Andre sluttnote: Den unge mannen og havet

Løkken, fredag 3. juli: Utover problemene ved Kirkjubæjarklaustur beskrevet i forrige sluttnote, gikk veien hjem som smurt. Det var riktignok en del sjø mellom Island og Færøyene - litt for mye, faktisk, for enkelte - dog ikke mer enn man må regne med på en slik strekning. Vi kom fram i god behold til Hanstholm lørdag formiddag og kjørte derfra til Løkken via en kort piknikk- og badestopp i Jammerbugten. De to store barna (her ved August) satte enorm pris på å bade i salt og kaldt vann igjen, mens Martha, som er oppvokst i varme kilder, syns det ble altfor kaldt. I Løkken spiste vi en bedre bøf - avbrutt av dramatiske straffesparkssituasjoner i VM-kampen mellom Paraguay og Spania - og overnattet på et falmet, men fint gammelt badehotell. (Jeg noterer meg til en annen gang at Løkken var en positiv overraskelse - langt triveligere og livligere enn de mange søvnige og småborgerlige Jantene på Jylland.) Neste morgen gikk ferden videre til Fredrikshavn-Göteborg på en helt grei Stena-ferje, og de siste 30 milene mellom Göteborg og Oslo gikk uten dramatikk, men med fire nevneverdige stopp: én for å se de UNESCO-listede helleristningene ved Tanum i Bohuslän; én for å spise lunsj i Strömstad; én for å se Fredriksten festning og Karl XIIs banested ved Halden; og sist, men ikke minst, én for å se igjen farmor og farfar på Ås!

Første sluttnote: Englevakt

Oslo, tirsdag 6. juli: Nå som vi er trygt i havn (og for å foregripe leirbålhistoriene) kan jeg avsløre at Golf-skeptikerne (se kommentarer til dette innlegget) i hvert fall delvis fikk rett. Veien over Island ble en biltur som kunne vært en Kringlevrider Bollesen verdig. Etter å ha passert islandsk EU-kontroll to dager før avreise fra Reykjavik, røk likevel kulelageret i høyre bakhjul etter drøyt 25 mils kjøring. Til alt hell skjedde dette mindre enn en kilometer fra den eneste byen - og det eneste bilverkstedet - på sørøst-kysten av Island: Kirkjubæjarklaustur, som ligger midt mellom to enorme lava- og sandområder uten så mye som en mobilmast - hhv. Myrdalssandur (Katlas bakgård) og Skeiðarársandur (Vatnajökulls forgård). Like fullt så situasjonen lenge ganske dyster ut. På verkstedet fikk vi beskjed om at nytt kulelager i beste fall måtte bestilles fra Reykjavík, og siste offentlige transport dertil - og derfra - hadde gått for lengst. Siden det fortsatt var 30 timer til vi skulle nå båten fra Seyðisfjörður omkring 50 mil langer nordøst, stod vi lenge og vurderte forskjellige mulige og umulige løsninger, da en av mekanikerne plutselig meldte at han hadde funnet en gammel Opel med samme type kulelager som Golfen. Jeg vet ikke nok om kulelagre til å anslå noe som helst om sannsynligheten for slike sammentreff, men der og da virket det som enda et lite mirakel i Golfs liv. August og Julia reagerte ved sponant å forære den gamle mekanikeren den store sjokoladeboksen de hadde fått til turen, og halvannen time senere var vi på veien igjen. Resten av turen gikk riktignok med hjertet i halsen, men uten flere uhell. Og ved å skjære litt ned på pausene rakk vi faktisk fram til nevnte sene, men gode, lammemiddag i Seyðisfjörður.

Siste kapittel

Seyðisfjörður, torsdag 1. juli: Her står barna og ser Norrøna seile inn den lange og vakre, men i dag iskalde og tåkete, Seyðisfjörður. Den hyggelige lille byen innerst i fjorden går gjennom et ukentlig taktskifte hver gang ferja kommer og går: onsdagskveldene er det full fest, neste morgen er byen som blåst. Skulle gjerne vært her noen dager, men det må bli en annen gang, for nå går ferden hjemover - for godt. Etter en smule dramatikk på veien i går skal jeg si det var godt å komme ombord! Om en halvtime stevner vi til havs, og dermed er Islandseventyret - og Dagbok fra Sagaøya - over for denne gang.

Sol, regn og aske

Seyðisfjörður, onsdag 30. juni: Turen østover ble litt mer av en utfordring enn beregnet, og sjelden har vel Seyðisfjörður vært oss et kjærere syn! Kjøreturen via sørlandet var en sterk naturopplevelse. Ikke minst var det fascinerende og litt skremmende å kjøre gjennom det verste askebeltet, der asketåka lå tjukk som ertesuppe (bildet yter ikke opplevelsen helt rettferdighet - f.eks. fanger det ikke inn den helt spesielle knitrelyden av finkornet aske mot hurtigkjørende bil). Et annet lite spenningsmoment var elva Skaftá, som flør i disse dager, og som i verste fall kunne ha forårsaket stengt vei. Historien om hvordan det gikk med det tredje store spenningsmomentet - Golf - skal jeg spare til sommerens leirbål. Uansett - fram kom vi, og det til en av de beste lammeretter som serveres på Island, hvilket ikke sier så rent lite (på Hótel Aldan i Seyðisfjörður - løp og kjøp!) Nå: noen timer på øret før ferjeavgang i morgen!

Nå har vi vasket gulvet

Reykjavik, tirsdag 29. juni: Det har vært tett mellom avskjedsfestivitasene de siste par ukene, men at Myklebostene skulle stille SÅ mannssterke for å se oss vel av gårde, hadde vi vel ikke ventet! Deres massive tilstedeværelse i Reykjavík kan selvfølgelig også ha noe å gjøre med at Ingos mor, gamle amma Laufey, fyller 100 år (!) på fredag. Den selvsamme dag har mor og far gullbryllup, så vi setter i stedet kursen mot Norge for å feire dem. I skrivende stund har vi vasket gulv, pakket Golf, meldt flytting og tatt et siste bad i Vesturbæjarlaug. Det hele har gått overraskende greit denne gangen, dette begynner vi å bli ganske proffe på etterhvert (sjekk søster Katrines blogg om avreisen for snart to år siden!) Foran oss ligger nå en god natts søvn og en kjøretur på skarve 70 mil i morgen. Så sover vi én natt i Seyðidfjörður før vi forlater Island på samme måte som vi kom: med bilferja Norrøna (men denne gangen rekker vi forhåpentligvis båten...!)

