Ringen sluttet

M/F Norrøna, torsdag 18. juni. Da var vi vel ombord på Norrøna på vei østover, og her har vi, som bildet viser, vår fulle hyre med å holde Martha fra rekka. Ti spennende og innholdsrike måneder ligger mellom oss og ankomsten til Seyðisfjörður med samme skip i fjor høst. Nå ser vi fram til seks ukers varm, norsk sommer i rolige og kjente omgivelser. Men den 13. august, så fort vi igjen har Sagaøya i sikte, tar vi - og Dagboka - opp igjen tråden igjen der vi slapp. God sommer til oss og alle!

Mot øst

Riksvegen østover, onsdag 17. juni. På Islands nasjonaldag, i det murphys-lovpålagte regnværet, kjører vi østover mot østfjordene og ferja. Her: Kort stopp for å knipse bilde av Goðafoss (så kalt fordi en eller annen juridisk størrelse kastet sine gamle gudestatuer ut her etter at kristendommen var vedtatt på Alltinget i år 1000). Etterpå kjørte vi innom hval-turisme-senteret Húsavík og besøkte det utmerkede hvalmuseet der (stedets andre severdighet, Fallos-museet, kjørte vi forbi...), så en kort, men vidunderlig badestopp på Jarðbaðshólar ved Mývatn (Nord-Islands svar på den Blå lagune, bare uendelig mye bedre!) før vi måtte trosse den tjukkeste tåka jeg noensinne har vært ute i på vei over til østfjordene. Men vi kom oss da ned til Seyðisfjörður i god behold og der ventet en fortreffelig kveldsmat på Hótel Aldan.

Hvalsafari

Eyafjörður, tirsdag 16. juni. En gammel drøm gikk i oppfyllelse for meg i dag - tretti år etter at jeg skrev særoppgave om sjøpattedyr på barneskolen - da vi endelig kom oss på hvalsafari. I stedet for å dra til hvalsafariens hovedstad på Island, Húsavík, hvorfra det har vært rapportert om både blåhval og spekkhogger de siste dagene, satset vi på et lokalt alternativ i Eyafjörður: den gamle fiskeskøyta Níels Jónsson av Hauganes. Og vi angret ikke på det: Etter en kort båttur dukket en ung vågehval opp - omtrent på størrelse med bilen vår - som lekte seg rundt båten i bortimot en times tid! I tillegg var skuta nydelig, været strålende og mannskapet trivelig. Og på tilbakeveien fisket barna sei og torsk til middag.

Fugleparadis

Hrisey, søndag 14. juni. Fuglelivet er fredet på Hrisey året rundt (også den til julemiddagene så nødvendige rypa) og det finnes ikke rev eller mink på øya. Og det virker som de er klar over sin privilegerte stilling her, og det er nesten så man bør gå med hjelm for å nærme seg hekkeplassene. De mest aggressive er rødnebbternene (som er mer tallrike her enn noe annet sted i Europa); mindre fysiske, men nokså høylytte er vadefuglene (i første rekke tjeld, heilo, enkeltbekkasin, rødstilk og svarthalespove og småspove); mens rype, ærfugl og havhest holder seg mer for seg selv. Ternenes effektive luftforsvar gjør også at rovfuglene stort sett holder seg unna, så i sommermånedene er den eneste slangen i fugleparadiset tyvjoen, som tar andre fuglers egg, unger og mat. Men ternene skal helt til Antarktis for å overvintre og må derfor avgårde før de andre fuglene er ferdig med hekketidene, så utover i august trekker de inn i landsbyen for beskyttelse, og det er da ikke uvanlig å se rypemødre spasere gatelangs med ungene sine. Noen holder seg nær menneskene gjennom hele sesongen; dette nydelige redet var rett utenfor inngangsdøra til Ingo og Góas hus.

Besøk

Hrisey, lørdag 13. juni. I går fikk vi hyggelig besøk på Hrisey av finsklektor Maare samt ambassadefamilien Thomas, Camilla, Oda og Magnus. August, som på kort tid har blitt en dreven haiker på denne lille og fotgjenger-vennlige øya, ordnet raskt transport for dem og bagasjen deres med traktor, Hríseys vanligste motoriserte framkomstmiddelet.

