Velsignet regn

Reykjavik, lørdag 12. juni: Etter forrige helgs forferdelige asketrykk, var det utrolig deilig med regn nå. Det var grått ute hele dagen, untatt der Martha var og satte farge på tilværelsen.

Ender i veien

Grafarholt, onsdag 9. juni: Dette nydelige sesong-skiltet kom vi over i dag på vei til en av Augusts mange tannlegeavtaler. En glimrende idé som gjerne kunne vært anvendt flere steder, ikke minst rundt myra ved Nordens hus, der gåsungene raver rundt i hundrevis for tida [oppdatering: skiltet er nå faktisk på plass ved myra!]. Jeg foreslår dessuten herved at skilttypen innlemmes i den norske skiltparken.

Kopi til Statens vegvesen.

Asken er over oss

Reykjavík, fredag 4. juni: Asketåka over Reykjavík har bare blitt tettere og tettere utover ettermiddagen i dag. Ute er alt dekket av et fint, grått støvlag, lufta river i nese og hals, håret føles som rastsfletter og det knaser som av sand i munnen. Selv om Eyjafjallajökull sluttet å puste ut aske for et par uker siden, ligger det mengder av aske igjen i området rundt vulkanen. I tørt vær virvles askelaget opp av vinden, og når den blåser østover, som i dag, rekker asketåka Reykjavík og vel så det. Tåka ligger såpass lavt at den ikke skaper problemer for flytrafikken, men på bakkenivå skaper den en litt guffen, surrealistisk dommedagsstemning. Det er nesten aldri tåke i Reykjavík, og når sikten er dårlig, skyldes det alltid regn. Men i dag var tåka knusktørr som sandpapir. Det hadde vært vidunderlig med litt regn nå! (For øvrig har vulkanen rørt litt på seg igjen i kveld, men det er visstnok foreløpig lite som tyder på en ny runde som den forrige.)

Frokost i det grønne

Reykjavík, søndag 16. mai: Vi spiser frokost ute i dag. Jeg bare nevner det.

Fullt hus

Reykjavík, lørdag 8. mai: I mangel av den varme-eksplosjonen som ofte finner sted på det norske Østland en gang i mai, må islendingen bruke andre tegn til å slå fast at sommeren er kommet. Trekkfuglenes ankomst spiller en sentral rolle i så måte, og de ulike artenes ankomst til forskjellige deler av landet, er godt dekket i mediene her. Den som er så heldig å ha en hund som drar en ut på tur rundt Tjörnin hver bidige dag, kan også med selvsyn følge utviklingen i sommerfuglbestanden i noen korte, hektiske apriluker. Dag for dag blir vann-, myr- og gressflater fylt av et økende antall fuglearter og en vakker dag blir fuglevern-myra utenfor Nordens hus stengt av hensyn til hekkingen. Denne uka ankom de første rødnebbternene fra sitt rekordlange trekk fra Antarktis, og med dem er den islandske sommerfuglbestanden komplett. Så nå er det sommer på Island, uansett hvor mye eller lite gradestokken viser. (På bildet er det sildemåka som dominerer.)

Askesituasjonen

Reykjavik, søndag 25. april: Asketåka som var meldt over byen i helgen viste seg å bli betydelig mindre enn forventet. Inspirert av en artikkel i en islandsk avis, forsøkte jeg å konstruere en "askefanger": en hvit tallerken smurt inn med et tynt fettlag. Den stod ute hele helgen og fanget diverse rusk, men jeg kan ikke med min beste vilje bekrefte at det dreide seg om aske. Da viste det nypolerte panseret på Gautes bil seg å være en langt bedre askeindikator (nederste bilde). Legg merke til hvordan regndråpene innkaplser asken. Askeregnet satte tydelige spor på vår Forester også, men siden den på ingen måte var nypolert, var effekten ikke like estetisk. Andre asketegn var den røde solnedgangen som jeg har nevnt før (øverste bilde), stengte flyplasser på Sørvest-Island, samt, noe mer anekdotisk, de lettere tilløpene til øye- og luftveisplager som flere av famileiens medlemmer meldte om. Men altså ikke verre enn på en forurenset vinterdag eller en pollentett vårdag i Oslo. Jeg har skrevet om overdrevne askevarsler på Island for viderekomne også.

Sumardagurinn fyrsti

Reykjavik, torsdag 22. mars: Det var første sommerdag i den gamle islandske almanakken i dag, og det er en dag man ikke tar lett på i et land der det er vinter minst tre kvartparter av året. Det er flaggdag, skole- og jobbfri, opptog i gatene, vaffel- og pølsesalg rundt omkring osv. Det ble også en ganske fin dag, rent værmessig, om enn noe kjølig til sommer å være. Det beste av alt, har jeg skjønt, var likevel at det var frost i natt, og det fryser vinter og sommer sammen, noe som skal love veldig godt for sommeren (ett av mange nokså aparte værvarsler i islandsk bondetradisjon). De mange meldingene jeg har sett i avisene den siste uka om at det var meldt frost over HELE landet natt til første sommerdag, skal altså forstås som glad-nyheter.