SP

Reykjavik, onsdag 30. juni: Når været er brukbart og de har litt tid til overs, forsvinner August og Julia gjerne av gårde til det de kaller "SP" (Stein-palasset), som er et lite skogholt på en meget hemmelig adresse i Reykjavík. Hvis de har muligheten, blir de borte i timesvis. Gudene vet hva de driver med der, men det involverer i hvert fall speiderkniver og tråd, for det tar de alltid med seg. I går ettermiddag var Martha og jeg så heldige å bli invitert på en liten forfriskning - syrinblomster servert på grønne blader - i dette aller helligste. Men vi sier ikke hvor det er!

Six days on the road

Reykjavik, fredag 25. juni: Etter seks døgn på noen av Islands mest spennende, minst brukte og mest hårreisende veier kom vi sent i kveld tilbake til Reykjavík - alle i god behold, med unntak av lydpotta på Subaruen. Denne siste dagen var vi innom et par av de største turistattraksjonene på runden - fuglefjellet Látrarbjarg og stranden Rauðasandur - men ble vel egentlig litt skuffet. Vi hadde større opplevelser lenger nord, der vi minst hadde ventet det. Men alt i alt har vi hatt en helt fantastisk tur, som vi kommer til å bruke noen dager på å fordøye... mens vi pakker og forbereder hjemreisen.

Soloppgang på verdens ende

Látrabjarg, natten til 25. juni: Julia og jeg tok turen ut til Látrabjarg i natt for å se på solnedgang og soloppgang. Ved disse breddegrader og til disse tider inntreffer begge innenfor en halvtimes tid. Til gjengjeld kommer de (på grunn av Islands vestlige beliggenhet ift. Greenwich) ganske sent/tidlig, sånn omkring halv to. Det var nå likevel vel verdt turen; det er ikke hver dag man har anledning til å se dette i så spektakulære omgivelser - og i så godt selskap.

Látrabjarg er spesielt av flere grunner. Det er en tolv kilometer lang klippe som stuper loddrett ned i havet, fra fire hundre meters høyde på det høyeste. Det er også Islands - og dermed Europas - vestligste punkt, og utgjør et av verdens største fuglefjell. I tillegg har det vært åsted for et par dramtiske skipsforlis og redningsaksjoner opp gjennom tidene. Og så sent som i forrige uke trillet en turist utfor kanten og døde.

Men da vi var der denne svært korte sommernatta, åndet alt av ro og fred på Látrabjarg. Selv de mange millioner fugler benyttet den korte sommernatta til en time på øyet. Vi traff en og annen søvnig lundefugl som stakk hodet ut av hullet sitt for å snuse på været, men ellers var det vanskelig å forestille seg at vi stod på toppen av en millionby.

Fjell, fjord og fandens oldemor

Hænuvík, St. Hans 2010: Etter en ny lang dag på veien har vi nå kommet fram til et lite paradis på jord - et koselig lite hus på en knallgrønn eng ut mot det mørkeblå havet, omtrent så langt vest man kan komme i Europa. Det var godt å komme fram etter en dag stappfull av inntrykk, i hovedsak av estetisk art, bl.a. et sammenhengende utsyn over fjell og fjorder som kunne ta pusten fra en. Dagens sterkeste inntrykk var likevel den lille og ellers ikke særlig bemerkelsesverdige bygda Flateyri. Tidlig på morgenen den 26. oktober 1995 skaffet denne bygda seg en tragisk plass i moderne islandsk historie da et snøskred tok et trettitalls hus og 20 menneskeliv. Det kunne gått verre - hvis alle hadde vært hjemme den natten hadde bortimot 80 liv gått tapt. Likevel har den lille bygda aldri reist seg helt siden, og katastrofen preger Flateyri den dag i dag - merkbart selv for bilturister som bare stopper der for en kopp kaffe og en kikk.

Dette lille landet er bare så utrolig MYE - på så mange måter.

Livet på 66. breddegrad

Vigur, St. Hansaften 2010: Vet ikke helt hva vi skal si om Ísafjörður, der vi nå har tilbragt et døgn. Som by er den litt for stor til å være sjarmerende, og litt for liten til å være spennende. Den har for så vidt flere hyggelige gater med nydelige, gamle hus - blant de eldste på Island - men altfor mange av dem står og forfaller. De steile fjellene omkring byen beskytter sikkert mot sjø og vind, men sperrer også for et utsyn som ellers ville vært fantastisk.

Grunnen til at Ísafjörður likevel forsvarer en status som Vestfjordenes sentrum, er sikkert byens praktiske plassering i forhold til mange andre severdigheter i området. For eksempel er byen det beste utgangspunkt for ekskursjoner til Hornstrandir, den veiløse, ytterste utpost mot Nordishavet og et eldorado for arktisk ekstrem-fotturisme. Den som har noe mer beskjedne ambisjoner kan, som oss, starte dagen med en bedre frokost på et av byens to konditorier, og så ta ferja ut til øya Vigur. Der ute venter bl.a. et helt utrolig fugleliv, en spektakulær utsikt mot fjellene omkring, Islands eneste vindmølle, en klassisk og velholdt gammel bondegård og et kakebord som varmer godt i blåsten der ute.

Jeg tror kanskje det var noe av det beste vi kunne få ut av Ísafjörður.

Ingen vei hjem

Ísafjörður, tirsdag 22. juni: Stakkars lille Martha, hun strever nå litt med å forstå hva som skjer og hvor vi til en hver tid skal. Omtrent halvveis på dagens 30 mils kjøreetappe spurte hun forsiktig om vi skulle hjem nå. Men de neste ukene kommer vi til å være:

• to netter i Ísafjörður
• en natt i Hænuvík
• fire netter i Reykjavík
• en natt en route til Norrøna
• to netter på Norrøna
• kanskje en natt i Danmark
• et par uker i Oslo
• en ukes tid i Brekkestø
• et par uker på Helgeroa

Kanskje også flere steder. Deretter flytter Martha og Tilla tilbake til en foreløpig uviss adresse i Reykjavík. Så når kommer Martha egentlig hjem? Trøsten får være at hun er sammen med fire omsorgspersoner som er glad i henne 24 timer i døgnet hele denne perioden.

