vi skal si om Ísafjörður, der vi nå har tilbragt et døgn. Som by er den litt for stor til å være sjarmerende, og litt for liten til å være spennende. Den har for så vidt flere hyggelige gater med nydelige, gamle hus - blant de eldste på Island - men altfor mange av dem står og forfaller. De steile fjellene omkring byen beskytter sikkert mot sjø og vind, men sperrer også for et utsyn som ellers ville vært fantastisk.

Grunnen til at Ísafjörður likevel forsvarer en status som Vestfjordenes sentrum, er sikkert byens praktiske plassering i forhold til mange andre severdigheter i området. For eksempel er byen det beste utgangspunkt for ekskursjoner til Hornstrandir, den veiløse, ytterste utpost mot Nordishavet og et eldorado for arktisk ekstrem-fotturisme. Den som har noe mer beskjedne ambisjoner kan, som oss, starte dagen med en bedre frokost på et av byens to konditorier, og så ta ferja ut til øya Vigur. Der ute venter bl.a. et helt utrolig fugleliv, en spektakulær utsikt mot fjellene omkring, Islands eneste vindmølle, en klassisk og velholdt gammel bondegård og et kakebord som varmer godt i blåsten der ute.

Jeg tror kanskje det var noe av det beste vi kunne få ut av Ísafjörður.

Ingen vei hjem

Ísafjörður, tirsdag 22. juni: Stakkars lille Martha, hun strever nå litt med å forstå hva som skjer og hvor vi til en hver tid skal. Omtrent halvveis på dagens 30 mils kjøreetappe spurte hun forsiktig om vi skulle hjem nå. Men de neste ukene kommer vi til å være:

• to netter i Ísafjörður
• en natt i Hænuvík
• fire netter i Reykjavík
• en natt en route til Norrøna
• to netter på Norrøna
• kanskje en natt i Danmark
• et par uker i Oslo
• en ukes tid i Brekkestø
• et par uker på Helgeroa

Kanskje også flere steder. Deretter flytter Martha og Tilla tilbake til en foreløpig uviss adresse i Reykjavík. Så når kommer Martha egentlig hjem? Trøsten får være at hun er sammen med fire omsorgspersoner som er glad i henne 24 timer i døgnet hele denne perioden.

Sild i tønne

Djúpavík, tirsdag 22. juni: Det er rart med silda, den lille fisken som med sine uforutsigbare vandringer har makt til å bygge bygder - og legge dem øde. Slike bygder er det mange av langs nord- og østkysten av Island. Noen av dem har klart å finne et nytt livsgrunnlag etter at silda forsvant, andre er overtatt av spøkelser. I Reykjarfjörður, der Djúpavík ligger, dukket silda opp på 30-tallet og forsvant igjen omkring 1950, og i løpet av dette 15 år lange sildeeventyret ble det bygget opp et stort fabrikkanlegg - et av Europas største i sin tid - med driftsbygninger, direktør- og arbeiderboliger. Det gikk i salt sild i tønner og prosessering av sildemel og -olje. Fabrikkarbeiderne var for en stor del kvinner, og dagens hotell var den gang brakker for kvinnelige fabrikkarbeidere. Hvilket liv må det ikke ha vært her den gangen, for eksempel en lys lørdagskveld i juni når jentene hadde fri og fiskere og bønder i mils omkrets trakk til Djúpavík for å danse med dem.

Men da silda ble borte var det brått slutt, og Djúpavík ble desertert nærmest over natta. I dag ligger sildefabrikken i ruiner og bidrar vesentlig til spøkelsesby-følelsen. Dét gjør også den store rustholken som ligger i dokk ved siden av, som ble etterlatt til seg selv og elementene etter at det ikke lenger var fiskeprodukter å frakte. Men boligene, som alle var eid av fabrikken, er for en stor del vedlikeholdt, de fleste som sommerhus. Paret som har drevet hotellet de siste 25 årene er nå de eneste fastboende her. Men stedet har gradvis våknet til liv igjen de senere årene. Et foreløpig høydepunkt var da Sigur Rós hold konsert på sildefabrikken for noen år siden.