I anledning dagen var vi invitert på sommerens første grill-kveld hos bergenserne oppe i gata, der kokk Gaute serverte norske og danske pølser i ulike varianter. Og det må man jo si var en passende start på sommeren. Så varmt som det kanskje ser ut som på bildet var det riktignok ikke, så vi nøyde oss med å grille ute, men spiste inne.

PS: Vel hjemme etterpå var bror/svoger/onkel Anders innom og tok farvel for denne gang. Selv om flyet hans ikke går før utpå ettermiddagen i morgen, truer vulkanasken nå for første gang Reykjavik, og Icelandairs New York-fly er derfor omdirigert til Akureyri og flyr via Glasgow...! Ikke den mest åpenbare ruta vestover, men i disse aske-tider skal man kanskje være glad bare man overhodet kommer seg dit man skal. Vi har nå uansett hatt en veldig hyggelig uke med ham her.

Hjem til våren

Reykjavik, fredag 26. mars: Det sies så mangt om klimaet på Island. Noe av det er også sant - episodene med hva en norsk østlending ville kalle ekstremvær er for eksempel hyppigere her enn i indre Oslofjord. Men ryktene om isen, som har gitt Island sitt navn, er betydelig overdrevne. Det falske ryktet kan spores tilbake til settleren Flóki Vilgerðarson, som gjorde et mislykket forsøk på å bosette seg her på 800-tallet, langt nord i Vestfjordene av alle steder, og der hender det jo at de iser litt til på vinterstid. Vel tilbake i Norge startet han en svartmalingskampanje mot klimaet på sagaøya, blant annet ved å gi øya dens nåværende navn. (Men ravne-navigasjon - teknikken med å finne land ved hjelp av ravner - det kunne han.)

Etter å ha vasset rundt i snø i Norge i et par dager, kom jeg altså hjem til 10 grader, strålende solskinn og blomstrende krokus i Reykjavik i går - t-skjorte-vær etter barnas begreper. Norgesturen var fin, den, men jeg må si jeg er litt glad for at jeg ikke skal sitte og se på snøhauger smelte i et par måneder til...

I fugleperspektiv

Luftrommet over Island, tirsdag 23. mars: Jeg er på snartur til gamlelandet i embets medfør, og det er ikke fritt for at jeg håpet på å få et glimt av vulkanutbruddet fra lufta. Jeg hadde sørget for å skaffe meg vinduspass på riktig side i god tid. Men desverre: slik så det ut over Eyjafjall. Den allerede prøvede lokalbefolkningen noen tusen meter nedenfor er nå også utsatt for uvær, og skylaget var i dag tjukt og ugjennomsiktig som betong. Ikke så mye som en mørk askeflekk var å se. Jeg håper på bedre sikt på hjemveien torsdag.

Ellers var jeg ikke den eneste som ikke så noe i dag. Inspeksjonsflyvningene i småfly som islandske beredskapsmyndigheter har foretatt daglig, ble avlyst i dag på grunn av uværet. Det er derfor lite nytt om utbruddet, men man tror ikke det har forandret seg stort. Det som er nytt, er at jordskjelvaktiviteten under Eyjafjall nå igjen har tatt seg opp, etter en relativt rolig periode etter at utbruddet startet. Som vanlig er i vulkanologien, er det ingen som tør si hva det betyr, bortsett fra at det kan medføre at nye lavakanaler åpner seg...

Årets første sykkeltur (og litt om fuglelivet)

Reykjavik, torsdag 11. mars: Våren er tilbake i Reykjavik. Snøen er borte, dagene er lengre, andeflokkene på Tjörnin* har så smått begynt å bryte opp i par og noen pjuskete krokus blomstrer i hagen. Martha og Julia begynte i ettermiddag begge å bli veldige ivrige på en sykkeltur, så mens August og Tilla var hjemme og pleiet de siste rester av sår hals, syklet jentene og jeg en liten vårtur i kveldinga. Legg merke til tåka, som er uhyre sjelden i Reykjavik, og som ga en veldig spesiell stemning på turen.

*A propos ender på Tjörnin** kunne Morgunblaðið forleden melde at det i 2009 var hele fem forskjellige andearter som hekket på Tjörnin, og i den anledning kommer kommunen i år til å oppnevne en egen oppsynsmann - en såkalt "andepappa" (andapabbi) - som skal sørge for dem. Det hadde vært jobben sin, tenker jeg! Artikkelen nevner for øvrig også den sjeldne knekkand-hannen som jeg observerte på Tjörnin i juni i fjor.
** SISTE! Siden jeg skrev dette i går, har fuglefolket kommet på banen og kritisert Reykjavik kommune for langvarig omsorgssvikt overfor endene på Tjörnin. I følge dem er flere av de fem andeartene i ferd med å forsvinne fra byvannet.

