1. Prolog
Det må vel kunne sies at jeg har vært mer enn normalt opptatt av vulkanen de siste ukene - på grensen til det patologiske, vil enkelte i huset hevde. Desto tøffere har det vært å takle de konspirasjonene av uheldige omstendigheter som så langt har hindret meg i å få sett den på nært hold. Første forsøk skulle foregå Skjærtorsdag, men da våknet jeg til nyhetene om at en ny vulkansprekk hadde åpnet seg der oppe og at området foreløpig var avstengt. På neste forsøk 2. påskedag måtte jeg snu i Hvolsvöllur (som fungerer som forsynings- og informasjonssentrum for ekspedisjoner til utbruddet) på grunn av uvær. Men i går slo plutselig både værmessige og vulkanologiske forhold til, og jeg hoppet på sjansen.
2. Stemning i Skógar
Hvis man ser bort fra da mange dyre, motoriserte vulkantur-tilbudene - hvilket jeg gjør - er det to muligheter for å se utbruddet på nært hold. Utbruddsstedet ligger nemlig beleilig nok midt i en av Islands mest populære fottur-ruter, mellom Þórsmörk og Skógar. Man kan komme relativt nær utbruddet fra begge kanter. Siden atkomsten inn til Þórsmörk er høyst problematisk for den som ikke råder over en nokså kraftig jeep, valgte jeg den fysisk sett noe mer krevende ruta opp fra Skógar. Klokka halv åtte kjørte jeg avgårde fra Reykjavík med Tinni som selskap. To timer senere var vi framme i Skógar etter en kjøretur som var akkurat passe lang til at vi begge var veldig klare for å begynne å gå. Ruta starter ved den vakre Skógafoss som i seg selv er en severdighet, og fortsetter langs en rekke spektakulære fosser og stryk de første kilometerne oppover, men det er rart med det: fosser blir liksom ikke det helt store når man skal møte en ildsprutende drage.
3. Silkeføre
Drøyt kvartveis hadde vi fortsatt ikke støtt på nevneverdige problemer, annet enn en trapp over et sauegjerde som Tinni nektet å forsere. Det endte med at jeg måtte bære ham over. Det var heldigvis ingen som så oss, men jeg ble litt i tvil om turen kanskje ville bli for tøff for ham, stuegris som han er. Det gode været og den praktfulle utsikten bakover gjorde imidlertid sitt til å holde humøret og motet oppe. Dessuten hadde vi begge fortsatt brukbart med krefter igjen.
4. Tegn til motstand
Omtrent halvveis, 600 meter over havet og oppe på de frie viddene: her oppe kan du gjøre omtrent hva du vil, så lenge du har hunden din i bånd. Vi antok at båndtvangen hadde med sauer å gjøre, og siden vi ikke så noen, ga vi blaffen. Verre var det at skoene mine var temmelig bakglatte på det speilblanke skareføret, noe som skulle tære kraftig på kreftene de neste kilometerne.
5. Fornyet inspirasjon
To faktorer bidro til å holde motet oppe på denne delen av turen. For det første ble tegnene til at vi nærmet oss vulkanen stadig tydeligere. Vulkan-sopp-skyen i horisonten kom nærmere, og snøen omkring oss ble gradvis gråere av vulkanaske. For det andre gikk ruta nå langs en traktorvei som var mye enklere å gå på for mine piggfrie støvler. En liten, nagende bekymringen på dette tidspunktet var om vi hadde med oss nok vann. Jeg hadde glemt å tenke på at bekkevann her oppe ville være udrikkelig på grunn av askenedfallet fra vulkanen.
6. Nye tilbakeslag
Baldvinsskála, et lite krypinn satt opp av den islandske turistforening, viste seg å være nokså søplete inni og dessuten kjemisk renset for drikkevann. Man tar sikkert til takke med dette på en uværsdag, men denne dagen foretrakk vi å forbli utendørs. Her tok vannet slutt, og det gikk dessuten opp for meg at det var atskillig lengre igjen enn jeg hadde trodd - kanskje halvannen kilometer med kraftig opp og ned i en djevelsk blanding av løssnø og aske, uten vann og etterhvert ganske slitne i beina.
7. Ved vulkanen
Både tørste og trøtthet var umiddelbart glemt da vulkanen endelig dukket opp etter den femte eller sjette bakketoppen. Jeg visste jo i teorien omtrent hva vi gikk til, men møtet med vulkanen var likevel helt utrolig. Verken bilder eller ord kan beskrive opplevelsen av å stå ved, se på og lytte til denne urtidskraften gulpe ut rennende, rødglødende stein. Dette var skapelse og dommedag i ett. (Bildene jeg tok med vidvinklet mobilkamera er kraftige understatements av hva det egentlig var som møtte meg der oppe. Jeg tok forhåpentligvis mye bedre bilder med filmkameraet, men de må både framkalles og skannes før jeg kan legge dem ut.)
Det skal sies at jeg lot meg irritere ørlite av de mange feite turistene som var eskortert opp dit i super-jeeper og stod mumset muffins og drakk cola, men det var ikke nok til å ødelegge denne ekstreme naturopplevelsen. (Den røde bilen nede på askesletta er for øvrig fra BBCs bil-show Top Gear, som skulle prøve å kjøre på fersk lava med vannavkjølte dekk, i følge Morgunblaðið. Det endte selvfølgelig med at dekkene tok fyr.)
8. Inn for landing
Om veien veien ned igjen er det ikke stort annet å si enn at vi hadde sola i fjeset og tyngdekraften på vår side. Og at det smakte UTROLIG godt med vann da vi endelig var nedenfor askebeltet.
Innlegg
