På Perlan i perlevær

Reykjavik, mandag 29. september. Det har vært en fantastisk høstdag i Reykjavik - lite vind, mye sol og akkurat passe høstskarp luft. Da barna var ferdige på skolen, hentet vi derfor Tilla fra jobb og dro opp til Perlan (omtalt i tidligere blogg). Til vanntårn å være inneholder Perlan mye, blant annet en kunstig utendørs geysir (som bare står på mellom klokka 12 og 16 på dager uten sønnavind - i praksis nokså sjelden), en kunstig innendørs geysir (som aldri svikter), en kafé (med byens beste utsikt), en gourmet-restaurant (som dreier sakte rundt sin egen akse) og et sagamuseum (i Madame Tussauds ånd). Det hele er nokså turistorientert (vi regner oss mer som badegjester enn egentlig turister), men vel verdt et besøk på en godværsdag.

Riðum, riðum

Mosfellssveit, sømdag 28. september. En av integreringsprøvelsene man skal igjennom som god innvandrer til Island, er ridning. Heldigvis er hestene godlynnede og ikke så høye, og de som leier ut hester i Reykjavikområdet er vant til å hanskes med noviser. Det var de i hvertfall på Laxnes gård utenfor Mosfellsbær, der vi var i dag. Siden Martha er for liten til å ri, og noen måtte holde henne med selskap, ble det Julia og jeg som skulle til pers i dag. Mens de andre slo tiden ihjel med et vellykket besøk til huset til Halldor Laxness, som nå er museum, hadde Julia og jeg faktisk en fantastisk, flere timer lang ridetur opp på fjellet. Været var godt, hestene stødige, og høstfargene helt ubeskrivelige. Riktignok ristet det godt, men ingen av oss led Aaneslands skjebne (referanse til gammel Giæver-historie; Aanesland falt av hesten.) Etterpå kjente vi oss som James Bonds Martini - "shaken, not stirred" - og i morgen kommer vi til å kjenne noen lårmuskler som vi ikke ante eksisterte. Men det var det verdt. På bildet godprater Julia med hesten Elding ("Lyn") under en pause på turen.

Til tings

Þingvellir, lørdag 28. september. Åstedet for sagatidens allting er en av de tre-fire største turistfellene på Island (ved siden av Gullfoss, Geysir og Bláa lónið) - av gode historiske, geologiske og estetiske grunner. Men da vi var der i dag, hadde vi stedet nesten for oss selv. Sommersesongen er nå definitivt på hell, fjelltoppene var blitt hvite i løpet av natten, og høstfargene preget Almannagjá (der Martha ligger og sover på bildet). Været var da heller ikke det beste, men regnskurene ble iallfall avløst av lange perioder med sol, og vi så noen praktfulle regnbuer. Etter en forfriskende spasertur (i nyinnkjøpte, langskaftede islandske gummistøvler, som kan sees på bildet av undertegnede foran lovberget) på denne historiske grunnen i kløften mellom Europa og Amerika, inntok vi lunsj på et lite hotell (som også bar preg av sesongslutt) i Nesjavellir, hvis plassering på kartet først og fremst skyldes at det er der Reykjaviks varmtvann hentes opp gjennom en to kilometer dyp brønn. Vi avsluttet turen på Mosfellbærs flunkende nye og delikate bad.

Mot nye horisonter

Kópavogur, fredag 26. september. Etterhvert har vi gjort oss ganske godt kjent med de fleste av Reykjaviks svømmebassenger, og det var på tide å utvide horisonten. Da Julia og Tilla dro på filmfestival-festivitas i går (visning av O'Horten med snitter, sprudlevann og tale av den norske ambassadøra), kjørte Martha, August og jeg de fire-fem kilometerne til nabobyen i sør, Kópavogur, for å teste det lokale badet. Kanskje er det et utslag av mindreverdighetskomplekser overfor storebroren i nord - hva vet vi? - men kópavogingene har i hvert fall bygget et overdådig bad, med flere store vannsklier, talløse varmepotter, massasjebad, 50 meters utendørsbasseng, flere innendørsbassenger og en elegant dampbadstue. August falt pladask for stedet og bestemte seg straks for at han vil feire bursdagen sin der. I dag gjentok Martha, Julia og jeg suksessen, slik at Julia kunne få plottet Kópavogur inn i bade-karakterboka si. Jeg har ennå ikke sett resultatet, men jeg regner med at det blir en solid plassering.