Men ingenting av dette,verken oppturer eller nedturer, hadde skjedd overhodet var det ikke for den lille, unnseelige fisken i lakseslekta. Silda har skylda for det hele.

Ved veis ende

Krossnes, sommersolverv: Der veien ender langs nordvestkysten av Island, på 66 grader nord, ligger det et bad helt nede i fjæra, nærmest ute i Nordishavet. Der er ingen badevakter, man legger penger i en boks, men for øvrig er Krossnes-badet velutstyrt, med garderober, dusjer, heittur potter og tolv metersbasseng. Lenger enn hit kommer man ikke om man ikke går eller tar båt. Med dette var langt nok for oss i dag.

North by northwest

Djúpavík, søndag 20. juni: Etter gårsdagens tur gjennom ingenmannsland, har vi i dag forflyttet oss atskillige mil nordvestover, til et annet strøk som gir ordet 'grisgrendt' mening. Etter at vi tok av fra hovedveien rundt Island har vi kjørt omkring 20 mil (på hårreisende veier) og sett omtrent like mange hus, men fugler i tusenvis, dramatiske fjell i tonnevis og hav i bøttevis. Vi befinner oss nå i det nordvestlige hjørnet av Island, på den finger-formede halvøya som strekker seg ut som en hånd i havet, som prøver den å nå Grønland: de såkalte Vestfjordene. Mange viderekomne Islandsturister har dette som sin favorittlandsdel, men de er ikke mange nok til at det føles nevneverdig folksomt her. De neste to døgnene skal vi tilbringe i den lille og avfolkede sildebyen Djúpavík, en gang et travelt fiskeforedlingssenter, nå den siste utpost mot villmarka for de spesielt interesserte. Det er så vilt og vakkert her oppe at det nesten er til å dø av, jeg tror nesten aldri jeg har sett noe vakrere, med Lyngen i Troms som et mulig unntak. Dessuten er hotellet vi bor på usedvanlig trivelig, huset i et gammelt tømmerbygg som en gang var sovebrakke for arbeiderne på sildefabrikken. Kombinasjonen av sild og tømmer pleier på Island å bety norsk entreprenørskap, men om Djúpavîk faktisk ble bygget av nordmenn vites ikke... ennå. Vi får sikkert vite det hvis vi tar omvisningen på den gamle sildefabrikken i morgen. For øvrig er alt vel med oss alle, og vi har verdens flinkeste barn til å sitte stille på lange bilturer!

Begynnelsen på slutten

Kjölur, lørdag 19. juni: I dag startet den store finalen på vårt Islandsopphold, som skal kulminere i en ukes ferie i Vestfjordene. På veien dit kjører vi over Kjölur sammen med de to familiene vi har tilbragt mest tid sammen med de siste to årene: bergenserne Hedda, Helle og Gaute, og vålerengenserne Oda, Magnus, Camilla og Thomas. Kjölur er den av høyfjellsovergangene på Island som er mest omgitt av mystikk; her oppe streifet de fredløse omkring i gamle dager, og menn og dyr har forsvunnet i dusinvis her opp gjennom årene, uten noensinne å bli funnet igjen. Stundom forsvinner folk her fortsatt, hvis de ikke tar tilstrekkelig hensyn til vær og føreforhold. Det gjorde imidlertid vi, og ble belønnet med en strålende tur over høyfjellet, mellom breer, gråstein og en og annen varm kilde. På bildet bader vi i 37 graders vann i 700 meter høyde over havet.

Enden er nær

Reykjavík, mandag 14. juni: Det går definitivt mot slutten av Islandsoppholdet, for noen av oss iallfall. I dag kom Rune fra Eimskip* og hentet det meste av det vi har samlet oss av skatter på islandsk jord, omkring 30 pappesker som skal skipes til Fredrikstad (og som faktisk lander på norsk jord en god stund før oss). Barna har vært flinke og pakket ned rommene sine selv, så jeg regner med at vi ikke har gått glipp av så mye som en tannpirker fra Augusts mangslungne samlinger. Så da var vi på vei!

