Tenk det, Hedda!

Reykjavík, mandag 31. mai: Marthas beste veninne, Hedda, fyller to år i dag, men feiret dagen med stort hageselskap i går. Hedda er av avstamming 100 prosent bergenser (dvs.: moren er strengt tatt stril), men har bodd så å si hele livet i Reykjavík og snakker mer islandsk enn norsk. Martha og hun ble kjent på foreldremorgenene i Hallgrímskirkjan i fjor. Siden Martha er litt eldre, og dessuten har storesøsken som rollemodeller, er det som regel hun som leder an i leken. Men Hedda sier klart fra hvis det er noe som ikke passer henne. Hedda og familien er i Reykjavík på ubestemt tid, så de to små venninnene kommer til å fortsette samværet utover høsten.

Austurbæjarskóla 1930-2010

Reykjavík, lørdag 29. mai: Byens kuleste skole, og til alt hell den August og Julia går på, fyller 80 år i år. Da den stod ferdig i 1930 ble den regnet som en av verdens mest moderne skolebygninger, ikke minst takket være et vellykket pilot-prosjekt der man benyttet geotermisk varmtvann til oppvarming av klasserommene og, selve høydepunktet: et lite svømmebasseng. I sin tid var den en av to bygninger i byen med innlagt varmtvann, den andre var Landsspítalinn (mens et tredje planlagt prosjekt, svømmehallen i Barónstigur, ble utsatt på grunn av depresjonen). Imidlertid har det ikke skjedd så mye med Austurbæjarskólinn siden den gang, så i dag framstår den som noe utidsmessig, men like fullt et klassisk monument over sin tid og stil.
I anledning 80-årsjubileet skulle hver klasse representere hvert sitt tiår i skolens historie i den tradisjonelle vårparaden som gikk av stabelen i dag, og Julia og August representerte henholdsvis... ja, nå kan dere gjette!

En deilig dag på stranda

Reykjavík, fredag 28. mai: En av de mer aparte islandske ideene som materialiserte seg under oppgangstidene for noen år siden, er sjøbad-anlegget i Nauthólsvík. Ideen var for så vidt gammel: Morgunblaðið skrev i 1945 om ingeniør Gísli Halldórssons forslag om å pumpe varmt vann ut i havet, for eksempel i Nauthólsvík, for å gi Reykjavíks befolkning sjøbademuligheter. 55 år senere ble ideen realisert i form av en lagune der varmt vann pumpes inn kontinuerlig, mens sjøvann flyter inn ved høyvann. På solskinnsdager, som da vi var der i går, når temperaturen i lagunen ved lavvann sånn omkring norske badetemperaturer. For riktig å sette strandstemningen, valgte man også å importere gylden sand i tonnevis fra Marokko - til tross for at det finnes mye fin svart og rød vulkansk sand rundt omkring på Island. Men alt i alt må man si prosjektet er ganske vellykket, ikke minst takket være den store, langstrakte og litt tilbaketrukne heita potturinn hvorfra foreldre i behagelig vanntemperatur kan betrakte sine badegale barn i timesvis. Men på bildet har vi alle våget oss ut i selve saltvannslagunen.

Nytt fra lektoratet

Reykjavík, torsdag 27. mai: Norges sendelektor til Island har gjennomgående gjort en kjempeinnsats for Norges og norskens sak her på Island (også i følge mer objektive kilder enn meg selv). En liten krone på verket satte hun i går, da Karl Ove Knausgård gjestet lektoratet og Nordens hus. Knausgård stiller som kjent ikke opp på så mye for tida, men tok seg altså tid til å besøke Island og Tilla mi, midt i innspurten på sjette bind av Min kamp (et par hundre sider skal skrives på tre uker, i følge forfatteren). Det er ikke første gang Knausgård er i Reykjavík; han bodde her et halvt år en gang på nittitallet (mer om dette i det nært forestående femte bind) og det er sikkert litt av grunnen til at han tok turen nå - men hovedæren må likevel være Tillas. I anledning besøket hadde Tilla også en stort oppslått artikkel i Morgunblaðið sist helg, og hun holdt innledningen på Knausgård-aftenen i Nordens hus i går kveld. Til stede der var også den islandske "selvbiografisk roman"-forfatteren Bjarni Bjarnarson og litteraturviteren Soffia Auður Birgisdóttir. Sistnevnte ledet en både interessant og morsom diskusjon etter at Tilla hadde innledet og Knausgård lest fra boka si. Mer omtale (og et bedre bilde) på ambassadens hjemmeside. Og nå er vi selvfølgelig spente på om kvelden kommer til å sette noen spor i sjette bind...