Morrasur kjerring

Perlan, torsdag 25. september. "Morrasur kjerring gir frydefull kveld", heter det i en gammel floskel. Dagen i dag fikk en forferdelig start her i Óðinsgötu 30: Martha ramlet i trappa, jeg ble fortvilet og lot det gå ut over stakkars August (som stod mest lagelig til for hogg), August fikk tykk og grøtet stemme og sa han ville hjem til Norge... Men Martha kom fort til hektene, August og jeg ble venner igjen, og stemningen var god da familiens medlemmer tok fatt på dagens dont. Dessuten la værgudene en sjelden godside til, så Martha og jeg benyttet anledningen til en lang spasertur. Vi gikk langs strandpromenaden sør for byen, forbi den kunstige badestranda Nauthólsvik (med gylden sand fra Marokko og - i sesongen - geotermisk oppvarmet saltvann), gjennom noe så sjeldent i islandsk sammenheng som en granskog (formodentlig plantet av nordmenn med hjemlengsel) og helt opp til Perlan - en futuristisk og noe obskøn glasskonstruksjon på toppen av Reykjaviks varmtvannstårn, på en høyde utenfor byen. Der spiste vi lunsj i panorama-kafeen i fjerde etasje og lot oss underholde av den kunstige geysiren i foajeen. En kjempekoselig dag med den gode lille jenta mi som ikke fortjener annet enn godt her i livet! Siden gikk vi på postkontoret og hentet esken med Julias Belville-lego som var ankommet fra Norge, og som sikret en frydefull kveld.

Topp 10 - islandsk mat og drikke

Reykjavik, onsdag 24. september. Familiejuryen har i dag kåret det beste av islandsk mat og drikke. Resultatet følger nedenfor. For det meste var juryen samstemt, men om visse punkter rådet en viss uenighet. Her er iallfall seks gode, kulinariske grunner til å besøke Island:

• Vann fra springen. Iskaldt vann - rett og slett - fra krana i Reykjavik er ubeskrivelig godt. Selv Martha, som inntil nylig nesten bare drakk fra pupp, elsker vannet her.


• Lammestek. Islandske lam som har løpt rundt i fjellet hele sommeren smaker himmelsk, og av en eller annen grunn nokså forskjellig fra norsk lam. Steken på bildet ble tilberedt av Góa på søndag.


• Pönnukökur med krem og rabarbrasyltetøy, eventuelt bare med sukker, er en sikker vinner både blant store og små.
  
• Pølsene er omtalt og priset i en tidligere blogg.


• Ýsa. Fisk holder jevnt over svært høy kvalitet her, og i en særstilling står hysen. På dette punktet var juryen riktignok delt - dens yngre medlemmer foretrekker rød fisk framfor hvit.


• Skyr. Den særegne islandske varianten av yoghurt er en favoritt blant barna, og særlig Martha, som ikke kan få nok av det.
  

Hederlig omtale fikk også rugbrødet, gulosten, softisen (med et utall varianter av strø), godteriet og kakene.

Godjenta

Reykjavik, tirsdag 23. september. Julias dag her i Reykjavik begynner omtrent klokka sju - da må hun stå opp for å rekke skolen klokka åtte. Det syns hun er fryktelig tidlig, selv om det ikke er mer enn en halvtime tidligere enn i Norge. Til gjengjeld er hun ferdig ti over to. Da går hun som regel og plukker opp August, og så går de to sammen hjem. Men i dag var hun på kor rett etter skolen, og etter det var hun i bursdag hos en gutt i klassen. Andre dager drar vi på svømming etter skolen, men som oftest er vi hjemme og slapper av i noen timer.

Julia er ganske fornøyd med timeplanen. Ikke minst er det en bra start på uka, med to timer sløyd mandag morgen. (Det var der hun laget denne nydelige mobiltelefonholderen i tre - et bra bilde på den merkelige blandingen av gammelt og nytt som Island er.) Andre favorittfag er svømming og heimkunnskap, men hun er misfornøyd med musikkundervisningen. I matematikk har de kommet litt lenger her enn hjemme, så der må hun jobbe litt, mens hun ligger litt foran klassekameratene i engelsk. I islandsktimene får hun egen undervisning.