Sild i tønne

Djúpavík, tirsdag 22. juni: Det er rart med silda, den lille fisken som med sine uforutsigbare vandringer har makt til å bygge bygder - og legge dem øde. Slike bygder er det mange av langs nord- og østkysten av Island. Noen av dem har klart å finne et nytt livsgrunnlag etter at silda forsvant, andre er overtatt av spøkelser. I Reykjarfjörður, der Djúpavík ligger, dukket silda opp på 30-tallet og forsvant igjen omkring 1950, og i løpet av dette 15 år lange sildeeventyret ble det bygget opp et stort fabrikkanlegg - et av Europas største i sin tid - med driftsbygninger, direktør- og arbeiderboliger. Det gikk i salt sild i tønner og prosessering av sildemel og -olje. Fabrikkarbeiderne var for en stor del kvinner, og dagens hotell var den gang brakker for kvinnelige fabrikkarbeidere. Hvilket liv må det ikke ha vært her den gangen, for eksempel en lys lørdagskveld i juni når jentene hadde fri og fiskere og bønder i mils omkrets trakk til Djúpavík for å danse med dem.

Men da silda ble borte var det brått slutt, og Djúpavík ble desertert nærmest over natta. I dag ligger sildefabrikken i ruiner og bidrar vesentlig til spøkelsesby-følelsen. Dét gjør også den store rustholken som ligger i dokk ved siden av, som ble etterlatt til seg selv og elementene etter at det ikke lenger var fiskeprodukter å frakte. Men boligene, som alle var eid av fabrikken, er for en stor del vedlikeholdt, de fleste som sommerhus. Paret som har drevet hotellet de siste 25 årene er nå de eneste fastboende her. Men stedet har gradvis våknet til liv igjen de senere årene. Et foreløpig høydepunkt var da Sigur Rós hold konsert på sildefabrikken for noen år siden.

Men ingenting av dette,verken oppturer eller nedturer, hadde skjedd overhodet var det ikke for den lille, unnseelige fisken i lakseslekta. Silda har skylda for det hele.

Ved veis ende

Krossnes, sommersolverv: Der veien ender langs nordvestkysten av Island, på 66 grader nord, ligger det et bad helt nede i fjæra, nærmest ute i Nordishavet. Der er ingen badevakter, man legger penger i en boks, men for øvrig er Krossnes-badet velutstyrt, med garderober, dusjer, heittur potter og tolv metersbasseng. Lenger enn hit kommer man ikke om man ikke går eller tar båt. Med dette var langt nok for oss i dag.

North by northwest

Djúpavík, søndag 20. juni: Etter gårsdagens tur gjennom ingenmannsland, har vi i dag forflyttet oss atskillige mil nordvestover, til et annet strøk som gir ordet 'grisgrendt' mening. Etter at vi tok av fra hovedveien rundt Island har vi kjørt omkring 20 mil (på hårreisende veier) og sett omtrent like mange hus, men fugler i tusenvis, dramatiske fjell i tonnevis og hav i bøttevis. Vi befinner oss nå i det nordvestlige hjørnet av Island, på den finger-formede halvøya som strekker seg ut som en hånd i havet, som prøver den å nå Grønland: de såkalte Vestfjordene. Mange viderekomne Islandsturister har dette som sin favorittlandsdel, men de er ikke mange nok til at det føles nevneverdig folksomt her. De neste to døgnene skal vi tilbringe i den lille og avfolkede sildebyen Djúpavík, en gang et travelt fiskeforedlingssenter, nå den siste utpost mot villmarka for de spesielt interesserte. Det er så vilt og vakkert her oppe at det nesten er til å dø av, jeg tror nesten aldri jeg har sett noe vakrere, med Lyngen i Troms som et mulig unntak. Dessuten er hotellet vi bor på usedvanlig trivelig, huset i et gammelt tømmerbygg som en gang var sovebrakke for arbeiderne på sildefabrikken. Kombinasjonen av sild og tømmer pleier på Island å bety norsk entreprenørskap, men om Djúpavîk faktisk ble bygget av nordmenn vites ikke... ennå. Vi får sikkert vite det hvis vi tar omvisningen på den gamle sildefabrikken i morgen. For øvrig er alt vel med oss alle, og vi har verdens flinkeste barn til å sitte stille på lange bilturer!

Begynnelsen på slutten

Kjölur, lørdag 19. juni: I dag startet den store finalen på vårt Islandsopphold, som skal kulminere i en ukes ferie i Vestfjordene. På veien dit kjører vi over Kjölur sammen med de to familiene vi har tilbragt mest tid sammen med de siste to årene: bergenserne Hedda, Helle og Gaute, og vålerengenserne Oda, Magnus, Camilla og Thomas. Kjölur er den av høyfjellsovergangene på Island som er mest omgitt av mystikk; her oppe streifet de fredløse omkring i gamle dager, og menn og dyr har forsvunnet i dusinvis her opp gjennom årene, uten noensinne å bli funnet igjen. Stundom forsvinner folk her fortsatt, hvis de ikke tar tilstrekkelig hensyn til vær og føreforhold. Det gjorde imidlertid vi, og ble belønnet med en strålende tur over høyfjellet, mellom breer, gråstein og en og annen varm kilde. På bildet bader vi i 37 graders vann i 700 meter høyde over havet.

Equitare necesse est

Mosfellssveit, fredag 18. juni: Det er nødvendig å ri for den som god islending skal bli. August og Julia er jo ikke helt ubevandret uti den kunsten, men denne uka tok de det grundig. Mandag morgen startet de på en ukes ridekurs, sju timer hver dag, inkludert ridetrening, hesteteori og varm lunsj. Ganske seriøst, med andre ord, og ikke akkurat preget av norsk søttitalls-, "alle er like flinke"-pedagogikk. August har måttet svelge en del stolthet ved et par anledninger da storesøster fikk lov til å ri på tur og ikke han. Men de var nå strålende fornøyde begge to (og mye mer hestvante) da de fikk utdelt gullmedaljer etter en imponerende avslutningsoppvisning i dag.

