I kjempers fotspor

Húsafell, søndag 31. mai. Det mangler ikke på spennende opplevelesesmuligheter på Island, men sesongen er kort. Fra tidlig oktober til langt uti mai er store deler av landet vanskelig tilgjengelig på grunn av vær og føre. Det gjelder derfor å bruke de få sesonghelgene man har til rådighet. I dag fikk vi gjennomført et lenge planlagt prosjekt: grottetur i lavagrotta Surtshellir ved Húsafell. Siden stedet ligger et stykke utenfor asfaltert allfarvei, turte vi ikke annet enn å alliere oss med lokale krefter, nemlig den norske familien på Reykholt (Bjørn, Evy, Marie, Sverre og Sofie). Vi ankom Reykholt lørdag kveld, etter en nydelig kjøretur rundt Hvalfjörður. Vel framme på Reykholt ble vi traktert med Bjørns hjemmebakte pitabrød. I formiddag kjørte vi så i samlet tropp til Surtshellir. Den subtile estetikken i det vidstrakte og mosegrodde lava-ingenmannslandet der ute var i seg selv verdt turen ("Hallmundarhraun", etter kjempen Hallmundur i Grettis saga) , og selve grotten var en spennende, om enn ikke så lite strabasiøs, opplevelse for store og små. Hulen har navn etter kjempen Surtur, og skal opp gjennom århundrene ha vært tilholdssted for lovløse. Hulesystemet er flere kilometre langt, men vi var bare kommet noen få hundre meter inn før praten kom inn på de siste dagers intensiverte jordskjelvaktivitet på Sørvest-Island. I lys av dette temaet fant vi det best å vende tilbake til åpen himmel. Og siden turistsesongen nå er i gang, kunne vi runde av en vellykket tur med en hamburger og et bad på Húsafell.

Vorhátið

Reykjavik, lørdag 30. mai. Skoleåret går mot slutten, og i dag var det "Vårhøytid", et arrangement vi på forhånd ikke visste stort annet om enn at barna skulle møte på skolen i røde klær kl. 10. Det viste seg å være en slags 17. mai: barn og foreldre gikk i tog rundt i byen, mens strategisk plasserte rytmeorkestre underholdt langs ruta, og etterpå var det leker og pølser på skolen. Været var ikke det beste, men som Augusts lærer sa til oss der vi stod og småfrøs i den sure vinden: "Heldigvis er det mildt i luften".

Njálsborg

Reykjavik, fredag 29. mai. En av vårens store nyheter er at Martha har fått barnehageplass! 1. september begynner hun på småbarnsavdelingen i Njálsborg, strategisk plassert nær Austurbæjarskóli og enda nærmere Kaffismiðjan. Martha og jeg var innom på besøk i dag. Njálsborg virket som en ganske gjennomsnittlig, litt slitt, men liten og hyggelig, barnehage. Et lite pluss er at styrerassistenten snakker norsk og er henrykt over endelig å få et norskt barn i huset. Selv om Martha strengt tatt verken snakker norsk eller islandsk, fant de to tonen umiddelbart. Barnegruppen, som også for øvrig var nokså multikulturell, så ut til å ta imot sitt nye medlem med åpne armer, og det var til og med tilløp til samlek (bildet). Vi fikk med andre ord et godt førsteinntrykk, så får vi håpe det fortsetter slik til høsten.

Morgenbad på Álftanes

Álftanes, torsdag 28. mai. For en uke siden skrev jeg at Álftanes er kjent for to ting: president- og fugleliv. Nå har den lille forstaden fått en ny attraksjon: På lørdag åpnet det splitter nye Álftanesbadet, som blant annet skilter med landets første bølgebasseng og største vannsklie! Det siste kan riktignok diskuteres: sklia i Laugardalslaugin er fire meter lenger, men to meter lavere... (vi er nemlig i ferd med å utvikle en ny kvantitativ vitenskap: komparativ laugologi). Etter dagens morgenbad var August og Julia likevel ikke i tvil om at Álftanes-sklia var mye bedre, faktisk den beste de har prøvd på Island. Mens Martha, som generelt trives best i de gamle og veletablerte badene, var litt skeptisk til dette flunkende nye bassenget.

Nauthólsvik

Nauthólsvik, onsdag 27. mai. Hvem skulle vel ha trodd at disse bildene er tatt i Reykjavik? Men om ikke bildene er manipulert, så er omgivelsene det: sanden er importert i tonnevis fra Marokko, vannet er kunstig oppvarmet og lufttemperaturen er ikke høyere enn 11-12 grader. Det er det nærmeste vi kommer strandliv på disse kanter, men når været er som i dag finnes det ikke noe bedre enn å sitte i heitur potturen litt lenger oppe på stranda og bade i sol... til man blir så varm at man må friske seg opp med en rask dukkert i saltvannslagunen, som holder omtrent 18 grader. For de riktig harføre er det også mulig å isbade i uforfalsket havvann utenfor lagunen - men så langt kom ikke vi. I dag.