Julia er vel den av oss som har lengtet mest hjem, men hun snakker stadig sjeldnere om det. Hun er helt vill etter å bade, hvilket gjør livet i Reykjavik langt enklere. Dessuten får hun seg lett venninner og går aktivt inn for å lære islandsk. Og så har hun bursdagen sin - om ganske nøyaktig tre uker - å glede seg til...

Høst

Reykjavik, mandag 22. september. I dag er det høstjevndøgn; dagen i dag er like lang i Oslo, Reykjavik, New York og Havana. I går var dagen i Reykjavik litt lenger enn dagen i Oslo, i morgen er den litt lenger i Oslo enn her. Dagene har blitt kaldere, vinden surere og regnbygene kommer tettere. Rognebærtreet i hagen er fullt av røde bær, men er i ferd med å slippe bladene. Hvis regelen om at rogna ikke skal bære bør to ganger gjelder her som i Norge, får vi en snøfattig vinter, men den blir også mørkere enn vi er vant til. Og kanskje surere og våtere. På den annen side kommer vi til å få mange fine svømmeturer under stjernene, og kanskje til og med under nordlyset. Så vi klager ikke over mangelen på lyspunkter i våre liv...

Pulverheksa på nye eventyr

Reykjavik, søndag 22. september. I disse dager pågår barnebokfestivalen Draugar úti í mýri ("Spøkelser ute på myra") på Norræna húsinu (spøkelser, fordi festivalen har fokus på fantastisk spenningslitteratur; ute på myra, fordi Nordens hus ligger på en myr). Tilla er sånn halvveis involvert i arrangementet, og da særlig i den mer sosiale delen av det. Derfor hadde hun tilbudt seg (og oss) å vise Ingunn Aamodt - forfatter av bøkene om Pulverheksa - og hennes forlegger (og barnebokforfatterkollega) Steffen Sørum litt ekte islandsk svømmehallkultur (et emne vi føler vi er i ferd med å opparbeide en viss ekspertise på). På bildet avlegger vi det obligatoriske pølsekioskbesøket etter badet. Som ledd i den mer faglige delen av programmet var vi og hørte på forfatteropplesninger i Nordens hus. Det var til dels både morsomt og givende, og til dels morsomt men mindre givende (f.eks. litauisk opplesning tekstet på islandsk). Vi avsluttet dagen med en himmelsk lammestek i Bárugötu.

Babytreff i Bárugötu

Reykjavik, lørdag 2o. september. Ingólfur het en mann. Hans første kone var Tone, de hadde barna Lilja og Daniel sammen. Fra før hadde Tone datteren Tilla. Ingólfurs andre kone var Jóhanna, med henne hadde han sønnen Jónas, og Jóhanna hadde fra før datteren Halla. Tilla og Halla var gode venner på den tid de begge bodde på Island, men siden flyttet Tilla til Norge og Halla til USA, og de så hverandre ikke så ofte mer.

Men i disse dager er Halla hjemom en tur for å vise fram sin nokså nyfødte datter Sóley, og i den anledning var vi på pannekakefrokost hos Ingo og Góa i Bárugata. Pannekakene var fortreffelige, baby fikk truffet baby, og nybakt mor fikk truffet ikke-like-nybakt mor. Som en ekstrabonus var Lilja med datter April også med via Skype, så frokosten kulminerte i et aldri så lite slektsstevne.

Etterpå dro vi på Seltjarnarneslaug med moren til Pulverheksa.

Ad fontes!

Reykjavik, fredag 19. september. Det var en mørk og stormfull kveld. Vinden ulte, regnet pisket mot rutene, Tilla hadde dratt på barnebokforfattermottakelse, og vi hadde ikke vært på bad på nesten en uke. Noe måtte gjøres, så barna og jeg tok turen til Seltjarnarneslaug, som ettehvert har blitt mitt yndlingsbad i byen, som dessuten har den lille særegenhet at vannet er salt, slik at man visstnok flyter bedre. (Tilla holder en knapp på Vesturbæjarlaugin, mens barna foretrekker de med de fleste og lengste skliene.) På veien dit dro vi utom odden, der vi hadde problemer med å holde oss oppreist i kulingkastene. Desto bedre var det å senke seg i de varme kildene etterpå.