*Eimskip, for den som måtte være interessert, ble stiftet i 1914 og valgte seg da hakekorset som logo. Logoen prydet hovedkvarteret deres i Reykjavík inntil 2005, da Radisson SAS overtok bygget for å drive hotell der. Den ærverdige gamle bygningen var på dette tidspunktet fredet, så Radisson fikk ikke lov til å fjerne hakekorset. Men som et kompromiss ble hotellnavnet "1919" plassert utenpå den gamle Eimskip-logoen. Slik så fasaden ut fram til 2005; slik ser den ut nå. Det hører kanskje ikke med til historien, men en senere eier av Eimskip, den skandaleomsuste islandske forretningsmann Björgólfur Guðmundsson, er gift med eks-kona til stifteren av det amerikanske nazistpartiet, George Lincoln Rockwell. Vi får håpe våre pappkasser likevel er i trygge hender. (Stor takk til journalistbror Anders, som bidro til å grave opp denne historien!)

Flyttedag

Reykjavík, pinsemorgen 2010: Torsdag morgen kommer altså familien vi leier hus av hjem, og vi fortrenges ned i kjellerleiligheten, dog fortsatt i Smáragata 1. Vi måtte derfor la pinse være pinse og bruke helgen til å pakke. Da vi kom til Island for knappe to år siden, hadde vi ikke med oss flere ting enn vi klarte å stappe i en liten Golf med takboks, men de må ha formert seg voldsomt her borte, for det er MYE mer nå. Heldigvis har vi barn somer flinke til å hjelpe til med pakkingen. Her ser vi Martha merke pappesker med navn og adresse.

I fugleperspektiv

Luftrommet over Island, tirsdag 23. mars: Jeg er på snartur til gamlelandet i embets medfør, og det er ikke fritt for at jeg håpet på å få et glimt av vulkanutbruddet fra lufta. Jeg hadde sørget for å skaffe meg vinduspass på riktig side i god tid. Men desverre: slik så det ut over Eyjafjall. Den allerede prøvede lokalbefolkningen noen tusen meter nedenfor er nå også utsatt for uvær, og skylaget var i dag tjukt og ugjennomsiktig som betong. Ikke så mye som en mørk askeflekk var å se. Jeg håper på bedre sikt på hjemveien torsdag.

Ellers var jeg ikke den eneste som ikke så noe i dag. Inspeksjonsflyvningene i småfly som islandske beredskapsmyndigheter har foretatt daglig, ble avlyst i dag på grunn av uværet. Det er derfor lite nytt om utbruddet, men man tror ikke det har forandret seg stort. Det som er nytt, er at jordskjelvaktiviteten under Eyjafjall nå igjen har tatt seg opp, etter en relativt rolig periode etter at utbruddet startet. Som vanlig er i vulkanologien, er det ingen som tør si hva det betyr, bortsett fra at det kan medføre at nye lavakanaler åpner seg...

På tur med lektorlaget

Hveragerði, lørdag 13. mars: Vi er på helgetur med lektorlaget til Frost og funi i Hveragerði, der de kokvarme kilder er så utbredt at man må trå varsomt. Heldigvis er det rikelig med perfekt tempererte potturir også. Med i lektorlaget er for anledningen, fra venstre: norsklektor Tilla, dansklektorer Susanne og Randi, finsklektor Maare og svensklektor Lars Göran. Martha og Julia sekunderer.

Peanøttkos

Ås, tirsdag 2. februar: Julia og jeg er altså vel installert på Ås og lever herrens glade dager - selv om enkelte av oss må på jobb innimellom, og andre skal på litt forskjellige besøk, til skolen og andre. Men på kveldene er det peanøtter og rødvin i gullstua.

Nattflyet

Flybussen, lørdag 30. januar: De fleste som har vært på Island har tatt det grytidlige Icelandair-flyet tilbake til Norge. En umenneskelig tidlig avgang som kan synes meningsløs fordi man pga. tidsforskjellen uansett ikke vil nå noen møter i Oslo, men som er nødvendig for å opprettholde luftbroen til Amerika, som igjen bidrar til at denne lille øya har råd til å holde seg med et eget flyselskap. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe, og når man attpåtil har hyggelig følge av sin eldste datter, er turen absolutt overkommelig.