Reisetips fra Martha og pappa

Keflavik/Gardermoen, mandag 30. mars. Martha og jeg er på svipptur til Norge for fjerde gang siden vi flyttet til Island, og begynner nå å bli drevne på distansen Reykjavik-Oslo. Her følger fem erfaringsbaserte reisetips fra vår side:

1. Reisen begynner (og slutter) med flybussturen. Nyt den! Den endeløse, gudsforlatte og forblåste lavaørkenen Reykjanes, som flybussturen til og fra Keflavik tar deg gjennom, er et av de mest fascinerende landsskapene på Island, så det er all grunn til å følge med gjennom vinduet.
2. Beregn god tid på Keflavik! Det er verdens hyggeligste og minst stressende flyplass, og shopping-mulighetene er brukbare (særlig på klær, kosmetikk og teknologi, mens mat er billigere og bedre i byen). Men ikke bruk for lang tid ved ankomst, for hvis du mister bussen risikerer du å måtte vente et par timer på neste.
3. Islands spesielle geologi gjør seg fra lufta! I klarvær er flyturen over Island en opplevelse, så sørg for å få vindusplass. Flyruta går som regel langs sørkysten, så det gjelder å se nordover - velg A-sete fra Island, og F-sete til.
4. Sjokolade og vin kan kjøpes ved ankomst, og hvis man ikke er ute etter nasjonale spesialiteter, som for eksempel islandsk Brennivín, er utvalg og priser omtrent de samme på Gardermoen og Keflavik.
5. Selv om SAS trenger passasjerer, og selv om Icelandair-flyene går grytidlig: velg Icelandair! De har færre forsinkelser, hyggeligere personale og bedre service.

Påskestemning på islandsk

Seltjarnarnes, søndag 29. mars. August, Julia og jeg har i dag hatt en høykvalitets-utedag av et slag man ikke kan oppleve i så mange andre byer enn Reykjavik. (Tilla sliter med den samme forkjølelsen som vi andre har vært igjennom tidligere i uka, og ble derfor hjemme med Martha.) Først aket vi i bakken ved Seltjarnarnes kirke sammen med norske venner i et par timer i strålende solskinn, fulgt av en pause med kaffe, kakao og kleinur (en lokal smultring-variant), og så lå vi i heiturpottur i solsteiken i en times tid. En brukbar erstatning for spa-turen til Hveragerði som vi måtte avlyse pga. sykdom!

Vår egen Egner

Reykjavik, lørdag 28. mars. Som nevnt i tidligere innlegg, går Egner-klassikeren "Kardemommubærinn" for fulle hus på Nasjonalteateret her i Reykjavik for tida, og lokale norske krefter (først og fremst ambassaden) er opptatt av å benytte denne anledningen til å bedrive litt norsk kulturimperialisme. Tillas bidrag er en - om jeg selv skal si det - glimrende kronikk om "Torbjørn Egner - borger og anarkist", som er oversatt til islandsk og i dag stod på trykk i Morgunblaðið. Desverre er ikke kronikken lagt ut på nett, men det er mulig jeg kan få lagt ut en norsk versjon her i løpet av noen dager.

Hurra for denne gangen

Reykjavik, onsdag 25. mars. Mor, far og jeg var i kveld på kirkekonsert med Islands filharmoniske kor og satte med det et verdig punktum for deres besøk denne gangen. Det nesten hundre manns store koret og et langt mindre orkester framførte Messe i g-moll av Bach og Mozarts rekviem i en ikke så stor kirke (Langholt, utenfor hvilken mor og far er avbildet her). Både orkester og særlig kor holdt et imponerende nivå , og det var bare så vidt taket ikke lettet.

Ellers har vi hatt noen veldig hyggelige dager med de gamle. August og Julia har beleilig nok vært syke og hjemme fra skolen de siste par dagene, så det har vært mange folksomme og hyggelige stunder i stua, innimellom spaserturer, utstillinger, bad og måltider ute og hjemme. Før hanegal i morgen er de på hjemvei, men enkelte av oss ser dem igjen allerede til uka (for da skal Martha og jeg til Ås og vaske tøy.)

AUGUST 8!