Badenytt fra Hrísey

Hrísey, torsdag 11. juni. På Hrísey har de fått nytt, flott bad siden sist vi var her - for 13 år siden. Selve bassenget er egentlig bare en oppusset versjon av det gamle, men heitur potturen og plaskebassenget for Martha og likesinnede er splitter nye. I potturen traff vi for øvrig forfatteren Hallgrímur Helgason, som har kjøpt hus på Hrísey av svigerstefar Ingo og som oversettes til norsk av svigermor Tone. Liten verden, og enda mindre Island.

Nordlandssommerens evige dag

Hrisey, onsdag 10. juni. Så var vi vel framme på Hrísey, mellom snødekte fjelltopper som solen skinner på hele natten. Øya ligger midt i Eyafjörður, som løper nordover fra Akureyri, omtrent midt på Nord-Island på kartet. Hrísey er Islands nest største øy ("fast"-landet ikke medregnet) og er ellers kjent for sin karantenestasjon for husdyr (der vår venn Oliver tilbragte noen måneder i sin tid). Karantenestasjonen ble visstnok opprettet for å muliggjøre importen av Galloway-kyr fra Skotland, og det lokale vertshuset Brekka serverer en utmerket Galloway-biff. Av øvrige lokale severdigheter må nevnes fuglelivet, som er vel verdt et eget blogginnlegg. Grunnen til at vi ferierer på dette eksotiske stedet er at Ingo og Góa har sommerhus her, og vi har vært så heldige å få låne det. Så nå ser vi fram til en fredelig uke i kontinuerlig solskinn!

Farvel til Óðinsgata

Reykjavik, for siste gang på et par måneder. For tre timer siden låste vi oss ut av Óðinsgata 30 for siste gang. I skrivende stund sitter vi i bilen, på vei nordover og en mer eller mindre velfortjent feriuke på sommerparadiset Hrísey utenfor Akureyri. Oppdateringer følger!

En deilig morgen på Faxaflói

Reykjavik, mandag 8. juni. I sommermånedene bor det noen titalls ganger flere lundefugler enn mennesker på Island, så det var i grunnen på høy tid at vi fikk hilst på noen av dem. Derfor rustet de to store barna og jeg oss til tennene med optikk i morges og entret lundesafari-ferja Elding II. Det var sol og havblikk på fjorden, noe som bare inntreffer hvert jubelår, så det ble en fantastisk fin sjøtur, og vi så masse lundefugl. Litt lenger ute på havet skimtet vi også hvalsafari-båten Elding I, som i følge vår skippet der og da hadde nærkontakt med hval... Så det var kanskje hvalsafari vi skulle ha valgt i dag, men skitt au, 15 tusen lundefugl-par er jo litt å skrive hjem om det òg.

Aller siste Martha-nytt

Reykjavik, lørdag 6. juni. Martha har i dag vært i sitt aller første bursdagsselskap, hos sin norske venninne Hedda, som hun kjenner fra foreldremorgenene i Hallgrimskírkjan, og som blir ett år omtrent på denne tida. Stor stas og mye moro, og sågar enkelte tilløp til sam-lek (og ikke bare såkalt parallell-lek). Dette lover bra for barnehagehøsten!

Siste Martha-nytt

Reykjavik, lørdag 6. juni. Her ser vi Marthas nyeste lidenskap: shopping. Men det skal være en matvarebutikk, hun må ha egen vogn (dog ikke nødvendigvis barnestørrelse, så lenge det bare er mulig å legge varer oppi) og hun må ha frie tøyler. Da er hun i sitt ess. Hun er ingen ukritisk glad-shopper, men går seriøst til verks og vurderer nøye hvilket vareslag som skal velges. Når valget er truffet, tar hun gjerne rikelig for seg. Den som skulle våge å overprøve hennes avgjørelser, må gjøre det bak hennes rygg og i det skjulte. Ellers kan handleturen lett ende med at man kommer hjem med for eksempel fem flasker Euroshopper olivenolje...