Norske camping-damer

Reykjavik, onsdag 27. mai. Det er alltid en kunstfestival i Reykjavik, og i disse dager heter den rett og slett "Reykjavik kunstfestival" (Listahátið í Reykjavík). Ett av de innslagene som vekker størst oppmerksomhet - og gjør mest ut av seg - er for én gangs skyld norskprodusert. Marit Benthe Norheims Campingkvinner (flyktningekvinnen, bruden, campingmamma, Maria Beskytteren og Sirenen) er fem campingvogner som er rikt utsmykket utvendig og innvendig (både visuelt og audielt). Som seg hør og bør for campingkvinner, dukker de opp på stadig nye, folkekjære lokaliteter rundt omkring i byen - i dag stod de nede ved Tjörnin.

Siste gjest i Óðinsgata 30

Reykjavik, tirsdag 26.mai. Barnas mimi, Tillas mama og min svigermor Tone har gjestet oss den siste uka, men dro hjemover i dag. Dermed har vi (høyst sannsynlig) tatt avskjed med overnattingsgjester i Óðinsgata for siste gang; neste gang vi tar imot besøkende hjemmefra blir på den noe mer fasjonable adressen Smáragata 1. Vi har for øvrig hatt en veldig hyggelig og innholdsrik uke med Tone og gleder oss til å se henne, og øvrig slekt og venner på berget, igjen om ikke så mange uker! (NB! Legg merke til godværet vi våknet til i Reykjavik i dag.)

Vaskeveien

Reykjavik, laugardagur 23. mai. I gamle dager, før vaskemaskiners og innlagt vanns tid, måtte Reykjaviks tjenestepiker gå den lange Laugarvegur (vaskeveien) ut til de varme kildene i Laugardal (vaskedalen) for å vaske borgerskapets tøy. Spor etter denne trafikken finnes bl.a. i nevnte stedsnavn og i de gamle vaskestampene, som er bevart. Men i dag ble fortida bragt tilbake til livet med et arrangement i regi av Reykjavik kunstfestival, som pågår for tida: Et langt tog av vaskekoner og -menn marsjerte opp hele Laugavegur og endte opp med vasken sin ved de gamle vaskestampene. Og der krysset deres vei vår, for vi var i selvsamme stund på vei til Familie- og husdyrgården der oppe.

DEILIG fisk til middag...

Reykjavik, fredag 22. mai. Denne unnseelige fasaden på hjørnet av Freyagata og Óðinsgata, under 100 meter fra oss, skjuler en av verdens antakelig beste fiskedisker (begrunnelse: det er Reykjaviks beste fiskedisk, og hvor får man bedre fisk enn i Reykjavik?). En gang var det mange slike små, familiedrevne fiskebutikker i byen, men de fleste ble kjøpt opp i oppgangstidene av fancy gründer-kjeder som siden har gått konkurs. Vår Fiskbúðin var en av de få som unngikk denne sørgelige skjebnen, og den kan dermed drive på som før: ingen elegant innpakning, bare god fisk. Vareutvalget er relativt lite, men seriøst, kvalitet framfor kvantitet, men mer enn nok til at man kan servere varierte fiskemiddager flere ganger i uka. Av ferskfisk har de som regel torsk, kolje, steinbit, røye, laks og rødspette; dessuten har de alltid røkte, saltede, tørkede og malte varianter. Og stekte fiskeboller til Martha.

Hummersuppe

Eyrarbakki, Uppstigningardagur. Noen mil sørøst for Reykjavik ligger de to havnebyene Eyrarbakki og Stokkseyri, en gang landets travleste og viktigste havnebyer - nå nokså falmede og søvnige strandbyer et stykke utenfor allfarvei. Men de er fortsatt yndede mål for dagsutflukter for storbyens borgerskap, ikke minst takket være den lokale hummeren. Én restaurant i hver by serverer hummer, og de to konkurrerer om å lage den beste. Tilla og jeg var innom Eyrarbakki i dag, på vei hjem fra et døgn i sus og dus på Sør-Island (mens svigermor Tone passet barna), og spiste en deilig porsjon hummersuppe. Byen viste seg også på andre måter å være en liten perle, ikke minst fordi de mange tre- og bølgeblikkhusene fra århundreskiftet her har fått stå i fred for senere tiders nyrikdom, oppussing og modernisering. Dessuten er strandvollen som beskytter bebyggelsen mot havet (som her strekker seg uten opphold helt til Antarktis), ideell for promenade og fuglekikking.

