Soloppgang på verdens ende

Látrabjarg, natten til 25. juni: Julia og jeg tok turen ut til Látrabjarg i natt for å se på solnedgang og soloppgang. Ved disse breddegrader og til disse tider inntreffer begge innenfor en halvtimes tid. Til gjengjeld kommer de (på grunn av Islands vestlige beliggenhet ift. Greenwich) ganske sent/tidlig, sånn omkring halv to. Det var nå likevel vel verdt turen; det er ikke hver dag man har anledning til å se dette i så spektakulære omgivelser - og i så godt selskap.

Látrabjarg er spesielt av flere grunner. Det er en tolv kilometer lang klippe som stuper loddrett ned i havet, fra fire hundre meters høyde på det høyeste. Det er også Islands - og dermed Europas - vestligste punkt, og utgjør et av verdens største fuglefjell. I tillegg har det vært åsted for et par dramtiske skipsforlis og redningsaksjoner opp gjennom tidene. Og så sent som i forrige uke trillet en turist utfor kanten og døde.

Men da vi var der denne svært korte sommernatta, åndet alt av ro og fred på Látrabjarg. Selv de mange millioner fugler benyttet den korte sommernatta til en time på øyet. Vi traff en og annen søvnig lundefugl som stakk hodet ut av hullet sitt for å snuse på været, men ellers var det vanskelig å forestille seg at vi stod på toppen av en millionby.

Livet på 66. breddegrad

Vigur, St. Hansaften 2010: Vet ikke helt hva vi skal si om Ísafjörður, der vi nå har tilbragt et døgn. Som by er den litt for stor til å være sjarmerende, og litt for liten til å være spennende. Den har for så vidt flere hyggelige gater med nydelige, gamle hus - blant de eldste på Island - men altfor mange av dem står og forfaller. De steile fjellene omkring byen beskytter sikkert mot sjø og vind, men sperrer også for et utsyn som ellers ville vært fantastisk.

Grunnen til at Ísafjörður likevel forsvarer en status som Vestfjordenes sentrum, er sikkert byens praktiske plassering i forhold til mange andre severdigheter i området. For eksempel er byen det beste utgangspunkt for ekskursjoner til Hornstrandir, den veiløse, ytterste utpost mot Nordishavet og et eldorado for arktisk ekstrem-fotturisme. Den som har noe mer beskjedne ambisjoner kan, som oss, starte dagen med en bedre frokost på et av byens to konditorier, og så ta ferja ut til øya Vigur. Der ute venter bl.a. et helt utrolig fugleliv, en spektakulær utsikt mot fjellene omkring, Islands eneste vindmølle, en klassisk og velholdt gammel bondegård og et kakebord som varmer godt i blåsten der ute.

Jeg tror kanskje det var noe av det beste vi kunne få ut av Ísafjörður.

North by northwest

Djúpavík, søndag 20. juni: Etter gårsdagens tur gjennom ingenmannsland, har vi i dag forflyttet oss atskillige mil nordvestover, til et annet strøk som gir ordet 'grisgrendt' mening. Etter at vi tok av fra hovedveien rundt Island har vi kjørt omkring 20 mil (på hårreisende veier) og sett omtrent like mange hus, men fugler i tusenvis, dramatiske fjell i tonnevis og hav i bøttevis. Vi befinner oss nå i det nordvestlige hjørnet av Island, på den finger-formede halvøya som strekker seg ut som en hånd i havet, som prøver den å nå Grønland: de såkalte Vestfjordene. Mange viderekomne Islandsturister har dette som sin favorittlandsdel, men de er ikke mange nok til at det føles nevneverdig folksomt her. De neste to døgnene skal vi tilbringe i den lille og avfolkede sildebyen Djúpavík, en gang et travelt fiskeforedlingssenter, nå den siste utpost mot villmarka for de spesielt interesserte. Det er så vilt og vakkert her oppe at det nesten er til å dø av, jeg tror nesten aldri jeg har sett noe vakrere, med Lyngen i Troms som et mulig unntak. Dessuten er hotellet vi bor på usedvanlig trivelig, huset i et gammelt tømmerbygg som en gang var sovebrakke for arbeiderne på sildefabrikken. Kombinasjonen av sild og tømmer pleier på Island å bety norsk entreprenørskap, men om Djúpavîk faktisk ble bygget av nordmenn vites ikke... ennå. Vi får sikkert vite det hvis vi tar omvisningen på den gamle sildefabrikken i morgen. For øvrig er alt vel med oss alle, og vi har verdens flinkeste barn til å sitte stille på lange bilturer!