17. juni

Reykjavik, dagen derpå: I går var det altså 17. juni, nærmere bestemt Islands nasjonaldag, nærmere bestemt den dagen grunnloven av 1944, som for første gang siden tolvhundretallet gjorde Island til en selvstendig republikk, ble undertegnet på Þingvellir. Sånn rent feiringsmessig når det vel kanskje ikke riktig opp mot vår egen 17. mai, men den slår svenske flaggans dag med god margin, for ikke å snakke om den danske nasjonaldagen, som ingen dansker vet når er. I Reykjavík er nasjonaldagen preget av fornøyelsespark-moro (i år dominert av hoppeslott) rundt omkring i sentrum, mens det stort sett er speiderbevegelsen som står for togingen. For særlig de to store barna var dette selvfølgelig midt i blinken. Bildet er tatt tidlig på dagen, et par timer senere stod folk som sild i tønne her, og det var i det hele tatt vanskelig å forstå hvor disse tusenvis av islendinger kom fra og hvor de befinner seg ellers... Men så var også været sjeldent varmt og fint.

Men Golf var ikke død...

Reykjavík, onsdag 16. juni: Den sjette Myklebost-Giæver, en Golf fra 1993, har hatt flere nær-døden-opplevelser denne våren. Først da en byråkrat på Risløkka trafikk-stasjon slo fast at vi kunne få ta bilen med til Norge hvis og bare hvis den først var EU-kontrollert i Norge. Etter at jeg i en ydmyk klage forsiktig påpekte det urimelige i et slikt catch 22, fikk vi faktisk medhold i at en islandsk EU-kontroll måtte være bra nok. Triumferende kjørte jeg av gårde til verksted for å fikse det som måtte fikses for å bestå kontrollen.

Da kom neste tilbakeslag: På vei til verkstedet brøt bilen kapitalt og totalt sammen! Motoren kokte, samtlige varsellamper blinket på dashbordet og en alarm jeg aldri har hørt før og ikke ante fantes, pep faretruende. Som den bil-novisen jeg er, turte jeg ikke annet enn å forlate bilen i en fandens fart og ringe etter øyeblikkelig veihjelp. Til alt hell viste det seg at et gammelt NAF-medlemskap dekket tauing til nærmeste verksted - også i utlandet (bildet).

Et nytt, om nå ikke lenger helt uventet, tilbakeslag kom etter et par dager da de ringte fra verkstedet og sa at denne bilen adri kom gjennom noen EU-kontroll, i hvert fall var det ikke noe de kunne gjøre for den, og hadde det vært det, hadde det uansett blitt billigere å kjøpe ny...

På dette tidspunktet hadde jeg gitt opp et hvert håp om at Golf noen gang igjen skulle få rulle på sin barndoms veier igjen. Julia og August var imidlertid sterkere i troen og inkluderte den gamle bilen i kveldsbønnen (som de for øvrig ellers aldri ber, meg bekjent). Og se, miraklenes tid var ikke forbi: En reddende engel antok skikkelsen til vaktmester Óli på jobben til Tilla. Som gammel bilmekaniker har han kikket på bilen for oss mer enn én gang, og han mente nå at det var for tidlig å gi den opp. Han brukte derfor noen timer av fritida si til å se på bilen, snakke med verkstedet og få den eskortert til et annet verksted. Og i dag fikk vi beskjed om at de er i gang med å fikse den for to-tre skarve tusenlapper - EU-kontroll inkludert!

Jeg tror det ikke før jeg sitter i en rullende bil med EU-papirene i hånda. Men det er sånne små mirakler som hender på Island fra tid til annen.

Enden er nær

Reykjavík, mandag 14. juni: Det går definitivt mot slutten av Islandsoppholdet, for noen av oss iallfall. I dag kom Rune fra Eimskip* og hentet det meste av det vi har samlet oss av skatter på islandsk jord, omkring 30 pappesker som skal skipes til Fredrikstad (og som faktisk lander på norsk jord en god stund før oss). Barna har vært flinke og pakket ned rommene sine selv, så jeg regner med at vi ikke har gått glipp av så mye som en tannpirker fra Augusts mangslungne samlinger. Så da var vi på vei!

*Eimskip, for den som måtte være interessert, ble stiftet i 1914 og valgte seg da hakekorset som logo. Logoen prydet hovedkvarteret deres i Reykjavík inntil 2005, da Radisson SAS overtok bygget for å drive hotell der. Den ærverdige gamle bygningen var på dette tidspunktet fredet, så Radisson fikk ikke lov til å fjerne hakekorset. Men som et kompromiss ble hotellnavnet "1919" plassert utenpå den gamle Eimskip-logoen. Slik så fasaden ut fram til 2005; slik ser den ut nå. Det hører kanskje ikke med til historien, men en senere eier av Eimskip, den skandaleomsuste islandske forretningsmann Björgólfur Guðmundsson, er gift med eks-kona til stifteren av det amerikanske nazistpartiet, George Lincoln Rockwell. Vi får håpe våre pappkasser likevel er i trygge hender. (Stor takk til journalistbror Anders, som bidro til å grave opp denne historien!)

Lita jente, stort landskap

Kaldidalur, søndag 13. juni: Tre ruter krysser det øde, gudsforlatte, myteomspunne og - på en dårlig dag - farlige høylandet på Island. Regnet vestfra, og i stigende vanskelighetsgrad, heter de: Kaldidalur, Kjölur og Sprengisandur. Kaldidalur kalles "høylandet for begynnere", fordi det er den korteste ruta og fordi den kan kjøres med vanlig bil. Vi var likevel glade for at vi hadde bil med firehjulstrekk og brukbar klaring da vi i dag kjørte de seks-sju milene gjennom et av de ødeste landskapene Island har å by på (og det sier ikke så lite). På rutas høyeste punkt, der Martha befinner seg på bildet, var det lenge siden vi forlot de siste tegn til liv, med unntak av en fiolett sildre av noe slag, som her og der mirakuløst blomstret opp på bar stein, samt en og annen snøspurv. For øvrig var det mil etter mil med grus, stein og bre. Her ute skal man helst ikke slippe opp for bensin, eller råke ut for uvær (eller fredløse, som frekventerte høylandet i gamle dager)... Vi hadde imidlertid strålende vær og fantastisk utsikt over et mektig landskap hele veien. Men det var nå godt å komme ned til et vårgrønt Húsafell på den andre siden. Neste helg kjører vi Kjölur, mens selve c-momentet, Sprengisandur, må utstå til en annen gang.

Velsignet regn

Reykjavik, lørdag 12. juni: Etter forrige helgs forferdelige asketrykk, var det utrolig deilig med regn nå. Det var grått ute hele dagen, untatt der Martha var og satte farge på tilværelsen.