Ambassadeslang

Reykjavik, tirsdag 19. mai. Salig sogneprest og målmann Alfred Andersson-Rysst på Eidsvold (ikke å forveksle med tidligere ambassadør til Island Torgeir Andersen-Rysst) innstiftet i sitt testamente en pris som annethvert år går til en eller flere personer som har medvirket til "stønad for samkjensle mellom Noreg og Færøyane og/eller Noreg og Island". I år gikk prisen til det islandske ekteparet Dagný Kristjánsdóttir og Kristján Jóhann Jónsson, og i den forbindelse er svigermor Tone, som sitter i styret for fondet, på Island for å dele ut prisen. Utdelingen fant sted på en mottakelse hos ambassadøren i kveld der i utgangspunktet bare de voksne medlemmer av familien var invitert. Men det var en deilig vårkveld, vinduer og dører stod åpne, og etterhvert luktet også to av strøkets løse fugler seg fram til det deilige fingermatbordet. På bildet får de litt mild irettesettelse fra sin mor.

Álftanes

Álftanes, tirsdag 19. mai. Den lille, rike forstaden Álftanes, noen kilometer sør for Reykjavik, er særlig kjent for to ting: presidentboligen Bessastaðir og sitt rike fugleliv (álft betyr sangsvane). Dessuten er det et nydelig turområde. Mens presidenten (og, før ham, den fremste representant for Kongen i København) holder til der ute året rundt, er fuglelivet spesielt rikt i trekktida på våren og høsten. I disse dager, for eksempel, er gressengene på Bessastaðir stappfullt av ringgjess, som hviler ut og samler krefter etter flyturen over Nordsjøen, før de skal fly videre nordover mot hekkeplasser i Nordishavet. Martha og jeg var ute og sjekket forholdene i morges. Vi så ingen presidenter, men desto mer fugl.

Alle tiders 17. mai

Reykjavik, søndag 17. mai. Ikke bare vant Norge Melodi Grand Prix overlegent i går kveld OG sikret Islands andreplass. I TILLEGG opprant 17. mai i Reykjavik med det - til disse breddegrader å være - utroligste sommervær! Dagen startet som seg hør og bør med kransnedleggelse og tale ved bautaen over falne nordmenn i Fossvogskirkjugarður. Deretter var det pølser, brus, is og leker på Nordens hus, før vi alle, kanskje ca. 200 eksil-nordmenn, gikk i 17. mai-tog inn til sentrum, med korps og det hele. På ettermiddagen holdt den norske ambassaden en overdådig mottakelse med vin og tapas på Nordens hus. En fantastisk dag!

Julie med godvær

Reykjavik, fredag 15. mai. Tillas søster Julie er i byen på snarvisitt for å besøke sin klasses islandske vennskapsklasse - eller noe sånt. Men hun bor hos oss, så vi har hatt gleden av å se litt til henne vi også. Dessuten hadde hun med seg den norske våren som vi har hørt så mye om i det siste. Vi håper bare hun ikke tar den med seg tilbake når hun drar i morgen tidlig, så 17. mai-feiringen i Reykjavik kan foregå i verdige former.

På hjul igjen

Reykjavik, torsdag 14. mai. Reykjavik har aldri vært kjent som den store sykkelbyen, men tidene forandrer seg, og de senere års nyrikdom har da bragt noe godt med seg. De vidunderligste sykkelveier omkranser nå byen langs sjøen, oppover vassdragene og innover i lava-ødemarkene. Etter litt hektisk aktivitet på bruktmarkedet fra Tillas side var to barnesykler i hus i ettermiddag. Julia og August ble elleville og har stort sett ikke vært å se siden. Senere på kvelden var også en herresykkel i boks, så nå mangler vi bare en damesykkel og et barnesete før vi er klar for tur alle mann.

Det er vår i luften!

Reykjavik, tirsdag 12. mai. Da Martha og jeg var ute på vår daglige formiddagsspasertur i går, så vi for første gang i år linerle ved Tjörnin. I dag var ternene, som har den lengste trekkruta av alle verdens fugler, på plass. Sola skinner, vårblomstene blomstrer, det er femten plussgrader og varmere skal det bli utover i uka. Riktignok blåser det også stiv kuling, man må lene seg mot vinden for å holde seg oppreist, og dette bildet ble tatt i et heldig øyeblikk mens Martha klarte å holde seg på beina sammenhengende i mer enn tre sekunder. Vi holder på å blåse bort, men det er vår i Reykjavik! (PS: Jeg tenkte på å gi bildet den klassiske kitch-tittelen "Kan du inte tala?", men så kom jeg på at Martha strengt tatt heller ikke kan snakke. DS.)