Begynnelsen på slutten

Kjölur, lørdag 19. juni: I dag startet den store finalen på vårt Islandsopphold, som skal kulminere i en ukes ferie i Vestfjordene. På veien dit kjører vi over Kjölur sammen med de to familiene vi har tilbragt mest tid sammen med de siste to årene: bergenserne Hedda, Helle og Gaute, og vålerengenserne Oda, Magnus, Camilla og Thomas. Kjölur er den av høyfjellsovergangene på Island som er mest omgitt av mystikk; her oppe streifet de fredløse omkring i gamle dager, og menn og dyr har forsvunnet i dusinvis her opp gjennom årene, uten noensinne å bli funnet igjen. Stundom forsvinner folk her fortsatt, hvis de ikke tar tilstrekkelig hensyn til vær og føreforhold. Det gjorde imidlertid vi, og ble belønnet med en strålende tur over høyfjellet, mellom breer, gråstein og en og annen varm kilde. På bildet bader vi i 37 graders vann i 700 meter høyde over havet.

Lita jente, stort landskap

Kaldidalur, søndag 13. juni: Tre ruter krysser det øde, gudsforlatte, myteomspunne og - på en dårlig dag - farlige høylandet på Island. Regnet vestfra, og i stigende vanskelighetsgrad, heter de: Kaldidalur, Kjölur og Sprengisandur. Kaldidalur kalles "høylandet for begynnere", fordi det er den korteste ruta og fordi den kan kjøres med vanlig bil. Vi var likevel glade for at vi hadde bil med firehjulstrekk og brukbar klaring da vi i dag kjørte de seks-sju milene gjennom et av de ødeste landskapene Island har å by på (og det sier ikke så lite). På rutas høyeste punkt, der Martha befinner seg på bildet, var det lenge siden vi forlot de siste tegn til liv, med unntak av en fiolett sildre av noe slag, som her og der mirakuløst blomstret opp på bar stein, samt en og annen snøspurv. For øvrig var det mil etter mil med grus, stein og bre. Her ute skal man helst ikke slippe opp for bensin, eller råke ut for uvær (eller fredløse, som frekventerte høylandet i gamle dager)... Vi hadde imidlertid strålende vær og fantastisk utsikt over et mektig landskap hele veien. Men det var nå godt å komme ned til et vårgrønt Húsafell på den andre siden. Neste helg kjører vi Kjölur, mens selve c-momentet, Sprengisandur, må utstå til en annen gang.

En ny arbeidsdag

Reykjavík, tirsdag 1. juni: Forrige uke flyttet vi altså ned i kjellerleiligheten i Smáragata, med de utfordringer det innebærer. Blant annet forsvant min internettilopling. Inntil den er oppe og går igjen, får jeg altså ikke jobbet hjemmefra, og er henvist til å flakke omkring på offentlige hotspots. Men forleden oppdaget jeg at et av disse finnes i Nordens hus, der Tilla har kontor. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe: De siste par dagene har jeg jobbet i kontorfellesskap med Tilla på hennes kontor. Ekstra hyggelige er lunsjpausene på Dill, som på tross av min noe kritiske omtale i fjor, serverer fantastiske lunsjretter av en type som i følge omtale i New York Times er det hippeste innen mat for tida: "det nye nordiske kjøkken". Godt er det i hvert fall, og verken selskap eller utsikt kunne vært bedre.