Ingen tomme stunder

Reykjavík, fredag 11. juni: Det er mulig jeg har nevnt det før, for jeg har alltid funnet det islandske begrepet for fritid - tómstundir, eller "tomme stunder" direkte oversatt - kulturelt megetsigende. Mens "fritid" er positivt ladet og noe man gjerne vil ha mest mulig av, er "tómstundir" definitivt en uting som bør tettes igjen med noe meningsfylt og aller helst produktivt. Slik sett er Julia og August gode islendinger, for etter at skolen sluttet forrige fredag har de hatt rikelig med fritid, men knapt noen tomme stunder. August går denne uka på (nok et) tegnekurs på formiddagene, mens Julia benytter anledningen til å sove lenge (vet ikke helt om det gjelds som meningsfylt innhold her, men faktum er at Island, tross sitt fokus på jobb, er et B-samfunn hva døgnrytme angår). Når August kommer hjem i halv ett-tida, setter de i gang med fellesprosjekter av ulike slag, som for eksempel pil- og bue-produksjon i SP (kommer tilbake til denne forkortelsen ved en senere anledning), eller, som her, ny utgave av Smáraposten (Martha henger med så godt hun kan og så lenge hun får lov etter at barnehagen er over). Neste uke skal begge på ridekurs fra morgen til kveld hele uka, og det er en aktivitet som definitivt regnes som meningsfull her på Island.

Ender i veien

Grafarholt, onsdag 9. juni: Dette nydelige sesong-skiltet kom vi over i dag på vei til en av Augusts mange tannlegeavtaler. En glimrende idé som gjerne kunne vært anvendt flere steder, ikke minst rundt myra ved Nordens hus, der gåsungene raver rundt i hundrevis for tida [oppdatering: skiltet er nå faktisk på plass ved myra!]. Jeg foreslår dessuten herved at skilttypen innlemmes i den norske skiltparken.

Kopi til Statens vegvesen.

Asken er over oss

Reykjavík, fredag 4. juni: Asketåka over Reykjavík har bare blitt tettere og tettere utover ettermiddagen i dag. Ute er alt dekket av et fint, grått støvlag, lufta river i nese og hals, håret føles som rastsfletter og det knaser som av sand i munnen. Selv om Eyjafjallajökull sluttet å puste ut aske for et par uker siden, ligger det mengder av aske igjen i området rundt vulkanen. I tørt vær virvles askelaget opp av vinden, og når den blåser østover, som i dag, rekker asketåka Reykjavík og vel så det. Tåka ligger såpass lavt at den ikke skaper problemer for flytrafikken, men på bakkenivå skaper den en litt guffen, surrealistisk dommedagsstemning. Det er nesten aldri tåke i Reykjavík, og når sikten er dårlig, skyldes det alltid regn. Men i dag var tåka knusktørr som sandpapir. Det hadde vært vidunderlig med litt regn nå! (For øvrig har vulkanen rørt litt på seg igjen i kveld, men det er visstnok foreløpig lite som tyder på en ny runde som den forrige.)

Vel blåst!!!

Reykjavík, fredag 4. juni: Det skal ikke så veldig mye til før jeg blir stolt av barna mine, men det er likevel få ting som avkrever så stor respekt som den innsatsen August og Julia har gjort gjennom to år på Austurbæjarskóla. Da de begynte der for to år siden kjente de ikke en kjeft og kunne ikke et ord islandsk. På siste skoledag i dag forlot de skolen som to velintegrerte, islandsk-talende ressurs-elever som medelever og lærere garantert kommer til å savne. Det har vært enkelte tunge stunder på veien, jeg husker f.eks. August en gang første høst i en saklig tone forklarte meg at han bare ikke klarte å la være å gråte når han skulle si hadet om morgenene. Da var det litt tungt å være pappa, også. Men det er lenge siden, og den eneste som ikke klarte å la være å gråte denne siste skoledagen, var en rørt mamma. Både August og Julia fikk for øvrig strålende karakterkort, og sløyfa som pryder Augusts bryst er intet mindre enn andreplassen i Kornelias årlige lesekonkurranse. Elleve velfortjente ferieuker ligger nå mellom de to og skolestart på Bolteløkka 23. august!

Fra et gammelt fotoalbum

Reykjavík, torsdag 3. juni: Vi har nå for vår del kommet til den avsluttende fasen i Reykjavíks selskapsliv. I går hadde Unnur Figved invitert oss og de fleste av sine barn, svigerbarn og barnebarn til et siste felles måltid før vi setter kursen østover. Unnur har i høy grad behandlet oss som en del av sin egen familien i disse to årene, og det setter man jo stor pris på når ens egen familie er såpass langt borte. Så har hun da også kjent meg lengre enn de fleste, nærmere bestemt fra den gang hennes og vår familie var naboer i rekkehus på Ås tidlig på søttitallet. Slik har det seg at dette bildet av min mor og meg, tatt i hagen til Liaveien 27 B en gang i 1972 (?), nå befinner seg i et gammelt fotoalbum i Garðastræti, Reykjavík.

En ny arbeidsdag

Reykjavík, tirsdag 1. juni: Forrige uke flyttet vi altså ned i kjellerleiligheten i Smáragata, med de utfordringer det innebærer. Blant annet forsvant min internettilopling. Inntil den er oppe og går igjen, får jeg altså ikke jobbet hjemmefra, og er henvist til å flakke omkring på offentlige hotspots. Men forleden oppdaget jeg at et av disse finnes i Nordens hus, der Tilla har kontor. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe: De siste par dagene har jeg jobbet i kontorfellesskap med Tilla på hennes kontor. Ekstra hyggelige er lunsjpausene på Dill, som på tross av min noe kritiske omtale i fjor, serverer fantastiske lunsjretter av en type som i følge omtale i New York Times er det hippeste innen mat for tida: "det nye nordiske kjøkken". Godt er det i hvert fall, og verken selskap eller utsikt kunne vært bedre.

Tenk det, Hedda!

Reykjavík, mandag 31. mai: Marthas beste veninne, Hedda, fyller to år i dag, men feiret dagen med stort hageselskap i går. Hedda er av avstamming 100 prosent bergenser (dvs.: moren er strengt tatt stril), men har bodd så å si hele livet i Reykjavík og snakker mer islandsk enn norsk. Martha og hun ble kjent på foreldremorgenene i Hallgrímskirkjan i fjor. Siden Martha er litt eldre, og dessuten har storesøsken som rollemodeller, er det som regel hun som leder an i leken. Men Hedda sier klart fra hvis det er noe som ikke passer henne. Hedda og familien er i Reykjavík på ubestemt tid, så de to små venninnene kommer til å fortsette samværet utover høsten.