Reykjavik, søndag 22. mars. August blir 8 år gammel i dag, og det er ingen ringe ting. Farmor og farfar er fløyet inn fra henholdsvis New York og Oslo for anledningen. Bursdagsfrokost (med en uforskammet stor gavehaug midt i kreppan) og den første bursdagstelefonen (fra Cora) er nå overstått, siden skal vi etter bursdagsbarnets ønske til den såkalte "fire-skliern" (= badet i Kópavogur), og i ettermiddag blir det familieselskap hjemme med pannekaker og pølser (med norske lomper!)

Vår

Reykjavik, fredag 20. mars. I dag er det vårjevndøgn, og dagen er igjen like lang som da jeg skrev dette innlegget for nøyaktig et halvt astronomisk år siden. Vår første vinter i Reykjavik har i grunnen gått over all forventning. Vi har savnet familie, venner og skiturer, men har hatt mange hyggelige besøk og svømmeturer. Vi har alle tilpasset oss livet på Sagaøya uten de helt store problemene - jeg nærer den aller største respekt og beundring særlig for mine to største barn, som har taklet møtet med ny skole, nye medelever og nytt språk uten å blunke! Halvåret som nå kommer er selvfølgelig rene solkskinnsetappen: lyse og (i islandsk målestokk) varme dager (vi har allerede opplevet nærmere ti plussgrader...), langt bedre tur- og ekskursjonsmuligheter og sist, men ikke minst, sommerferie i tropelandet Norge.

Tilbake til Geirfinnsaken

Reykjavik, onsdag 18. mars. En del vann har rent i havet siden sist jeg skrev om min islandsklærer Erla. Jeg kjenner nå både henne og saken litt bedre, gjennom kurset (som nå går mot slutten), selvbiografien (som jeg har stavet meg gjennom sentrale deler av) og samtaler med lovkyndige islendinger. I tilfelle forrige blogg lot skyldspørsmålet henge noe i lufta, vil jeg nå for egen samvittighets skyld gjøre følgende vitterlig: Erla var et uskyldig offer for en rettsskandale uten sidestykke i moderne islandsk rettshistorie (og, vil jeg håpe og tro, i europeiske demokratier overhodet). I dag framstår det som tvilsomt om det overhodet dreide seg om noen kriminalsak, siden det aldri ble funnet noe lik, og sporløse forsvinninger har vært relativt vanlige på Island. Det er vanskelig å forestille seg hvilke mareritt de endeløse avhørene i fengsel uten lov, dom eller advokat, og med en nyfødt baby ventende hjemme, må ha vært. Men det ble i noen grad anskueliggjort for meg da jeg i dag traff Erlas datter og dennes nyfødte baby i Marthas kirke-lekegruppe, for de er i dag akkurat like gamle som Erla og hennes baby var da avhørene startet i desember 1975. Erlas datterdatter skal for øvrig hete... Erla!

Daniel med dame (eller: Inger med type)

Reykjavik, tirsdag 17. mars. Celebre Norgesgjester kommer og går her i Reykjavik for tida. Stoltenberg var innom på møte i Nordisk råd for et par uker siden, Eva Joly foreleste på universitetet i forrige uke (og ble samtidig ansatt som korrupsjonsjeger), og denne uka er Tillas bror Daniel med kjæreste Inger i byen. De holder stort sett hus i Bárugata hos Ingo og Góa, men i dag spiste de middag hos oss - til glede for store og små.

På toppen av vulkanen

Red Rock Cinema, Reykjavik, en kveld i mars. Islendinger er glad i å skryte av at de lever på toppen av en vulkan, men ikke mange her kan si det med samme tyngde som vulkanjegeren Villi Knudsen. Villi har brukt mesteparten av livet på jakt etter islandske vulkanutbrudd, og sammen med sin far har han filmet samtlige utbrudd på Sagaøya fra og med Hekla-utbruddet i 1947. Disse hundrevis av timene med film har han redigert ned til et en-times show (entusiaster kan bli sittende og se en ekstra time) som han selv promoterer, selger billetter til, presenterer og viser på sin hjemmesnekrede kino et steinkast fra der vi bor. August, Julia og jeg tok turen dit forleden kveld for å oppleve denne sagnomsuste og eksentriske islendingen og hans livsverk på nært hold. Og det var vel verdt turen. Selve filmen var en litt springende selvbiografi fortalt med et humpete, hånd-holdt kamera, men det var vanskelig ikke å bli revet med av opphavsmannens personlighet og entusiasme for temaet - som man altså blir eksponert for allerede i billettluka. På bildet skimter vi Villi selv i døråpningen til venstre, filmkameraet hans til høyre og den ene turisten som var til stede, bortsett fra oss, i midten.