En deilig dag på stranda

Reykjavík, fredag 28. mai: En av de mer aparte islandske ideene som materialiserte seg under oppgangstidene for noen år siden, er sjøbad-anlegget i Nauthólsvík. Ideen var for så vidt gammel: Morgunblaðið skrev i 1945 om ingeniør Gísli Halldórssons forslag om å pumpe varmt vann ut i havet, for eksempel i Nauthólsvík, for å gi Reykjavíks befolkning sjøbademuligheter. 55 år senere ble ideen realisert i form av en lagune der varmt vann pumpes inn kontinuerlig, mens sjøvann flyter inn ved høyvann. På solskinnsdager, som da vi var der i går, når temperaturen i lagunen ved lavvann sånn omkring norske badetemperaturer. For riktig å sette strandstemningen, valgte man også å importere gylden sand i tonnevis fra Marokko - til tross for at det finnes mye fin svart og rød vulkansk sand rundt omkring på Island. Men alt i alt må man si prosjektet er ganske vellykket, ikke minst takket være den store, langstrakte og litt tilbaketrukne heita potturinn hvorfra foreldre i behagelig vanntemperatur kan betrakte sine badegale barn i timesvis. Men på bildet har vi alle våget oss ut i selve saltvannslagunen.

Hengill: Kraft og natur

Hengill, tirsdag 11. mai: Det er minst to grunner til at fjellområdet Hengill, en halvtimes kjøretur østenfor Reykjavík, er verdt en egen blogg. For det første er det et fantastisk spennende turområde, som i tillegg til variert og dramatisk fjellandskap inneholder mengder av geotermiske felter med boblende mudderpøler, varme kilder og naturlige badesteder. For det andre kommer 2/3 av Reykjavíks totale energiforbruk herfra - dels i form av varmt vann, dels i form av geotermisk energi. Vi har besøkt det sørøstlige hjørnet av området, nærmere bestemt Reykjadalur og dens badbare elv, en rekke ganger. De fire-fem kilometerne fra parkeringsplassen utenfor Hveragerði og opp til Reykjadalur er Hengills best opptrådte turistløype, så her risikerer man faktisk å treffe på andre mennesker. Men de øvrige 150 kilometerne med turløyper i Hengill-området får man stort sett for seg selv, til tross for at området ikke står så mye tilbake for en islandsk verdens-attraksjon som Landamannalaugar.

Forleden tok Tinni og jeg en rekognoseringstur i områdene lenger vest, der energien produseres. Det som ser ut som nedgravde kjempe-fotballer på bildet er geotermiske borehull, der vann og damp som holder 300 grader hentes opp fra et par-tre kilometers dyp. Dampen brukes til el-produksjon, vannet til varmtvannsproduksjon. Varmtvannet kan på grunn av høyt mineral- og saltinnholdet ikke brukes direkte; i stedet benyttes det til oppvarming av naturlig kaldt vann, som så transporteres inn til byen og de tusen hjem. Spesielt interesserte kan sjekke dette fantastiske stykke interaktiv nett-pedagogikk fra Reykjavík Energi. Flere bilder fra Tinnis og min kraft- og natur-tur her.

Barnas lov

Þingvellir, lørdag 1. mai: Vi burde selvfølgelig vært ute og farget Reykjavíks gater røde i dag, men siden vi hadde såpass borgerlig besøk fra Oslo, ble det gullruta i stedet. Eller rettere sagt: vår utvidete variant av gullruta, som inkluderer det meget eksotiske, essensielt islandske og relativt ukjente naturbadet ved Flúðir som en ekstra-bonus. Siden både dette badet, Gullfoss og Geysir har vært avbildet på denne bloggen både en og to ganger før, velger jeg denne gangen å illustrere turen med et bilde fra det legendariske lovberget på Þingvellir, der lovsigemannen i hine hårde dage stod og leste lovene for tingfolket. I dag var det August, Cora, Julia og Mireille som satt der og proklamerte noe som begynte med for så vidt (relativt) rimelige barnerettigheter, men nokså fort gled over i tyranni over de voksne, og før vi gikk derfra hadde de opphøyet seg selv til guder. Rene "Fluenes herre", med andre ord. Men moro var det.

Martha debuterer (oppdatert)

Reykjavík, søndag 25. april: Martha debuterte* i Reykjavíks fiinere kulturliv i dag, nærmere bestemt på barneteater på Borgarleikhúsið. Der var det forestilling med barne-tv-suksessen Skoppa og Skrýtla. Og bestevenninne Hedda var med. Forestillingen var bra, den, men Martha syns enkelte scener var litt skumle, og da foreslo hun at vi heller skulle stikke og bade. Under musikknumrene var hun derimot fullstemdig revet med. Og etterpå var det is og foto-muligheter sammen med skuespillerne (her Skoppa, om jeg ikke tar helt feil).