Austurbæjarskóla 1930-2010

Reykjavík, lørdag 29. mai: Byens kuleste skole, og til alt hell den August og Julia går på, fyller 80 år i år. Da den stod ferdig i 1930 ble den regnet som en av verdens mest moderne skolebygninger, ikke minst takket være et vellykket pilot-prosjekt der man benyttet geotermisk varmtvann til oppvarming av klasserommene og, selve høydepunktet: et lite svømmebasseng. I sin tid var den en av to bygninger i byen med innlagt varmtvann, den andre var Landsspítalinn (mens et tredje planlagt prosjekt, svømmehallen i Barónstigur, ble utsatt på grunn av depresjonen). Imidlertid har det ikke skjedd så mye med Austurbæjarskólinn siden den gang, så i dag framstår den som noe utidsmessig, men like fullt et klassisk monument over sin tid og stil.
I anledning 80-årsjubileet skulle hver klasse representere hvert sitt tiår i skolens historie i den tradisjonelle vårparaden som gikk av stabelen i dag, og Julia og August representerte henholdsvis... ja, nå kan dere gjette!

En deilig dag på stranda

Reykjavík, fredag 28. mai: En av de mer aparte islandske ideene som materialiserte seg under oppgangstidene for noen år siden, er sjøbad-anlegget i Nauthólsvík. Ideen var for så vidt gammel: Morgunblaðið skrev i 1945 om ingeniør Gísli Halldórssons forslag om å pumpe varmt vann ut i havet, for eksempel i Nauthólsvík, for å gi Reykjavíks befolkning sjøbademuligheter. 55 år senere ble ideen realisert i form av en lagune der varmt vann pumpes inn kontinuerlig, mens sjøvann flyter inn ved høyvann. På solskinnsdager, som da vi var der i går, når temperaturen i lagunen ved lavvann sånn omkring norske badetemperaturer. For riktig å sette strandstemningen, valgte man også å importere gylden sand i tonnevis fra Marokko - til tross for at det finnes mye fin svart og rød vulkansk sand rundt omkring på Island. Men alt i alt må man si prosjektet er ganske vellykket, ikke minst takket være den store, langstrakte og litt tilbaketrukne heita potturinn hvorfra foreldre i behagelig vanntemperatur kan betrakte sine badegale barn i timesvis. Men på bildet har vi alle våget oss ut i selve saltvannslagunen.

Nytt fra lektoratet

Reykjavík, torsdag 27. mai: Norges sendelektor til Island har gjennomgående gjort en kjempeinnsats for Norges og norskens sak her på Island (også i følge mer objektive kilder enn meg selv). En liten krone på verket satte hun i går, da Karl Ove Knausgård gjestet lektoratet og Nordens hus. Knausgård stiller som kjent ikke opp på så mye for tida, men tok seg altså tid til å besøke Island og Tilla mi, midt i innspurten på sjette bind av Min kamp (et par hundre sider skal skrives på tre uker, i følge forfatteren). Det er ikke første gang Knausgård er i Reykjavík; han bodde her et halvt år en gang på nittitallet (mer om dette i det nært forestående femte bind) og det er sikkert litt av grunnen til at han tok turen nå - men hovedæren må likevel være Tillas. I anledning besøket hadde Tilla også en stort oppslått artikkel i Morgunblaðið sist helg, og hun holdt innledningen på Knausgård-aftenen i Nordens hus i går kveld. Til stede der var også den islandske "selvbiografisk roman"-forfatteren Bjarni Bjarnarson og litteraturviteren Soffia Auður Birgisdóttir. Sistnevnte ledet en både interessant og morsom diskusjon etter at Tilla hadde innledet og Knausgård lest fra boka si. Mer omtale (og et bedre bilde) på ambassadens hjemmeside. Og nå er vi selvfølgelig spente på om kvelden kommer til å sette noen spor i sjette bind...

Flyttedag

Reykjavík, pinsemorgen 2010: Torsdag morgen kommer altså familien vi leier hus av hjem, og vi fortrenges ned i kjellerleiligheten, dog fortsatt i Smáragata 1. Vi måtte derfor la pinse være pinse og bruke helgen til å pakke. Da vi kom til Island for knappe to år siden, hadde vi ikke med oss flere ting enn vi klarte å stappe i en liten Golf med takboks, men de må ha formert seg voldsomt her borte, for det er MYE mer nå. Heldigvis har vi barn somer flinke til å hjelpe til med pakkingen. Her ser vi Martha merke pappesker med navn og adresse.

Siste dans i Smáragata

Reykjavík, fredag 21. mai: Vårt opphold i Smáragatas luksus nærmer seg slutten. Om få dager flytter vi ned i kjellerleiligheten der det hele begynte i fjor høst. I går hadde vi vårt siste selskap på denne adressen. Til stede var Bergens-familien (Hedda, Helle og Gaute), islendingene Ingibjörg og Þórhildur, finnen Maare og tyskeren Henrik. Nokså internasjonalt, med andre ord. Tilfellet ville at det også var varm vårkveld i Reykjavík, så deler av selskapet foregikk i den store hagen som vi desverre, men av naturlige grunner, har brukt altfor lite. På bildet jubler Gaute triumferende etter å ha beseiret barna i en eller annen lek. Senere spilte vi også fotballkamp, de voksne mot barna (inkl. Gaute). De voksne gikk på et forsmedelig 1-2-tap. Litt vemodig at det går mot slutten, må jeg si.

Byråkratene kommer!

Reykjadalur, tirsdag 18. mai: Island arrangerer i disse dager europeisk konferanse om trygge lokalsamfunn (bildet på forsiden av konferansebrosjyren er fra Skógarfoss som ligger midt i det verste askebeltet og således utilsiktet illustrerer noen særskilte islandske sikkerhetsutfordringer). I den anledning er også tre kolleger fra Helsedirektoratet i byen. I går var jeg på ettermiddagstur med dem til Reykjadalur, hvor vi så på varme kilder i mange fargerike varianter og tok en dukkert i bekken. Vårt faste badested ligger der en varm bekk kommer innpå (fra venstre) en kald bekk for å danne normalt perfekte badetemperaturer. Men siden det er nokså tørt i fjellet for tida, var det lite vann i den kalde bekken, og badet ble derfor mer enn varmt nok. I varmen ser vi Jakob og Mari, mens Ellen fotograferer. På kvelden var vi ute og spiste eksotisk islandsk mat på Þrir frakkar.