Flyttedag

Reykjavík, pinsemorgen 2010: Torsdag morgen kommer altså familien vi leier hus av hjem, og vi fortrenges ned i kjellerleiligheten, dog fortsatt i Smáragata 1. Vi måtte derfor la pinse være pinse og bruke helgen til å pakke. Da vi kom til Island for knappe to år siden, hadde vi ikke med oss flere ting enn vi klarte å stappe i en liten Golf med takboks, men de må ha formert seg voldsomt her borte, for det er MYE mer nå. Heldigvis har vi barn somer flinke til å hjelpe til med pakkingen. Her ser vi Martha merke pappesker med navn og adresse.

Siste dans i Smáragata

Reykjavík, fredag 21. mai: Vårt opphold i Smáragatas luksus nærmer seg slutten. Om få dager flytter vi ned i kjellerleiligheten der det hele begynte i fjor høst. I går hadde vi vårt siste selskap på denne adressen. Til stede var Bergens-familien (Hedda, Helle og Gaute), islendingene Ingibjörg og Þórhildur, finnen Maare og tyskeren Henrik. Nokså internasjonalt, med andre ord. Tilfellet ville at det også var varm vårkveld i Reykjavík, så deler av selskapet foregikk i den store hagen som vi desverre, men av naturlige grunner, har brukt altfor lite. På bildet jubler Gaute triumferende etter å ha beseiret barna i en eller annen lek. Senere spilte vi også fotballkamp, de voksne mot barna (inkl. Gaute). De voksne gikk på et forsmedelig 1-2-tap. Litt vemodig at det går mot slutten, må jeg si.

Byråkratene kommer!

Reykjadalur, tirsdag 18. mai: Island arrangerer i disse dager europeisk konferanse om trygge lokalsamfunn (bildet på forsiden av konferansebrosjyren er fra Skógarfoss som ligger midt i det verste askebeltet og således utilsiktet illustrerer noen særskilte islandske sikkerhetsutfordringer). I den anledning er også tre kolleger fra Helsedirektoratet i byen. I går var jeg på ettermiddagstur med dem til Reykjadalur, hvor vi så på varme kilder i mange fargerike varianter og tok en dukkert i bekken. Vårt faste badested ligger der en varm bekk kommer innpå (fra venstre) en kald bekk for å danne normalt perfekte badetemperaturer. Men siden det er nokså tørt i fjellet for tida, var det lite vann i den kalde bekken, og badet ble derfor mer enn varmt nok. I varmen ser vi Jakob og Mari, mens Ellen fotograferer. På kvelden var vi ute og spiste eksotisk islandsk mat på Þrir frakkar.

Hipp hipp! (påfylt)

Reykjavík, 17. mai 2010: Syttendemai-programmet i Reykjavík var i år nøyaktig det samme som i fjor, og sikkert mange-mange år før det - tradisjonelt, slik dagen skal være. Én liten forskjell var at dagen i år falt på en virkedag, slik at veiarbeider, byggeprosjekter, handel og vandel gikk sin daglige gang som om ingenting spesielt skjedde. En annen forskjell fra i fjor var at det i år ikke var riktig så varmt, men det skulle jo også mye til. Vi lot iallfall ikke noe av dette legge noen demper på feiringen, som startet i de tidlige morgentimer med kransnedleggelse på Fossvogskirkegården (bildet) og i Nauthólsvík; fortsatte utover formiddagen med kaker og pølser i Nordens hus; nådde sitt høydepunkt med toget ned til sentrum; og rundet av med ambassadens alt-annet-enn-påvre mottakelse på Nordens hus. Man må jo si at tempoet er noe lavere og stemningen noe mer avdempet på denne dagen i Reykjavík enn i Oslo, men da vi la oss om kvelden var vi likevel akkurat så slitne som man bare blir på syttendemai.