På boligjakt

Reykjavik, torsdag 7. mai. Til sommeren må vi desverre ut av Óðinsgata 30 og finne oss nytt husvære. Takket være kreppan er det leiers marked i Reykjavik for tida, og i skrivende stund har vi to muligheter i sikte. Det ene:

ligger på en av Reykjaviks aller fiineste adresser i Smáragata, er stort, nyoppusset, og har stor hage. Til alt overmål er det billigere enn vår nåværende og atskillig mer beskjedne leilighet - MEN: det følger en hund med på kjøpet, labradoren Tinni, som i tilfelle blir familiens sjette medlem for ett år. Familiens øvrige medlemmer strides om hvorvidt dette er en fordel eller ei. August, som alltid har ønsket seg hund, gruer seg allerede til eventuelt å måtte forlate en hund han helt sikker blir forferdelig glad i i løpet av året. Julia mener dette er en fin anledning til å prøve seg som hundeeier. Men så langt har vi verken tatt hus, hund eller utleier i nærmere øyesyn - eller de oss. Det andre alternativet er dette:

som også ligger på en av byens bedre adresser, i Fjólugata, ti meter fra den norske ambassaden. Her får vi "bare" én etasje, og det er noe mer trafikkbråk, trolig høyere leie, men ingen hund. Heller ikke denne boligen har vi foreløpig sett fra innsiden. Ellers har tilbudene fra andre kanter av byen, ikke minst vestkanten, strømmet inn, men de er mindre interessante på grunn av stor avstand til barnas skole. Så: Blir det det ene? Eller det andre? Eller kanskje et tredje? Følg med på denne spennende jakten her i "Dagbok fra Sagaøya"!

Farvel til Lindern

BSI, tirsdag 6. mai. Nok et besøk er over, for i morges satte (mot klokka) Jonatan, lille Selma, Marte, Lars Erik og Ludvik seg på flybussen mot Keflavik og forbi. Det har vært en veldig hyggelig uke med spennende nytt terreng, også for oss fastboende, og med mye av alt som islandsk kan kalles: bading, natur, boblende svovelpøler, ridning, bading, skýr, pylsur með öllu, fisk og ikke minst bading. Vi gleder oss til neste gang våre veier krysses!

Et nytt syn på livet

Reykjavik, tirsdag 5. mai. Julia har ved flere anledninger den siste tida antydet at hun har problemer med å se alt som står på tavla. Og siden hun er arvelig belastet med en far som er nesten blind, har vi lenge tenkt at vi burde få henne synstestet. Hittil har det blitt med tanken, men mens jeg var i Stockholm i forrige uke var jentene hos optiker, og i helgen dukket Julia plutselig opp med briller! Alt kler den smukke, og Julia ble om mulig enda finere med briller enn uten. Dessuten ser hun plutselig klart. Bortsett fra skriften på tavla, for nå har det kommet for en dag at det var læreren som skrev utydelig...

Til hests

Moldnúpur, lørdag 2. mai. Hér er hestur, um hest, frá hesti, til hests. Paradigmet for kasusbøyning av islandske hannkjønnsord, og menneskets beste venn på den islandske landsbygda. Blant pattedyr er sauene flest her på Sagaøya, drøyt 450.000, tett fulgt av menneskene, knapt 320.000 i tallet, mens de nesten 80.000 hestene - én for hver fjerde islending - er en god nummer tre. Hvilket er litt overraskende, tatt i betraktning at de ikke kan brukes til så mye annet enn å ride på. Men det er de til gjengjeld veldig bra til, særlig for oss som syns andre hester er i største laget. Islandshestene er små, fargerike, rolige, menneskevennlige og stødige vesener - om enn litt sta, det skal en dreven rytter til for å få dem til å gå en annen vei enn den de har bestemt seg for. Her ser vi de gamle vennene Julia og Jonatan manøvrere hvert sitt eksemplar av arten over slettene i Njåls hjemtrakter.

Reykjadalur

Reykjadalur, fredag 1. mai. Det er kanskje slik man ser for livet på Island: en kjapp dukkert i nærmeste varme kilde når livet går en i mot. Faktum er imidlertid at det ikke er så veldig mange steder der det går an å bade i det fri i behagelig temperatur - hvis man ser bort fra de offentlige badene, som jo er tallrike. Men i går var vi på tur med Marte, Lars Erik og barna (deres og våre) til Reykjadalur, noen kilometer nord for Hveragerði og fant en perfekt temperert badebekk. Det kostet riktignok litt slit: fotturen opp var lenger enn ventet, været og føret våtere og elvene som skulle vades striere. Men det var fantastisk vakkert hele veien, og lisen da vi endelig fikk senket oss, slitne, våte og elendige, i det varme vannet, var u-be-skrivelig!