*Rettelse: Dette var IKKE Marthas teater-debut, har jeg nå blitt gjort oppmerksom på. Hun har vært på teater en gang før, en gang mens jeg var i Norge.

Livsspor

Reykjavík, lørdag 24. april: I dag har vi fått oss en real dose kultur, som en avveksling fra de siste par ukers fokus på rå, islandsk natur. Etter frokost på kafé bar det ned på Hafnarhús kunstmuseum, der kunstakademiets avgangsklasse hadde utstilling. Der var det stinn brakke og mange friske installasjoner, og arrangementet kunne i grunnen minne litt om Statens høstutstilling.

Fra Hafnarhúsið syklet vi tvers gjennom byen til "amma" Guðrúns veggtepper på Nasjonalmuseet. Guðrún kalles "amma", bestemor, blant Myklebostene fordi hun opp gjennom årene på mange måter har fungert som en for dem. I ledige stunder har hun utviklet et utenfor slekten godt skjult tekstilkunst-talent, inntil hun ble oppdaget i fjor, i en alder av nesten 80. Og nå har hun altså utstillingen Ævisspor ("Livsspor") på Nasjonalmuseet.

Utstilt er en fascinerende samling broderte veggtepper, med selvkomponerte motiver hentet fra islandsk kulturhistorie, europeisk middelalder, bibelen og Guðrúns egen slektshistorie. Her ser vi for eksempel Jesus som bærer sitt kors i en utforming inspirert av Teiknibókin (et islandsk, religiøst billedverk fra 1400-tallet); den gotiske borden er hentet fra en engelsk kalligrafi-bok; sitatet under bildet er av den islandske salmedikteren Hallgrímur Pétursson (samme mann som har gitt navn til Hallgrimskirkjan); og i bakgrunnen ser vi Hvalsnes kirke på Reykjanes, der Hallgrímur tjente som prest en periode, og der Guðrúns morfar kom fra.

Vi var en tur til Hvalsnes med Guðrún i fjor sommer, og observante Sagaøya-lesere vil kjenne igjen kirken fra dette bildet.

Vannet stiger

Reykjavik, onsdag 14. april: Akkurat da vi trodde det var over, begynte det på nytt. Vulkanen ved Fimmvörðuháls, mellom Eyjafjallajökull og Mýrdalsjökull, har lukket seg i løpet av de siste par dagene, og jordskjelvaktiviteten i området så ut til å ha dødd ut. Men klokka 11 i går kveld kom det en serie nye jordskjelv et stykke lenger sørvest, under selve Eyjafjallajökull, og litt senere gikk det ut evakueringsvarsel til beboerne i området. Tidlig i morges kom det meldinger om at fly hadde registrert røyk fra breen. I ni-tiden begynte man å registrerte en rask økning i vannstanden i lagunen under Gígjökull, en bre-arm av Eyjafjallajökull som strekker seg nordover og renner ut i Markarfljót, en av Sør-Islands største vannystemer (og sentrum for begivenhetene i Njåls saga).

Utbruddet de siste ukene var relativt udramatisk fordi det gikk klar av breområdene. Vulkanutbrudd under breer er atskillig mer dramatiske fordi de fører med seg fenomenet hlaup: Store vannmasser bygger seg opp under isen inntil trykket er sterkt nok til å sprenge seg vei ut i en potensielt ødeleggende flom. Slike flommer har formet store deler av Sør-Islands geologi, ikke minst de endeløse, paddeflate og stort sett livløse sandur-områdene langs sørvest-kysten. Man vet aldri presist når et hlaup kommer, eller hvor stort det blir. I verste fall skyller det med seg alt - hus, veier, broer, mus og menn - på sin vei. Det er lite som tyder på at dette kommer til å skje denne gangen, og det aktuelle området er heldigvis (men neppe tilfeldigvis) nokså grisgrendt. Men vannet stiger, veiene er stengt og alt som kan krype og gå der nede er på det sterkeste oppfordret til å pelle seg vekk. Og så er det bare å vente.