Frokost i det grønne

Reykjavík, søndag 16. mai: Vi spiser frokost ute i dag. Jeg bare nevner det.

Julia i rampelyset

Reykjavík, søndag 16. mai: Et begivenhetsrikt døgn i familielivet ligger bak oss. For min del begynte det i de små timer natt til lørdag, ute i den eviglyse Reykjavík-natta, uten at jeg skal gå i detaljer om det.

Etter noen korte timers søvn var det av gårde lørdag formiddag med barna på et eller annet multikulturelt arrangement, jeg fikk ikke helt med meg hva anledningen var, det er så tett mellom festivaler og markeringer her på denne tida av året. Men som fremmedkulturell spilte i hvert fall Julia en sentral rolle i sin skoles del av arrangementet. Først prominerte vi gjennom byen i et fargerikt opptog, deretter opptrådte Julia med sanger og skuespill fra en scene i rådhuset, foran borgermester og halve byen! Og som vanlig leverte hun prikkfritt.

Derfra dro vi direkte til Nordens hus der Martha skulle på suttung-treff. Man kan desverre ikke si at suttung-bevegelsen har fått særlig sterkt fotfeste her i landet ennå; på treffene kommer det gjerne to-tre barn som egentlig er altfor små for tunge Wergeland-tekster. Redningen for treffene har vært Julia og August, som egentlig bare deltar i kraft av søskenskap med Martha, men som skaper liv, røre og engasjement.

På kvelden hadde vi min gamle venn Óli Gunnarsson med familie - kone Guðrún, barna Ögmundur og Gunnar, baby Dóra Kristin og mor Unnur - til middag.

Kvalitetskveld

Reykjavík, Kristi himmelfartsaften 2010: Leif Ove Andsnes er i byen i forbindelse med Reykjavík kunstfestival, og i den anledning hadde vi - for én gangs skyld, må jeg vel kunne si - skaffet oss barnevakt. Det ble en kvalitetsaften av sjeldne estetiske dimensjoner: Først spiste ni(!)-retters middag på Reykjavík Fish Market, en japansk-inspirert fiskerestaurant i sentrum. Det kostet flesk, men smakte også deretter. Så var det altså konsert med Andsnes (piano) og søsknene Christian og Tanja Tetzlaff (hhv. fioloin og cello). De framførte verker av Schumann, Janáček og Dvořák i et jevnt stigende program der Schumanns pianotrio nr. 3 i g-moll (op. 110) var høydepunktet (etter min mening - Tilla holdt en knapp på Dvořáks Sonatina for fiolin og piano i G-dur op. 100). Nordmennene i hovedstadsområdet var patriotisk nok solid representert på konserten, og vi avsluttet kvelden med fire av dem - Helle & Gaute og Camilla & Thomas - i baren på toppen av Hotell Saga, med utsikt nesten til vulkanen. Slike kvelder skulle man hatt flere av (men da hadde de kanskje ikke vært like frydefulle).

Hengehoder i Hengill

Hengill, Kristi himmelfartsdag 2010: Som nyfrelst Hengill-entusiast dro jeg i dag med meg tre motvillige barn på tur. Vi var ikke kommet langt før jeg angret. Ruta jeg hadde valgt ut var bratt og skummel, og preget av dundrende, aggresiv geotermisk aktivitet. Været var også surere i fjellet enn i byen, og barna frøs. Likevel presset jeg dem videre, blant annet ved hjelp av drømmen om en grønnere og varmere dal på toppen, Innstidalur, den innerste dal, der vi skulle spise nisten i sola og ta et varmt bad i bekken. Men da vi var vel oppe viste det seg at også Innstidalur var kald og våt, og badeplassen flere sure kilometerlenger inn. Da innså jeg endelig at det ikke er noen stor skam å snu, og i stedet tilbringe fridagen i en heitur pottur i mer siviliserte strøk. Og sjelden har det vel smakt bedre med et varmt bad!