Siste skoledag

Austurbæjarskóli, fredag 5. juni. Det har lakket mot skoleferie den siste uka: skoledagene har blitt stadig kortere, leksene færre, fagene mindre teoretiske og sekkene fullere av hjemsendte rester etter vinterens kunnskapsproduksjon. I dag var det endelig punktum, klokka ti stilte vi mannssterke i klasserommene for å se på at karakterkortene ble delt ut, og klokka elleve ringte det ut for godt for i år. På tampen av barnas første skoleår i et fremmed land må det være lov å skryte litt av dem: Jeg er stum av beundring for hvordan Julia og August har taklet et nytt språk og totalt nye omgivelser! De har møtt selv de mørkeste og sureste vinterdagene med humør og gå-på-mot, nesten uten antydninger til klager. Siden jeg selv gikk et år på skole i et fremmed land da jeg var på deres alder, kan jeg si med sikkerhet at mine barn er langt tøffere i så måte enn sin far... Nå gjenstår det bare å pakke seg ut av Óðinsgata, og så legger vi av gårde østover i fullpakket Golf til en lang og forhåpentlig solrik sommer i Norge.

Lunsj med onkel Terje

Reykjavik, torsdag 4. juni. Tillas onkel Terje er på snarvisitt på Island for å lage reportasje til magasinet sitt. Tilla, Martha og jeg hadde en hyggelig lunsj med ham i dag på den genuint islandske og nokså eksotiske sjømat-havnekneipa Sægreifinn ("Sjøgreven") i dag (verdens beste hummersuppe, i følge skiltet, og det var i hvert fall ikke langt fra sannheten.) Etterpå fortsatte vi med kaffe i et ikke mindre maritimt miljø, på Kaffivagninn, der Reykjavik-fiskerne drikker morgenkaffen sin etter å ha landet den daglige fangst.

Sjelden fugl på Tjörnin

Reykjavik, tirsdag 3. juni. Mye spennende og hyggelig å se på dagens spasertur rundt Tjörnin: 1. To svømmesniper, en art som er tallrik ute på de islandske heder, men sjelden her i byen. (De to jeg så var hunner, og hos svømmesnipa er disse de mest fargerike; det er hunnene som konkurrerer om de litt gråere hannene, mens hannene ruger ut eggene og tar seg av ungene.) 2. En stokkandmor med åtte søte små, som jeg også har sett flere ganger tidligere. 3. Sist, men ikke minst, en knekkand-hann - en art jeg aldri har sett før, som er sjelden i Norge og (skulle det vise seg etter litt research i det lokale fuglemiljøet) ekstremt sjelden på Island. Vi snakker om kanskje drøyt femti observasjoner alt i alt! Bildet er stjålet fra en annen observasjon av samme art på samme sted den 19. mai i år (kanskje er det rett og slett samme individ).

Amma Guðrún på gjengrodde stier

Hvalsnes, mandag 1. juni. En sentral person i Myklebostenes islandske nettverk er Guðrún, som har vært som en mor for Tone og som en bestemor for Tilla og hennes søsken. I dag var vi på sightseeing med henne til hennes hjemtrakter og røtter på Garðskagi og Hvalsnes i nordvesthjørnet av Reykjanes (ikke langt fra Keflavik lufthavn, faktisk). Landskapet der ute var ubeskrivelig vakkert i det sjeldent pene været; paddeflatt, men uvanlig grønt og frodig til Reykjanes å være, som ellers nesten utelukkende består av mosegrodd lava. Spesielt morsomt var det å være der sammen med Guðrún, som hadde et personlig forhold til hver gressgrodde tufte vi tråkket på, hvert menneske vi traff og hver gjenstand vi så på det lokale bygdemuseet. Ellers er området også rikt på gode fuglelokaliteter; Garðskagi er jo viden kjent i ornitolog-kretser, og på veien ut til Hvalsnes var det et dunvær stappfullt av terner og ærfugl samt en god del vadere. På bildet: Hvalsnes kirke, der bestefaren til Guðrún sang bass i kirkekoret i 60 år.