Over til Brooklyn

Reykjavik søndag 15. mars. Da har mor og Sissel reist videre til det forjettede land, etter tre effektive turistdøgn her på Island: Fredag tok de gullruta (i grevens tid, skulle det vise seg, for lørdag ble veien stengt pga. uvær); lørdag var de på shopping og sightseeing i byen; i dag var Sissel på Kjarvalstaðir mens mor var med oss i bursdagsselskap hos Unnur (gammel venn av Giæverne) - før de reiste videre på sin bestemorsturné. Imellom disse slagene har vi hatt veldig hyggelig måltider og kvelder med dem, ikke minst lørdag kveld, da vi alle spiste middag på den utrolig hyggelige sjømatrestauranten Við Tjörnina. Takk for besøket, og god tur videre!

Veien til førerkortet

Reykjavik, fredag 13. mars. Kanskje ikke så mye å skrive hjem om, men følgende historie sier litt om forskjellen på det norske byråkratiet og det islandske: Som kjent satte jeg mye inn på å få tatt førerkortet før avreisen til Island i fjor sommer, og det gikk også med et nødskrik. En manglende optikererklæring holdt på å spolere oppkjøringen fem dager før utreisen, men takket være et overraskende fleksibelt byråkrati på Risløkka trafikkstasjon gikk det greit, og førerkortet ankom i posten i ellevte time, dagen før avreise. Men det kom med en catch, det er alltid en catch, og den var at jeg måtte delta i en mørkekjøringsdemonstrasjon i løpet av første vinter. Jeg gjennomførte den påkrevete demonstrasjonen på forrige Norgestur, og regnet med at et fornyet og livsvarig førerkort dermed var i boks. Men denne gangen la Risløkke-folket vrangsiden til: siden jeg ikke hadde bostedsadresse i Norge, "kunne de ikke" utstede et nytt førerkort til meg. En Emilie ved Risløkka trafikkstasjon (som på Nansen-og-Johansensk vis insisterte på å være dis med meg til det siste) viste til en paragraf i førerkortforskriften som jeg ikke kunne se var til hinder for noe som helst. Etter en langvarig e-post-korrespondanse gikk hun med på at jeg kunne søke om å få utstedt nytt førerkort, dersom jeg kunne dokumentere at utenlandsoppholdet var av midlertidig karakter, og forutsatt at jeg leverte inn mitt gamle førerkort inntil saken var ferdigbehandlet, noe hun lot meg forstå kunne ta tid...

På dette tidspunktet prøvde jeg en annen løsning: jeg tok kontakt med Sýslumaðurinn i Kópavogi, som steller med førerkort i Reykjavik-distriktet, og her viste det seg at alt som trengtes for å få utstedt et islandsk førerkort, var en legeerklæring (som ordnet seg på dagen) og en faks fra norske veimyndigheter om at mørkekjøringsdemonstrasjonen var bestått (som Emilie fikset uten om og men, rett skal være rett). Jeg forlot Kópavogur med en midlertidig kjøretillatelse i lomma, og i dag ankom mitt islandske førerkort, som er gyldig til 30.12.2038, i posten. En fin suvenir, selv om det unektelig ser litt billigere ut enn de norske (og det var det jo også.)

Bestemødre på mellomlanding

Reykjavik, torsdag 12. mars. I ettermiddag ankom min mor (barnas farmor og Tillas svigermor) Kristin og min brors svigermor (Ales' mor og Johs' og Isaks bestemor) Sissel med flybussen og ble hjertelig tatt imot på bussterminalen her i Reykjavik. De to er på vei til New York for å besøke Anders og familien der, men stopper et par dager i Reykjavik på veien. Etter bare noen timer på islandsk jord har de allerede spist nasjonalretten (ýsa, eller hyse på godt norsk) og prøvet nasjonalsporten (svømming), og i morgen skal de på golden circle, så det tegner til å bli et effektivt besøk. Og veldig hyggelig!

Carpe diem!