Det skjelver under Eyjafjöll

Reykjavik, mandag 8. mars: Sjekk dette kartet over jordskjelvaktivitet i Myrdalsområdet sør på Island. Prikkene angir jordskjelv som har funnet sted de siste to døgnene. De røde prikkene er de nyeste skjelvene (mindre enn 4 timer siden). Det dreier seg i hovedsak om svært små skjelv, under 3 på Richters skala, men den tettheten mellom dem kan indikere at et vulkanutbrudd er på vei under Eyjafjall-breen (den lille til venstre, som er nesten skjult av fargeprikker). Vi føler en viss nærhet til dette området fordi vi etterhvert har tilbragt en del netter på Hotel Anna, Islands minste hotel, som ligger rett oppunder breen, sist i "vinterferien" i oktober. Vi hadde også tenkt å tilbringe noen dager i påsken der. Nå er området satt i alarmberedskap, "Utrygghetstrinn 1", som er nederste trinn i det sivile islandske kriseberedskapssystemet. Det var relativt rolig under breen i natt, "bare" 10 småskjelv i timen i snitt, så det var forventet at faren skulle avblåses i dag, men etter et 2,6-skjelv i 11-tiden valgte man å opprettholde beredskapen. Vulkanen under Eyjafjallajökull har ikke hatt utbrudd siden 1820 eller deromkring.

Skal innrømme at jeg veldig gjerne skulle hatt med meg et vulkanutbrudd før jeg forlater Sagaøya, men fortrinnsvis, selvsagt, et sted der det ikke bor folk. Menneskeliv vil ikke gå tapt ved et eventuelt utbrudd, for det er flommen som følger etter et subglasialt utbrudd som er den største faren, og den vil være varslet i god tid. Men veier og bygninger kan i verste fall stryke med. Vi krysser fingrene for et visuelt spektakulært, men for øvrig ufarlig utbrudd, og lover at lesere av "Dagboka..." skal være blant de første som får vite om det!

Snøklokker blomstrer i Reykjavik!

Reykjavik, tirsdag 16. februar. Litt mer om været, for å rette opp inntrykket fra forrige innlegg: Etter et par dager med gluggaveður, snø, iskald kuling fra nord og skotske turister som ble borte i fjellet (men heldigvis ble funnet i god behold), har vi nå fått tilbake det vidunderlige vårværet med milde temperaturer og sol som det faktisk har vært mye av her i år. Jeg tror ikke det vil vare, det er ingenting som varer på Island, men det er deilig mens det står på. Bildet er tatt i dag, hundre meter oppi gata, og jeg tenker dere kan se langt etter blomstrende snøklokker i Oslo en stund til!

Gluggaveður

Reykjavik, søndag 14. februar: Alle som har vært over skoggrensen vet at effektiv temperatur ikke nødvendigvis er det gradestokken viser. For eksempel: i en lett bris på 6 sekundmeter, føles null grader som minus fem. På Island gjør man klokt i å ta hensyn til dette fenomenet og alltid sjekke vind, i tillegg til temperatur, før man legger ut på langtur. Veldig ofte ser det pent ut, men er utrolig surt. Dette er faktisk såpass alminnelig at man har et eget ord for det: gluggaveður (=vindusvær). I vinter har det vært velsignet lite av det - mens kulda har herjet på kontinentet har vi hatt vårlige forhold og løvsprett i Reykjavik - men i dag var det tilbake. Vi holdt oss derfor innendørs, ved vinduene, helt til vi utpå ettermiddagen måtte krysse et av de verste strekkene ved Tjörnin for å komme oss til finsk fastelavns-markering hos Maare. Men med godt fjellutstyr klarte vi da å tilbakelegge de fem-seks hundre meterne i god behold, og ble belønnet med varm ertesuppe og fastelavnsboller.

Akedag

Reykjavik, mandag 28. desember. Det er ikke fritt for at vi har blitt litt misunnelige av meldingene hjemmefra om snøen som laver ned i jula. Her har det vært kaldt og surt, men nesten ingen snø. Men i morges var byen pakket inn i nysnø, og den iskalde vinden hadde stilnet, så Julia, August og jeg (og Julias venninner Freya og Alice) benyttet anledningen til å ta en akedag på kirkebakken på Seltjarnarnes. Akeforholdene var strålende, og badet etterpå var heller ikke verst! Til stede var også Islands søsterkanal til TV2, Stöð 2, og den som har øya med seg kan få et glimt av Julia i dette innslaget. Venninnene Freya og Alice er godt eksponert.