Hipp hipp! (påfylt)

Reykjavík, 17. mai 2010: Syttendemai-programmet i Reykjavík var i år nøyaktig det samme som i fjor, og sikkert mange-mange år før det - tradisjonelt, slik dagen skal være. Én liten forskjell var at dagen i år falt på en virkedag, slik at veiarbeider, byggeprosjekter, handel og vandel gikk sin daglige gang som om ingenting spesielt skjedde. En annen forskjell fra i fjor var at det i år ikke var riktig så varmt, men det skulle jo også mye til. Vi lot iallfall ikke noe av dette legge noen demper på feiringen, som startet i de tidlige morgentimer med kransnedleggelse på Fossvogskirkegården (bildet) og i Nauthólsvík; fortsatte utover formiddagen med kaker og pølser i Nordens hus; nådde sitt høydepunkt med toget ned til sentrum; og rundet av med ambassadens alt-annet-enn-påvre mottakelse på Nordens hus. Man må jo si at tempoet er noe lavere og stemningen noe mer avdempet på denne dagen i Reykjavík enn i Oslo, men da vi la oss om kvelden var vi likevel akkurat så slitne som man bare blir på syttendemai.

Frokost i det grønne

Reykjavík, søndag 16. mai: Vi spiser frokost ute i dag. Jeg bare nevner det.

Julia i rampelyset

Reykjavík, søndag 16. mai: Et begivenhetsrikt døgn i familielivet ligger bak oss. For min del begynte det i de små timer natt til lørdag, ute i den eviglyse Reykjavík-natta, uten at jeg skal gå i detaljer om det.

Etter noen korte timers søvn var det av gårde lørdag formiddag med barna på et eller annet multikulturelt arrangement, jeg fikk ikke helt med meg hva anledningen var, det er så tett mellom festivaler og markeringer her på denne tida av året. Men som fremmedkulturell spilte i hvert fall Julia en sentral rolle i sin skoles del av arrangementet. Først prominerte vi gjennom byen i et fargerikt opptog, deretter opptrådte Julia med sanger og skuespill fra en scene i rådhuset, foran borgermester og halve byen! Og som vanlig leverte hun prikkfritt.

Derfra dro vi direkte til Nordens hus der Martha skulle på suttung-treff. Man kan desverre ikke si at suttung-bevegelsen har fått særlig sterkt fotfeste her i landet ennå; på treffene kommer det gjerne to-tre barn som egentlig er altfor små for tunge Wergeland-tekster. Redningen for treffene har vært Julia og August, som egentlig bare deltar i kraft av søskenskap med Martha, men som skaper liv, røre og engasjement.

På kvelden hadde vi min gamle venn Óli Gunnarsson med familie - kone Guðrún, barna Ögmundur og Gunnar, baby Dóra Kristin og mor Unnur - til middag.

Kvalitetskveld

Reykjavík, Kristi himmelfartsaften 2010: Leif Ove Andsnes er i byen i forbindelse med Reykjavík kunstfestival, og i den anledning hadde vi - for én gangs skyld, må jeg vel kunne si - skaffet oss barnevakt. Det ble en kvalitetsaften av sjeldne estetiske dimensjoner: Først spiste ni(!)-retters middag på Reykjavík Fish Market, en japansk-inspirert fiskerestaurant i sentrum. Det kostet flesk, men smakte også deretter. Så var det altså konsert med Andsnes (piano) og søsknene Christian og Tanja Tetzlaff (hhv. fioloin og cello). De framførte verker av Schumann, Janáček og Dvořák i et jevnt stigende program der Schumanns pianotrio nr. 3 i g-moll (op. 110) var høydepunktet (etter min mening - Tilla holdt en knapp på Dvořáks Sonatina for fiolin og piano i G-dur op. 100). Nordmennene i hovedstadsområdet var patriotisk nok solid representert på konserten, og vi avsluttet kvelden med fire av dem - Helle & Gaute og Camilla & Thomas - i baren på toppen av Hotell Saga, med utsikt nesten til vulkanen. Slike kvelder skulle man hatt flere av (men da hadde de kanskje ikke vært like frydefulle).

Hengehoder i Hengill

Hengill, Kristi himmelfartsdag 2010: Som nyfrelst Hengill-entusiast dro jeg i dag med meg tre motvillige barn på tur. Vi var ikke kommet langt før jeg angret. Ruta jeg hadde valgt ut var bratt og skummel, og preget av dundrende, aggresiv geotermisk aktivitet. Været var også surere i fjellet enn i byen, og barna frøs. Likevel presset jeg dem videre, blant annet ved hjelp av drømmen om en grønnere og varmere dal på toppen, Innstidalur, den innerste dal, der vi skulle spise nisten i sola og ta et varmt bad i bekken. Men da vi var vel oppe viste det seg at også Innstidalur var kald og våt, og badeplassen flere sure kilometerlenger inn. Da innså jeg endelig at det ikke er noen stor skam å snu, og i stedet tilbringe fridagen i en heitur pottur i mer siviliserte strøk. Og sjelden har det vel smakt bedre med et varmt bad!

Hengill: Kraft og natur

Hengill, tirsdag 11. mai: Det er minst to grunner til at fjellområdet Hengill, en halvtimes kjøretur østenfor Reykjavík, er verdt en egen blogg. For det første er det et fantastisk spennende turområde, som i tillegg til variert og dramatisk fjellandskap inneholder mengder av geotermiske felter med boblende mudderpøler, varme kilder og naturlige badesteder. For det andre kommer 2/3 av Reykjavíks totale energiforbruk herfra - dels i form av varmt vann, dels i form av geotermisk energi. Vi har besøkt det sørøstlige hjørnet av området, nærmere bestemt Reykjadalur og dens badbare elv, en rekke ganger. De fire-fem kilometerne fra parkeringsplassen utenfor Hveragerði og opp til Reykjadalur er Hengills best opptrådte turistløype, så her risikerer man faktisk å treffe på andre mennesker. Men de øvrige 150 kilometerne med turløyper i Hengill-området får man stort sett for seg selv, til tross for at området ikke står så mye tilbake for en islandsk verdens-attraksjon som Landamannalaugar.