For ordens skyld: Vi befinner oss langt utenfor fare...!

Pølsestopp

Reykjavik, mandag 12. april: Det var egentlig en ekstremt viktig dag på Island i dag. Den etterlengtede rapporten fra Alltingets "sannhetskommisjon" om bankkrisa ble publisert i morges, og personlig tilhører jeg de som mener den, mer enn noe annet, kan bli vendepunktet for Island. Mer om den her. Men livet gikk sin vante gang i Reykjaviks gater som om ingenting skulle ha skjedd. Så også for oss, heldigvis, for en av de små hverdagsrutiner jeg setter umåtelig pris på, er det etter hvert nokså faste mandagsmøtet med August og Julia på gatekjøkkenet Drekinn (Dragen), som ligger på hjørnet av Njálsgata og Frakkastigur i et av Reykjavíks fineste og mest fargerike hus. Her møtes vi for at Julia skal få byttet ut skolesekk med gitar, det dreier seg i grunnen bare om en pølse og ti minutters prat, før Julia forsvinner til musikkundervisning mens August og jeg rusler hjemover. Men fryktelig hyggelig er det likevel.

Flere bilder fra vulkan-turen

Reykjavik, fredag 9. april: Jeg ryddet litt i bildene fra vulkanturen i går kveld. Resultatet kan sees her.

Vulkanen og jeg

En bildenovelle i åtte avsnitt



1. Prolog
Det må vel kunne sies at jeg har vært mer enn normalt opptatt av vulkanen de siste ukene - på grensen til det patologiske, vil enkelte i huset hevde. Desto tøffere har det vært å takle de konspirasjonene av uheldige omstendigheter som så langt har hindret meg i å få sett den på nært hold. Første forsøk skulle foregå Skjærtorsdag, men da våknet jeg til nyhetene om at en ny vulkansprekk hadde åpnet seg der oppe og at området foreløpig var avstengt. På neste forsøk 2. påskedag måtte jeg snu i Hvolsvöllur (som fungerer som forsynings- og informasjonssentrum for ekspedisjoner til utbruddet) på grunn av uvær. Men i går slo plutselig både værmessige og vulkanologiske forhold til, og jeg hoppet på sjansen.

2. Stemning i Skógar

Hvis man ser bort fra da mange dyre, motoriserte vulkantur-tilbudene - hvilket jeg gjør - er det to muligheter for å se utbruddet på nært hold. Utbruddsstedet ligger nemlig beleilig nok midt i en av Islands mest populære fottur-ruter, mellom Þórsmörk og Skógar. Man kan komme relativt nær utbruddet fra begge kanter. Siden atkomsten inn til Þórsmörk er høyst problematisk for den som ikke råder over en nokså kraftig jeep, valgte jeg den fysisk sett noe mer krevende ruta opp fra Skógar. Klokka halv åtte kjørte jeg avgårde fra Reykjavík med Tinni som selskap. To timer senere var vi framme i Skógar etter en kjøretur som var akkurat passe lang til at vi begge var veldig klare for å begynne å gå. Ruta starter ved den vakre Skógafoss som i seg selv er en severdighet, og fortsetter langs en rekke spektakulære fosser og stryk de første kilometerne oppover, men det er rart med det: fosser blir liksom ikke det helt store når man skal møte en ildsprutende drage.

3. Silkeføre

Drøyt kvartveis hadde vi fortsatt ikke støtt på nevneverdige problemer, annet enn en trapp over et sauegjerde som Tinni nektet å forsere. Det endte med at jeg måtte bære ham over. Det var heldigvis ingen som så oss, men jeg ble litt i tvil om turen kanskje ville bli for tøff for ham, stuegris som han er. Det gode været og den praktfulle utsikten bakover gjorde imidlertid sitt til å holde humøret og motet oppe. Dessuten hadde vi begge fortsatt brukbart med krefter igjen.

4. Tegn til motstand

Omtrent halvveis, 600 meter over havet og oppe på de frie viddene: her oppe kan du gjøre omtrent hva du vil, så lenge du har hunden din i bånd. Vi antok at båndtvangen hadde med sauer å gjøre, og siden vi ikke så noen, ga vi blaffen. Verre var det at skoene mine var temmelig bakglatte på det speilblanke skareføret, noe som skulle tære kraftig på kreftene de neste kilometerne.