Familiegjenforening

Reykjavik, torsdag kveld 18. september. Så var vi atter one, big, happy family i Óðinsgötu 30. Martha og jeg hadde en helt OK flytur hjem, selv om Dagne Groven Myhren ikke var med. Som en god erstatning traff vi Kjøllefjord Kammerkor - et blandet voksenkor fra Øst-Finnmark som hadde spesialisert seg på det de kalte "punk-konserter" (tror de mente "stunt-konserter"), nemlig spontane opptredener i det offentlige rom (vi fikk en demonstrasjon allerede ved bagasjebåndet.) Martha og jeg satt ved siden av et kvinnelig medlem som opprinnelig kom fra Russland og som ble fullstendig fortapt i Martha. Men så tilbød flypersonalet oss å flytte til første rad på businessclass, så vi flyttet før Martha ble spist helt opp. Nok om det, vi kom oss i hvert fall helskinnet hjem til Reykjavik og en lykkelig gjenforening med resten av familien. Vi feiret begivenheten med den uslåelige kombinasjon av islandske pølser og norske lomper (lomper er ikke å oppdrive på Islands, så August hadde gitt oss klar beskjed om å kjøpe med).

Tilbake til sagaøya

Ås, torsdag morgen 18. september. Så var Norgesturen over for denne gang. I løpet av tre hyggelige, men hektiske døgn har Martha vært to ganger på helsestasjonen og jeg har vært på heldagsmøte i Helsedirektoratet. Dessuten har jeg vært innom gode, gamle Armauer Hansens gate 2A og gravd etter livsnødvendigheter som lego og pekebøker i loftsboden. Noe sosialt liv utover nærmeste familie har det ikke blitt tid til denne gangen, men vi kommer igjen i desember. Og Martha har sett mye til farmor og farfar, til glede for alle parter, tror jeg. Om noen timer vender vi nesa hjemover til Island med Icelandair FI319, om bare restene av orkanen Ike slipper oss forbi...

Middag på Ås

Ås, mandag kveld 15. september. Det blir langt mellom søndagsmiddagene på Ås for tida, men i dag vartet molen opp med en fantastisk traktkantarellsuppe og provencalsk kylling for falen, Martha, Katrine og meg. Hyggelig å være tilbake, selv om vi gjerne skulle hatt resten av familien her også!

Martha i farta

Ås, mandag morgen 15. september. Martha og jeg er på snarvisitt til Norge. Flyturen gikk greit. Vi hadde følge med Wergelandkjenner og folkemusikkentusiast Dagne Groven Myhren (se tidligere blogg), og da Martha begynte å bli grinete, overtok fru Myhren henne bestemt og sang folketoner til hun (og de fleste andre i nærheten) sov, hvorpå hun så selvsikkert på meg og sa: "Bånsull virker alltid."

Martha er nå drøyt elleve måneder og i dag skal vi på ettårskontroll på helsestasjonen. For at vi senere skal huske hvordan hun nå er, utilslørt av helsestasjonens firkantete skjematikk, følger en kort tilstandsrapport her:

Riktignok krabber hun ikke ennå, men hun kommer seg stort sett dit hun vil (aller helst utfor trapper e.l.) ved å ake seg framover på rompa. Leker beregnet på barn er hun ikke videre interessert i, mens leker beregnet på voksne - mobiltelefoner, fjernkontroller o.l. - er fryktelig spennende. Mens hun tidligere var mest opptatt av å ta ting fra hverandre - rive og knuse - har hun nå så smått begynt å interessere seg for å sette ting sammen som hører sammen. For eksempel: svart tøffel på pappas fot, lokk på barnematglass, mat i munn (pappas hvis hun er mett) osv. Hun har mye språk, men lite artikulasjon, selv om vi på gode dager med litt velvilje mener vi kan høre både "mamma", "pappa" og "takk". Hun er med på triks som "Hvor stor er Martha?" og "Borte-borte... tittei!" hvis hun er i humør til det. Hun er stort sett i veldig godt humør, med mindre hun er sulten, tørst, trøtt eller kjeder seg. Hun elsker å bade, og godt er det, for det gjør vi mye av på Island. Med svømmeringer kan hun ligge å duppe for seg selv i lange perioder av gangen. Ellers er hun en livskraftig liten jente med godt næringsvett og god framdrift i livet. Jeg forestiller meg at dersom hun hadde vært overlatt til seg selv i skogen - Gud forby! - så ville hun overlevd, som en annen jostedalsrype.