Forleden tok Tinni og jeg en rekognoseringstur i områdene lenger vest, der energien produseres. Det som ser ut som nedgravde kjempe-fotballer på bildet er geotermiske borehull, der vann og damp som holder 300 grader hentes opp fra et par-tre kilometers dyp. Dampen brukes til el-produksjon, vannet til varmtvannsproduksjon. Varmtvannet kan på grunn av høyt mineral- og saltinnholdet ikke brukes direkte; i stedet benyttes det til oppvarming av naturlig kaldt vann, som så transporteres inn til byen og de tusen hjem. Spesielt interesserte kan sjekke dette fantastiske stykke interaktiv nett-pedagogikk fra Reykjavík Energi. Flere bilder fra Tinnis og min kraft- og natur-tur her.

En deilig dag i skogen (oppdatert)

Heiðmörk, søndag 9. mai: Vi har hatt en varm og deilig tur i skogen i dag. Siden ingen av delene - altså verken varme dager eller skoger - er særlig vanlig på Island, setter man selvfølgelig ekstra pris på det når de en sjelden gang byr seg. Så vi gikk en liten runde i Heiðmörk - Nordmannslagets forsøk på å gjenskape en lite nordmark i lavalandskapet øst for Reykjavík - grillet pølser og døste i sola. Jeg hadde helt glemt at det kan være sånn på Island.

Det slo meg plutselig også at i Marthas to-og-et-halvtårige liv, er skoger mer sjeldne enn varme kilder og vulkaner. Tjukk granskau er skikkelig stas - "Inn i skogen! Inn i skogen!", roper hun - mens et bad i en varm elv oppe på fjellet en iskald vinterdag er den største selvfølge...

Dette er toppen for Martha.

Vernissage

Reykjavík, lørdag 8. mai: På selveste frigjøringsdagen var det utstillingsåpning på Augusts rom i Smáragata 1, der August stilte ut bilder og installasjoner fra de siste to årenes produksjon. Hovedvekten lå, naturlig nok, på det siste halvåret, en periode der industridesign og små installasjoner har vært kunstnerens foretrukne uttrykk. Det ble servert popkorn og fargerike drinker med sugerør og paraply og kunstneren selv stilte i hvit skjorte og tversover. Hvert enkelt verk var som seg hør og bør forsynt med et lite skilt med tittel, og mangelen på røde lapper skyldtes ikke at etterspørselen ikke var til stede, men snarere at kunstneren ikke orker å skille seg fra sine verk. Her ser vi ham foran "Stor fugl i fjellheimen" og "Ubrukelig timeglass". Nedenfor: "Biljardbord".

Smáraposten bringer et intervju med kunstneren i neste nummer.

Fullt hus

Reykjavík, lørdag 8. mai: I mangel av den varme-eksplosjonen som ofte finner sted på det norske Østland en gang i mai, må islendingen bruke andre tegn til å slå fast at sommeren er kommet. Trekkfuglenes ankomst spiller en sentral rolle i så måte, og de ulike artenes ankomst til forskjellige deler av landet, er godt dekket i mediene her. Den som er så heldig å ha en hund som drar en ut på tur rundt Tjörnin hver bidige dag, kan også med selvsyn følge utviklingen i sommerfuglbestanden i noen korte, hektiske apriluker. Dag for dag blir vann-, myr- og gressflater fylt av et økende antall fuglearter og en vakker dag blir fuglevern-myra utenfor Nordens hus stengt av hensyn til hekkingen. Denne uka ankom de første rødnebbternene fra sitt rekordlange trekk fra Antarktis, og med dem er den islandske sommerfuglbestanden komplett. Så nå er det sommer på Island, uansett hvor mye eller lite gradestokken viser. (På bildet er det sildemåka som dominerer.)

Dømt til døden

Reykjavík, onsdag 5. mai: Det er mye jeg gleder meg til å komme tilbake til i Norge. Men blant dem er IKKE de delene av norsk byråkrati som har sluttet å fungere for noe annet formål enn sine egne meningsløse paragraf-ritt. Jeg tenker bl.a. på Biltilsynet.

Denne gangen har de meddelt oss - i et språk like ubehjelpelig som innholdet er nådeløst - at de har nedlagt kjøreforbud for vår gamle Golf, som i øyeblikket befinner seg på Island, inntil den er godkjent av et kontroll-verksted i Norge. Vi får altså ikke lov til å ta den med til Norge til kontroll.

Vi spurte pent om vi kunne få midlertidig kjøretillatelse, fra ferjekai til bilverksted, dersom vi skaffet dokumentasjon fra Island på at bilen er tilfredsstillende etter det samme EØS-regelverket som forhindrer norske myndigheter i å godkjenne den. Men den gang ei, bestemelse er bestemmelse. Veiavgift for den forbudte bilen fant de riktignok tid til å kreve inn, men der stoppet deres omtanke for Golf.

Jeg skal ikke påstå at vi er uten skyld i saken, og etter lovens bokstav har Biltilsynet sikkert rett. Det er bare så utrolig meningsløs sløsing med tid, ressurser og paragrafer.

Afi Ingo fyller år

Reykjavík, tirsdag 4. mai: AFi Ingo fylte år i dag, sekstito stykker for å være nøyaktig, og i den anledning var vi i Bárugata i ettermiddag på hjemmelaget tomatsuppe og sjokoladekake. Foruten oss var også store deler av Ingos storfamilie til stede, fra hans mor som fyller hundre til sommeren, og ned til hans stedatterdatter på halvannet (som Martha i begynnelsen kalte "babyen", men etter hvert fikk det ganske moro sammen med). På bildet får bursdagsbarnet hjelp til å blåse ut lys av en annen stedatterdatter, Helga Maria.

Nytt fra den kanten er ellers at Jónas (Ingos yngste sønn og dermed en slags stebror av Tilla) har fått seg jobb som sommervikar i Morgunblaðið. Vanligvis ville dette avkrevet stor respekt og beundring blant salongradikalerne i familien, men nå måtte han tåle mye pepper for det (Morgunblaðið ansatte som kjent skandaløst nok Davið Oddsson som redaktør i høst, og har siden vært boikottet av de politisk korrekte). Hans egen far annonserte nyheten på Facebook i går med kommentaren "Hva har jeg gjort deg, Gud?" Men innerst inne var han nok litt stolt, den gamle journalisten.

Brillejesus

Reykjavík, mandag 3. mai: Jeg har fått meg briller, for første gang på 25 år.