Hengill: Kraft og natur

Hengill, tirsdag 11. mai: Det er minst to grunner til at fjellområdet Hengill, en halvtimes kjøretur østenfor Reykjavík, er verdt en egen blogg. For det første er det et fantastisk spennende turområde, som i tillegg til variert og dramatisk fjellandskap inneholder mengder av geotermiske felter med boblende mudderpøler, varme kilder og naturlige badesteder. For det andre kommer 2/3 av Reykjavíks totale energiforbruk herfra - dels i form av varmt vann, dels i form av geotermisk energi. Vi har besøkt det sørøstlige hjørnet av området, nærmere bestemt Reykjadalur og dens badbare elv, en rekke ganger. De fire-fem kilometerne fra parkeringsplassen utenfor Hveragerði og opp til Reykjadalur er Hengills best opptrådte turistløype, så her risikerer man faktisk å treffe på andre mennesker. Men de øvrige 150 kilometerne med turløyper i Hengill-området får man stort sett for seg selv, til tross for at området ikke står så mye tilbake for en islandsk verdens-attraksjon som Landamannalaugar.

Forleden tok Tinni og jeg en rekognoseringstur i områdene lenger vest, der energien produseres. Det som ser ut som nedgravde kjempe-fotballer på bildet er geotermiske borehull, der vann og damp som holder 300 grader hentes opp fra et par-tre kilometers dyp. Dampen brukes til el-produksjon, vannet til varmtvannsproduksjon. Varmtvannet kan på grunn av høyt mineral- og saltinnholdet ikke brukes direkte; i stedet benyttes det til oppvarming av naturlig kaldt vann, som så transporteres inn til byen og de tusen hjem. Spesielt interesserte kan sjekke dette fantastiske stykke interaktiv nett-pedagogikk fra Reykjavík Energi. Flere bilder fra Tinnis og min kraft- og natur-tur her.

En deilig dag i skogen (oppdatert)

Heiðmörk, søndag 9. mai: Vi har hatt en varm og deilig tur i skogen i dag. Siden ingen av delene - altså verken varme dager eller skoger - er særlig vanlig på Island, setter man selvfølgelig ekstra pris på det når de en sjelden gang byr seg. Så vi gikk en liten runde i Heiðmörk - Nordmannslagets forsøk på å gjenskape en lite nordmark i lavalandskapet øst for Reykjavík - grillet pølser og døste i sola. Jeg hadde helt glemt at det kan være sånn på Island.

Det slo meg plutselig også at i Marthas to-og-et-halvtårige liv, er skoger mer sjeldne enn varme kilder og vulkaner. Tjukk granskau er skikkelig stas - "Inn i skogen! Inn i skogen!", roper hun - mens et bad i en varm elv oppe på fjellet en iskald vinterdag er den største selvfølge...

Dette er toppen for Martha.

Vernissage

Reykjavík, lørdag 8. mai: På selveste frigjøringsdagen var det utstillingsåpning på Augusts rom i Smáragata 1, der August stilte ut bilder og installasjoner fra de siste to årenes produksjon. Hovedvekten lå, naturlig nok, på det siste halvåret, en periode der industridesign og små installasjoner har vært kunstnerens foretrukne uttrykk. Det ble servert popkorn og fargerike drinker med sugerør og paraply og kunstneren selv stilte i hvit skjorte og tversover. Hvert enkelt verk var som seg hør og bør forsynt med et lite skilt med tittel, og mangelen på røde lapper skyldtes ikke at etterspørselen ikke var til stede, men snarere at kunstneren ikke orker å skille seg fra sine verk. Her ser vi ham foran "Stor fugl i fjellheimen" og "Ubrukelig timeglass". Nedenfor: "Biljardbord".

Smáraposten bringer et intervju med kunstneren i neste nummer.

Fullt hus

Reykjavík, lørdag 8. mai: I mangel av den varme-eksplosjonen som ofte finner sted på det norske Østland en gang i mai, må islendingen bruke andre tegn til å slå fast at sommeren er kommet. Trekkfuglenes ankomst spiller en sentral rolle i så måte, og de ulike artenes ankomst til forskjellige deler av landet, er godt dekket i mediene her. Den som er så heldig å ha en hund som drar en ut på tur rundt Tjörnin hver bidige dag, kan også med selvsyn følge utviklingen i sommerfuglbestanden i noen korte, hektiske apriluker. Dag for dag blir vann-, myr- og gressflater fylt av et økende antall fuglearter og en vakker dag blir fuglevern-myra utenfor Nordens hus stengt av hensyn til hekkingen. Denne uka ankom de første rødnebbternene fra sitt rekordlange trekk fra Antarktis, og med dem er den islandske sommerfuglbestanden komplett. Så nå er det sommer på Island, uansett hvor mye eller lite gradestokken viser. (På bildet er det sildemåka som dominerer.)