Vill vest

Fljótstunga, lørdag 13. september. Hver høst skal Islands ikke helt ubetydelige antall sauer ned fra fjellet. Dette skjer stadig på gamlemåten: Saueeierne fra hvert distrikt rir til fjells og samler sau. Etter noen dager, og til avtalt tidspunkt, kommer de ridende ned igjen med saueflokken, som en gjeng cowboyer med kveg. Sauene blir samlet i egne innhegninger (réttir) og sortert etter eier. Det hele gir selvfølgelig anledning til en kjempefest, og hele bygda møter opp for å hilse folk og sau velkommen hjem. Vi sluttet oss i dag til de skuelystne og festglade ved en slik "réttardag" i Fljótstunga, ikke langt fra Snorres Reykholt. Det var et utolig syn - og en lyd - da noen tusen sauer spratt (for spreke var de blitt, etter en sommer i fjellet) inn i innhegningen. Selv om det ble en anelse kaldt utover ettermiddagen, ble det alt i alt et flott og nært møte med dette sympatiske dyret som gir oss både mat og klær av høy kvalitet.

I tillegg hadde vi en veldig fin tur opp til Fljótstunga, med piknik ved Barnafoss (en sørgelig historie bak det navnet) og bade- og middagsstopp i Húsafell. Vi ble imponert over standarden på badet i Húsafell, stedets størrelse tatt i betraktning. Og middagen var ikke dårlig den heller.

På besøk i klasse 2KK

Austurbæjarskólinn, fredag 12. september. Kl. 08:50 ringer Augusts skoledag inn. Da stiller de omkring 25 sjuåringene i klasse 2 KK glad og lett og rank og rett opp på rekke og venter til lærer Kornelia Kornelíusdóttir (selveste KK) låser dem inn. Vel inne på plassene finner de fram leksene sine, og går en etter en opp til Kornelia på kateteret og viser fram hva de har gjort. Kornelia kommenterer og deler ut stjerner med et lite, rødt stempel. Så går de i fellesskap igjennom almanakken, timeplanen og værmeldingen(!), før de tar fatt på dagens dont. Undervisningen består av en blanding av teoretiske og praktiske fag, men relativt mye - og bra - av det siste. Til gjengjeld er de teoretiske fagene en del strammere lagt opp en vi er vant til fra Norge. Det er få friminutter, men en lang matpause midt på dagen, der man kan spise varm skolelunsj, med mindre man, som August, foretrekker medbragt pappas brød.

Kornelia godtar ikke noe slinger i valsen, og det kan vel hende at både August og vi synes hun er litt vel striks. Til gjengjeld makter hun å opprettholde en imponerende ro og harmoni i klasserommet. Når Martha og jeg kommer for å hente klokka to, sitter alle rolig og konsentrert på plassene og jobber. Ikke vet jeg om dette er typisk for islandsk skole, men jeg har vel en mistanke om at August uansett har vært heldig med lærer.

Etter skolen er det lekser. Elevene kan være på skolen en ekstra time og gjøre leksene der i læreres nærvær, men August vil foreløpig heller gjøre dem hjemme. Det er nokså mye arbeid, syns nå jeg, men August klager stort sett ikke, og da skal ikke jeg gjøre det heller...

Språkbarrierene ser ikke ut til å plage August nevneverdig. Jeg ser ham prate i vei, uten videre, på norsk, til andre elever, mens de svarer ham like selvfølgelig på islandsk. Til tross for at han er inne i en Ole, Dole og Doffen-inspirert terminologi der alt som har med skole å gjøre stort sett er "dødskjedelig", eller i beste fall bare "kjedelig", har jeg faktisk inntrykk av at han trives ganske godt på skolen for tiden.

Ord? Som verden saa foragter?