5. Fornyet inspirasjon

To faktorer bidro til å holde motet oppe på denne delen av turen. For det første ble tegnene til at vi nærmet oss vulkanen stadig tydeligere. Vulkan-sopp-skyen i horisonten kom nærmere, og snøen omkring oss ble gradvis gråere av vulkanaske. For det andre gikk ruta nå langs en traktorvei som var mye enklere å gå på for mine piggfrie støvler. En liten, nagende bekymringen på dette tidspunktet var om vi hadde med oss nok vann. Jeg hadde glemt å tenke på at bekkevann her oppe ville være udrikkelig på grunn av askenedfallet fra vulkanen.

6. Nye tilbakeslag

Baldvinsskála, et lite krypinn satt opp av den islandske turistforening, viste seg å være nokså søplete inni og dessuten kjemisk renset for drikkevann. Man tar sikkert til takke med dette på en uværsdag, men denne dagen foretrakk vi å forbli utendørs. Her tok vannet slutt, og det gikk dessuten opp for meg at det var atskillig lengre igjen enn jeg hadde trodd - kanskje halvannen kilometer med kraftig opp og ned i en djevelsk blanding av løssnø og aske, uten vann og etterhvert ganske slitne i beina.

7. Ved vulkanen

Både tørste og trøtthet var umiddelbart glemt da vulkanen endelig dukket opp etter den femte eller sjette bakketoppen. Jeg visste jo i teorien omtrent hva vi gikk til, men møtet med vulkanen var likevel helt utrolig. Verken bilder eller ord kan beskrive opplevelsen av å stå ved, se på og lytte til denne urtidskraften gulpe ut rennende, rødglødende stein. Dette var skapelse og dommedag i ett. (Bildene jeg tok med vidvinklet mobilkamera er kraftige understatements av hva det egentlig var som møtte meg der oppe. Jeg tok forhåpentligvis mye bedre bilder med filmkameraet, men de må både framkalles og skannes før jeg kan legge dem ut.)

Det skal sies at jeg lot meg irritere ørlite av de mange feite turistene som var eskortert opp dit i super-jeeper og stod mumset muffins og drakk cola, men det var ikke nok til å ødelegge denne ekstreme naturopplevelsen. (Den røde bilen nede på askesletta er for øvrig fra BBCs bil-show Top Gear, som skulle prøve å kjøre på fersk lava med vannavkjølte dekk, i følge Morgunblaðið. Det endte selvfølgelig med at dekkene tok fyr.)

8. Inn for landing

Om veien veien ned igjen er det ikke stort annet å si enn at vi hadde sola i fjeset og tyngdekraften på vår side. Og at det smakte UTROLIG godt med vann da vi endelig var nedenfor askebeltet.

Den store vulkanjakten

Fljótsdalur, lørdag 27. mars: Julia, August og jeg brukte altså lørdagskvelden og en god del av -natta på vulkanjakt med Reykjavik Excursions. Det er mange alternativer til salgs for den vulkaninteresserte her for tida, fra kombo-superjeep-og-helikopter-pakka til 5.000 (norske) kroner per mann og ned til en ganske alminnelig busstur til foten av vulkanfjellet for en overkommelig pris . Vi valgte det siste, og etter et par forventningsfulle timer i en minibuss var vi framme ved veis ende i Fljótsdalur, der vi en gang i høst tilbragte et par nydelige sommerdager. Sommer var det ikke akkurat der nå: som det går fram av barnas grimaser var det rett og slett nokså surt. Det andre man kan legge merke til på bildet, er tettheten av billykter som nærmest blender for vulkanen: det var et renn av folk der nede som denne dalen neppe har sett siden Njåls tid og vel så dét, og det ellers så søvnige lille provianteringsstedet Hvolsvöllur et par mil unna, sydet av liv som den reneste Dawson City under gullrushet. Vi var altså på ingen måte alene om å se vulkanen (som skimtes i det fjerne bak Julia) denne lørdagskvelden, men like fullt var det en enestående opplevelse. Vi befinner oss her 17-18 kilometer unna selve utbruddet, og tv-bildene vi har sett daglig den siste uka er atskillig nærmere. Men totalopplevelsen på parkeringsplassen i den bitende sure brisen i Fljótsdalur her var likevel mye sterkere.