Dømt til døden

Reykjavík, onsdag 5. mai: Det er mye jeg gleder meg til å komme tilbake til i Norge. Men blant dem er IKKE de delene av norsk byråkrati som har sluttet å fungere for noe annet formål enn sine egne meningsløse paragraf-ritt. Jeg tenker bl.a. på Biltilsynet.

Denne gangen har de meddelt oss - i et språk like ubehjelpelig som innholdet er nådeløst - at de har nedlagt kjøreforbud for vår gamle Golf, som i øyeblikket befinner seg på Island, inntil den er godkjent av et kontroll-verksted i Norge. Vi får altså ikke lov til å ta den med til Norge til kontroll.

Vi spurte pent om vi kunne få midlertidig kjøretillatelse, fra ferjekai til bilverksted, dersom vi skaffet dokumentasjon fra Island på at bilen er tilfredsstillende etter det samme EØS-regelverket som forhindrer norske myndigheter i å godkjenne den. Men den gang ei, bestemelse er bestemmelse. Veiavgift for den forbudte bilen fant de riktignok tid til å kreve inn, men der stoppet deres omtanke for Golf.

Jeg skal ikke påstå at vi er uten skyld i saken, og etter lovens bokstav har Biltilsynet sikkert rett. Det er bare så utrolig meningsløs sløsing med tid, ressurser og paragrafer.

Afi Ingo fyller år

Reykjavík, tirsdag 4. mai: AFi Ingo fylte år i dag, sekstito stykker for å være nøyaktig, og i den anledning var vi i Bárugata i ettermiddag på hjemmelaget tomatsuppe og sjokoladekake. Foruten oss var også store deler av Ingos storfamilie til stede, fra hans mor som fyller hundre til sommeren, og ned til hans stedatterdatter på halvannet (som Martha i begynnelsen kalte "babyen", men etter hvert fikk det ganske moro sammen med). På bildet får bursdagsbarnet hjelp til å blåse ut lys av en annen stedatterdatter, Helga Maria.

Nytt fra den kanten er ellers at Jónas (Ingos yngste sønn og dermed en slags stebror av Tilla) har fått seg jobb som sommervikar i Morgunblaðið. Vanligvis ville dette avkrevet stor respekt og beundring blant salongradikalerne i familien, men nå måtte han tåle mye pepper for det (Morgunblaðið ansatte som kjent skandaløst nok Davið Oddsson som redaktør i høst, og har siden vært boikottet av de politisk korrekte). Hans egen far annonserte nyheten på Facebook i går med kommentaren "Hva har jeg gjort deg, Gud?" Men innerst inne var han nok litt stolt, den gamle journalisten.

Brillejesus

Reykjavík, mandag 3. mai: Jeg har fått meg briller, for første gang på 25 år.

Barnas lov

Þingvellir, lørdag 1. mai: Vi burde selvfølgelig vært ute og farget Reykjavíks gater røde i dag, men siden vi hadde såpass borgerlig besøk fra Oslo, ble det gullruta i stedet. Eller rettere sagt: vår utvidete variant av gullruta, som inkluderer det meget eksotiske, essensielt islandske og relativt ukjente naturbadet ved Flúðir som en ekstra-bonus. Siden både dette badet, Gullfoss og Geysir har vært avbildet på denne bloggen både en og to ganger før, velger jeg denne gangen å illustrere turen med et bilde fra det legendariske lovberget på Þingvellir, der lovsigemannen i hine hårde dage stod og leste lovene for tingfolket. I dag var det August, Cora, Julia og Mireille som satt der og proklamerte noe som begynte med for så vidt (relativt) rimelige barnerettigheter, men nokså fort gled over i tyranni over de voksne, og før vi gikk derfra hadde de opphøyet seg selv til guder. Rene "Fluenes herre", med andre ord. Men moro var det.