Reykjavik, torsdag 11. september. Henrik Wergeland fylte som kjent 200 år tidligere i år, og den norske ambassaden her på Island har valgt selveste 9/11 for å markere begivenheten og bedrive litt norsk kulturimperialisme (selv om sentralt plasserte kilder tviler litt på Wergelands egnethet i så måte). Fra Norge kommer Dagne Groven Myhren (Wergeland-kjenner, suttung og mester i landskappleik), og sammen med lokale størrelser holder hun en happening på Nordens hus. Etterpå er det mottakelse for en engere krets, som selvfølgelig omfatter norsklektoren, på ambassaden. I morgen skal Myhren ha gjesteopptreden på et av norsklektorens kurs.

Norsklektorens familie tilbragte kvelden i en annen og noe mer stillferdig - men sikkert langt hyggeligere - markering, nemlig av Góas bursdag. Vi ville nemlig valgt pølsefest i Ránugata framfor kanapéer på ambassaden når som helst!

Husmorliv

Reykjavik, en helt vanlig dag i september. Hverdagen har så smått begynt å finne sin rytme her på Island, og slik ser en vanlig dag i en islandsk husmors liv ut: Vekkeklokka ringer i halv sju-tida om morgenen (Martha har da gjerne allered vært våken ved puppen i en halvtimes tid). Så står Martha og jeg opp, koker kaffe og lager frokost før vi vekker Julia, som skal først av gårde. Når Julia er i klærne, bespist og fulgt til skolen (kl. 08:05), begynner resten av huset å våkne til liv, August gjerne nokså gradvis og foran TVen (som vi har fått et altfor liberalt forhold til her). August leveres på skolen kl. 08:50, og i ni-tiden går også Tilla på jobb, så Martha og jeg blir alene hjemme. Vi slår ihjel en times tid, med aktiviteter som brødbaking (islandske brød er enten altfor lyse eller altfor mørke, det finnes ingen mellomting mellom loff og rugbrød), rosinspising og/eller avislesing (vi får to gratisaviser på døra som jeg prøver å stave meg gjennom etter beste evne), før Martha legger seg, ute i vogna, i 11-tiden. Deretter har jeg to timer for meg selv, som jeg bruker til f.eks. kafébesøk, museumsbesøk, handletur på Kringlan (Reykjaviks store kjøpesenter som er like forferdelig som uunngåelig) eller, som i dag, lunsj med Tilla på Norræna husið. (Etterhvert som pappapermisjonen ebber ut, kommer denne vidunderlige delen av dagen til å måtte brukes til jobbing for Helsedirektoratet). I to-tida er barna ferdig på skolen, og ofte tar vi en badetur før middag. Eller etter. Og slik går dagene...

På besøk hos Ingólfur Arnarson

Aðalstræti, Reykjavik sentrum. På en byggeplass i Reykjavik sentrum fant man i 2001 gamle hustufter noen meter under dagens bakkenivå. Utgravninger avdekket et langhus fra 900-tallet, samt en gammel vegg som kunne dateres til år 871. Dette gjør veggen til den eldste menneskeskapte struktur som er funnet på island, og plasserer den nær året 874, da Ingólfur Arnarson i følge Landnámabók som den første bosatte seg på Island. Gitt noen års usikkerhet både i dateringen av veggen og i Landnámabóks kronologi, KAN dette dermed ha vært huset til Ingólfur! Bymuseet i Reykjavik (Árbæjarsafn) har bygget et lite, men spennende og lærerikt, museum rundt hustuftene. En imponerende kombinasjon av arkeologiske levninger og moderne datateknologi gir et inntrykk av livet blant de første islandske nybyggerne. Midt i blinken for August og meg, med andre ord. Vi tilbragte en frydefull time på Reykjavik 871±2 - som museet heter - sist lørdag.

Et hundeliv

Kattenes by, mandag 8. september. Reykjavik er full av katter. På vei til skolen om morgenen er sjansen for at en svart katt krysser vår vei nesten større enn at den ikke gjør det. I vinduet til den ene naboen sitter en hvit katt og følger oss med øynene når vi kommer og går, og hos naboen på den andre siden har katten egen kattedør. Kattene går løst og er over alt, men blir godt tatt vare på; de fleste ser velfødde ut og er godt merket med eierens navn og telefonnummer. Reykjaviks katter lever gode liv.