Og det gjorde ikke vondt å komme hjem til nattmat og kakao med Tilla etterpå, heller.

På tur med lektorlaget

Hveragerði, lørdag 13. mars: Vi er på helgetur med lektorlaget til Frost og funi i Hveragerði, der de kokvarme kilder er så utbredt at man må trå varsomt. Heldigvis er det rikelig med perfekt tempererte potturir også. Med i lektorlaget er for anledningen, fra venstre: norsklektor Tilla, dansklektorer Susanne og Randi, finsklektor Maare og svensklektor Lars Göran. Martha og Julia sekunderer.

Det skjelver under Eyjafjöll

Reykjavik, mandag 8. mars: Sjekk dette kartet over jordskjelvaktivitet i Myrdalsområdet sør på Island. Prikkene angir jordskjelv som har funnet sted de siste to døgnene. De røde prikkene er de nyeste skjelvene (mindre enn 4 timer siden). Det dreier seg i hovedsak om svært små skjelv, under 3 på Richters skala, men den tettheten mellom dem kan indikere at et vulkanutbrudd er på vei under Eyjafjall-breen (den lille til venstre, som er nesten skjult av fargeprikker). Vi føler en viss nærhet til dette området fordi vi etterhvert har tilbragt en del netter på Hotel Anna, Islands minste hotel, som ligger rett oppunder breen, sist i "vinterferien" i oktober. Vi hadde også tenkt å tilbringe noen dager i påsken der. Nå er området satt i alarmberedskap, "Utrygghetstrinn 1", som er nederste trinn i det sivile islandske kriseberedskapssystemet. Det var relativt rolig under breen i natt, "bare" 10 småskjelv i timen i snitt, så det var forventet at faren skulle avblåses i dag, men etter et 2,6-skjelv i 11-tiden valgte man å opprettholde beredskapen. Vulkanen under Eyjafjallajökull har ikke hatt utbrudd siden 1820 eller deromkring.

Skal innrømme at jeg veldig gjerne skulle hatt med meg et vulkanutbrudd før jeg forlater Sagaøya, men fortrinnsvis, selvsagt, et sted der det ikke bor folk. Menneskeliv vil ikke gå tapt ved et eventuelt utbrudd, for det er flommen som følger etter et subglasialt utbrudd som er den største faren, og den vil være varslet i god tid. Men veier og bygninger kan i verste fall stryke med. Vi krysser fingrene for et visuelt spektakulært, men for øvrig ufarlig utbrudd, og lover at lesere av "Dagboka..." skal være blant de første som får vite om det!

Fingerbad og sjakk

Seltjarnarnes, søndag 28. februar: Overfloden av varmt vann på Island gir seg utslag i mye fantasifull luksus. Som for eksempel dette lille fotbadet i strandkanten langs turveien på Seltjarnarnes, ved siden av bydelens varmtvannsbrønn, og med Esjan i bakgrunnen. Her kan turfolk bade trøtte føtter i kroppstemperert vann. August, Julia og jeg hadde ikke særlig trøtte føtter da vi stakk innom der på vei til akebakken i formiddag, og det var dessuten ganske surt, så vi nøyde oss med å dyppe fingrene. Etterpå dro vi i bad.

På hjemveien kikket vi innom rådhuset i Reykjavik, der svoger Aleksander deltar i sjakkmesterskapet Reykjavik Open denne uka. Aleksander er hvit; August følger spent med i bakgrunnen:

Dei gamle fjelli

Reykjavik, mandag 22. februar: I dag gikk starten for mitt lenge planlagte bildedokumentasjons-prosjekt "Dei gamle fjell i syningom". Prosjektet går ut på å teste Ivar Aasens påstand om at dei gamle fjell i syningom alltid er eins å sjå, empirisk. Dette gjør jeg ved å ta en serie bilder av Reykjaviks "merkestein", Esjan, fra samme vinkel til samme tid av døgnet, med ujevne mellomrom i en måned eller to framover. Følg prosjektet eller les mer om studiedesign her eller ved å følge Esjan-lenken i margen!