Heiðmörk, tirsdag 10. mars. Det går mot lysere tider i Reykjavik, men våren lar like fullt vente på seg. På de beste soldagene kan temperaturen krype opp mot et par plussgrader (det hender det er mildere, men da er det som regel også regn), og hvis det da i tillegg skulle være sånn noenlunde vindstille, noe som er bortimot eksepsjonelt, er det bare å kaste alt man har i hendene og komme seg ut på tur. En slik dag var tirsdag, og Tilla, Martha og jeg benyttet den til å gå tur i Heiðmörk - Reykjaviks svar på Nordmarka. Takket være iherdig skogplantingsvirksomhet, drevet fram av norske skogentusiaster på 1950-tallet, framstår faktisk dette området litt som om noen skulle ha klippet ut et hjørne av Marka og flyttet det til Island. Et ypperlig turalternativ, men ta med termos og niste, for serveringssteder kan du se langt etter.

Áfram Austó!

Reykjavik, tirsdag 10. mars. I dag gikk årets skolecup - der mellomtrinnet på Reykjavik-skolene konkurrerer mot hverandre i ymse idrettsgrener - av stabelen. Dette er en begivenhet man ikke tar lett på, så vi brukte ettermiddagen i går på å kjøpe røde klær (Austurbæjarskólanns farge) og tegne parole. I dagens tevlinger konkurrerte elevene mot sine jevnaldrende fra Háteigsskóla og Hliðarskóla. Julia spilte stikkball og dro i land en verdifull seier for skolen i denne grenen. Men i de øvrige grener leverte desverre ikke Austó like bra, og det ble Háteigsskóla - der de fleste av Julias korvenninner går - som stakk av med sammenlagtseieren. Så korøvelsen i ettermiddag ble en forsmedelig opplevelse... Men moro var det lell!

Helnorsk helg

Reykholt, søndag 8. mars. Selv om vi synes vi begynner å bli ganske godt integrerte på Island nå, er det ikke fritt for at vi i perioder savner alt som er norsk - som for eksempel nordmenn, spekemat og skogsturer. Alt dette fikk vi på Reykholt i helgen, på overnattingsbesøk hos den norske familien vi kjenner der. Lørdag spiste vi Bjørns egenproduserte fenalår, som smakte fortreffelig, og søndag var vi på tur i en av flere små skoger de har der ute. Tjukkeste granskauen kan det ikke akkurat kalles, men det var da nok til ly for vinden og en anelse Nordmarksstemning. Hyggelig selskap var det også!

Til skrekk og advarsel

Reykjavik, torsdag 5. mars. For det meste består Reykjavik av nokså lave hus, bare unntaksvis høyere enn 2-3 etasjer. Dette gir mange beboere god utsikt og bebyggelsen et hyggelig småbypreg. Men under perioden med økonomisk stormannsgalskap de siste årene har noen bestemt at byen trenger en skyline langs sjøen. En rekke høyhus-prosjekter ble satt i gang, men bare et fåtall fullført før kreppan kom. Derfor er strandpromenaden mot nord nå preget av en rekke halvferdige høyhus som sperrer utsikten fra bebyggelsen bakenfor, og som ingen vet hva man skal gjøre med. Det finnes ikke penger til å fullføre dem, og de få arbeiderne som ennå er permittert har mer enn nok med å rydde og sikre byggeplassene. Kanskje blir husene stående slik til evig tid, som babelske monumenter over hva menneskelig overmot kan føre til...

Mer Martha-nytt

Reykjavik, tirsdag 3. mars. Ingenting varer evig. De siste par ukene har Martha begynt å få en sterk dragning vekk fra pappas og hjemmets trygge favn og ut i det fri. Så fort hun ser sitt snitt til det, humper hun ned trappa til entréen, finner fram klær og tøy til seg selv og andre og peker ivrig mot utgangsdøra. Vel utenfor skal hun absolutt ikke sitte i vogna, men insisterer på å gå selv, i eget tempo og retning. Litt frustrerende hvis man faktisk skal et sted, men veldig koselig hvis man har tida for seg. Her ser vi henne på morgenpromenade i morgensol ved Austurbæjarskólan. Ellers må det innrømmes at hun er noe mer framskreden i sin fysiske utvikling enn i det intellektuelle, hvor hun nå har det fra. Det er knapt noe ord å spore i bablingen hennes, selv om vi vel har bestemt oss for å regne iikj (=juice) som hennes første (og det elsker hun!) Men hun har ingen problemer med å gjøre seg forstått ved hjelp av det vi på filosofi kalte ostensive definisjoner (peking) og et til tider ganske avansert og megetsigende tonefall. Så hun føler kanskje ikke at det haster så veldig...