Da er det verre å være hund. Hundehold har lenge vært gjenstand for sterke restriksjoner, lenge var det i prinsippet forbudt, men etter en folkeavstemning (!) i 1988 har det vært en gradvis - men forsiktig - oppmykning. I dag er det fullt mulig å skaffe seg hund, men det koster byråkrati, tid og penger, og det følger strenge vilkår. Vår gode venn Oliver, for eksempel, risikerer avlivning dersom han skulle ta seg en tur på byen på egen hånd. Derfor måtte vi være veldig nøye med ikke å slippe ham ut den uka vi delte hus med ham hos matfar Ingo og matmor Góa. Ved et par anledninger slapp vi ham likevel ut ved en feiltakelse, noe som medførte stor fortvilelse og panikkartede redningsaksjoner og. Det gikk heldigvis bra, og Oliver kunne feire 10-årsdagen sin i går i god behold. Vel overstått, og lykke til videre!

En clinton

Pølsenes by, søndag kveld 7. september. Islandske pølser er som kjent fantastisk gode, muligens fordi de også inneholder lam, og Reykjaviks mange pølsekiosker holder jevnt over høy kvalitet. Man risikerer aldri å få en vassen wiener som har ligget i halvskittent pølsevann hele dagen. Enkelte pølsekiosker er likevel mer kjent enn andre, som for eksempel den vi besøkte på søndagsturen i dag. Ikke nødvendigvis fordi den serverer byen beste pølser - selv om dens navn, Bæjarins Beztu, påstår det - men fordi Bill Clinton den 31. august 2004 spiste en pølse der, og siden sendte et brev dit med takk og ønske om en gang å komme tilbake og spise en til. Clinton ville bare ha sennep på pølsa si, og det har siden blitt hetende "en clinton" på folkemunne. Vi tok en myklebost/giæver, som er to med alt (ketchup, sennep, stekt og rå løk og remulade), én med ketchup, sennep og stekt løk og én med bare ketchup. Og pølsene var helt prima. (For et par år siden ble faktisk Bæjarins Beztu kåret til Europas beste pølsekiosk av The Guardian, men vi syns pølser smaker ekstra godt etter et bad og holder derfor en knapp på pølsekiosken utenfor Vesturbæjarlaugin, der mannen bak disken også har tid til å slå av en prat!)

Etterpå fortsatte vi turen i litt småsurt islandsvær til Vesturbæjarlaugin og et lengre søndagsbad, før vi avsluttet dagen med en deilig søndagsmiddag hos Ingo og Góa i Ránugötu.

Ambassanova

Reykjavik, søndag formiddag 7. september. I går spilte Norge landskamp mot Island på Ullevål, og i den anledning var vi invitert på helnorsk aften hos Thomas (ambassadesekretær på den norske ambassaden) og hans familie, sammen med hele personalet fra ambassaden og deres familier. Kampen endte 2-2, et resultat islendingene var mer fornøyd med enn nordmennene, men fårikålen var god og selskapet veldig hyggelig. Klokka var over midnatt da vi bar og slepte tre slitne, men fornøyde barn hjem.

På bildet spiller August, Magnus (sønn av vertskapet Thomas og Camilla) og ambassadøra Margit ishockeykamp mot Aksel (Margits sønn) og ambassadesjåføren Garðar.

På gjengrodde stier

Hólavallagarður, fredag 5. september. Martha og jeg har i dag gått tur på Hólavallagarður, den eldste gravlunden i Reykjavik. Det ble en både stemningsfull og lærerik tur, ikke minst på grunn av mange informative skilter på islandsk, engelsk og dansk. Åpningen av gravlunden hadde tatt sin tid, fordi tidens overtro tilsa at den første som ble begravet der, ville måtte gå igjen som lundens vokter. En formodentlig rasjonell embedsmann, presidenten i Islands høyesterett, brøt imidlertid tabuet i november 1838 og gravla sin kone Guðrun Oddsdóttir der. På bildet ligger Martha og sover ved siden av graven hennes (det store jernkorset). Skiltene sa ingenting om hvorvidt hun faktisk gikk igjen, men vi møtte henne iallfall ikke.

Etterpå besøkte vi en gammel venn av Giæverne, Unnur Figved (én av relativt få islendinger med familienavn), som tidlig på 1970-tallet bodde på Ås med familien sin. I dag serverte hun islandske flatkökur med norsk geitost, og det er utrolig hvor godt geitost smaker utenlands!

Venner i eksil

Oðinsgata, torsdag 4. september. Et steinkast unna huset vårt ligger den norske ambassaden, og et par gater nedenfor oss bor ambassadesekretæren Thomas med sin svenske kone Camilla. Til alt hell har de også to barn - datteren Oda som er omtrent på Julias alder og sønnen Magnus som er omtrent som August! I Norge bor de på Vålerenga, men de har vært utenlands de siste tre årene - to år i Sør-Afrika, og ett år her på Island, hvor de blir i ett år til.

I ettermiddag var Camilla, Oda og Magnus på kaffebesøk, og Julia og August fikk endelig lekt litt - med, henholdsvis, Polly og Lego - på morsmålet. På lørdag skal vi se landskampen Norge-Island og spise fårikål hos dem.

Nordmanns vis

Seltjarnarnes, onsdag 3. september: Svigerstefar Ingo sier at nordmenn er gale etter å gå tur. Ikke vet jeg om Ingo er representativ for islendinger, eller om vi er representative for nordmenn, men det kan vel hende at turbehovet er noe mindre i en by der lufta, vannet og været er som på høyfjellet i Norge - selv midt i sentrum. Men da sola steg på skyfri himmel for tredje dag på rad i dag, grep Martha og jeg sjansen. Vi spaserte langs Reykjaviks nye, fine turvei langs sjøen helt ut til spissen av Seltjarnarnes, i strålende solskinn og varm, men en anelse høstskarp, luft. Der ute var det fantastisk fint - lange, svarte lavasandstrender bak lave gressvoller, mengder av vann- og vadefugler (må huske kikkert neste gang) og idylliske piknik-plasser i det grønne (når været tillater det). Ytterst på odden er det en liten øy - Grótta - med et pittoresk fyrtårn. Man kan spasere ut til øya ved lavvann, og tidevannstidene står oppslått på en oppslagstavle.

Tilbake i byen hentet vi to barn som syns islandsk skole er et ork for tiden, så vi unnet oss en tur på bad - Seltjarnarneslaug nok en gang, og denne gangen fant vi pølseboden.

101 Reykjavik

Bankastræti, tirsdag 2. september. Et lite stykke forsoffen Reykjavik-humor, fra filmen 101 Reykjavik : Foran statsministerens kontor i Reykjavik sentrum står to statuer - én av det selvstendige Islands første statsminister, den andre av kong Christian IX av Danmark som overrekker islendingene deres grunnlov. Ser man de to statuene fra den rette vinkelen, ser det ut som danskekongen stapper grunnloven opp et visst sted på statsministeren!

Martha, Julia og jeg gikk i dag på jakt etter den rette vinkelen. Den ble desverre ikke så tydelig gjennom mobilkameraets vidvinkel, men med litt velvilje går det. Det viste seg også at den beste foto-spoten var på en benk som alltid er besatt av noen av byens mest hardbarka fylliker, noe som gjorde fotograferingen litt komplisert... 101 Reykjavik er for øvrig postadressen til Reykjavik sentrum, inkludert vår gate.

En smule hjemlengsel

I går kveld var stemningen en anelse dyster i Oðinsgötu 30 (merk dativ). De to store barna lengtet hjem, Tilla gruet seg til undervisningen (som begynner denne uka) og jeg har pådratt meg en øyekatarr som gjør at jeg ser ut som jeg har vært sammenhengende på fylla i minst to uker (spesielt morsomt når man skal levere barna på skolen.) Bare Martha var sitt vanlige, blide lille overskudds-jeg. I dag ser tingene heldigvis anderledes ut. Sola skinner fra en skyfri himmel, Julia har med seg en venninne - Freyja - hjem fra skolen, jeg har kjøpt meg solbriller, og August innrømmet at det "faktisk ikke var så ille på skolen i dag." Så det var en optimistisk gjeng som dro til Vesturbæjarlaug for å ta kveldsbadet for litt siden.