Vinteren er over oss

Reykjavik, fredag 27. november. Det har vært en lang, tørr og mild høst i Reykjavik, men det går selvfølgelig ubønnhørlig mot vinter. Lyset er for eksempel nesten borte. Reykjavik er på høyde med Trondheim, men ligger i tillegg langt vest for sin tidssonemeridian (Greenwich), så sola står ekstra sent opp - omkring halv elleve ved disse tider, og verre skal det bli - og makter bare så vidt å heve seg over de lave åsene sør for byen, før den forsvinner igjen i fire-tida. På overskyete dager blir det aldri mer enn grålysning: slik så det ut ved Tjörnin midt på dagen i dag. Som man vil se kom også årets første snøfall i dag (nesten to måneder senere enn i fjor), og Tjörnin er frosset til. I forgårs så jeg sesongens første nordlys. Mørketida har sin sjarm.

Tatt av vinden (nesten)

Reykjavik, fredag 9. oktober. Vindforholdene på denne forblåste øya nådde nye høyder i dag (i hvert fall i løpet av min tid, men Tilla sier at det var mye verre i gamle dager...), da det gikk ut beskjed fra politiet om at barn ikke fikk gå alene hjem fra skolen. Foreldre som hadde muligheten til å hente sine (som jeg), hentet; øvrige barn ble fulgt hjem til døra i små grupper. Jeg skal ikke si at jeg aldri har opplevd maken, men det var forholdsvis tungt å dra hund og barnevogn over plassen ved Hallgrimskirkja. Verst var det visst ute på Vestmannaeyjar, der skole var stengt, og tak og biler "føk omkring", i følge Morgunblaðið. Nå venter vi spent på å høre om gjestene fra Sandøya har ridd stormen av i den selv normalt nokså forblåste blå lagune... (og der! kom de hjem i god behold.)

Fugleparadis

Hrisey, søndag 14. juni. Fuglelivet er fredet på Hrisey året rundt (også den til julemiddagene så nødvendige rypa) og det finnes ikke rev eller mink på øya. Og det virker som de er klar over sin privilegerte stilling her, og det er nesten så man bør gå med hjelm for å nærme seg hekkeplassene. De mest aggressive er rødnebbternene (som er mer tallrike her enn noe annet sted i Europa); mindre fysiske, men nokså høylytte er vadefuglene (i første rekke tjeld, heilo, enkeltbekkasin, rødstilk og svarthalespove og småspove); mens rype, ærfugl og havhest holder seg mer for seg selv. Ternenes effektive luftforsvar gjør også at rovfuglene stort sett holder seg unna, så i sommermånedene er den eneste slangen i fugleparadiset tyvjoen, som tar andre fuglers egg, unger og mat. Men ternene skal helt til Antarktis for å overvintre og må derfor avgårde før de andre fuglene er ferdig med hekketidene, så utover i august trekker de inn i landsbyen for beskyttelse, og det er da ikke uvanlig å se rypemødre spasere gatelangs med ungene sine. Noen holder seg nær menneskene gjennom hele sesongen; dette nydelige redet var rett utenfor inngangsdøra til Ingo og Góas hus.

En deilig morgen på Faxaflói

Reykjavik, mandag 8. juni. I sommermånedene bor det noen titalls ganger flere lundefugler enn mennesker på Island, så det var i grunnen på høy tid at vi fikk hilst på noen av dem. Derfor rustet de to store barna og jeg oss til tennene med optikk i morges og entret lundesafari-ferja Elding II. Det var sol og havblikk på fjorden, noe som bare inntreffer hvert jubelår, så det ble en fantastisk fin sjøtur, og vi så masse lundefugl. Litt lenger ute på havet skimtet vi også hvalsafari-båten Elding I, som i følge vår skippet der og da hadde nærkontakt med hval... Så det var kanskje hvalsafari vi skulle ha valgt i dag, men skitt au, 15 tusen lundefugl-par er jo litt å skrive hjem om det òg.

Sjelden fugl på Tjörnin

Reykjavik, tirsdag 3. juni. Mye spennende og hyggelig å se på dagens spasertur rundt Tjörnin: 1. To svømmesniper, en art som er tallrik ute på de islandske heder, men sjelden her i byen. (De to jeg så var hunner, og hos svømmesnipa er disse de mest fargerike; det er hunnene som konkurrerer om de litt gråere hannene, mens hannene ruger ut eggene og tar seg av ungene.) 2. En stokkandmor med åtte søte små, som jeg også har sett flere ganger tidligere. 3. Sist, men ikke minst, en knekkand-hann - en art jeg aldri har sett før, som er sjelden i Norge og (skulle det vise seg etter litt research i det lokale fuglemiljøet) ekstremt sjelden på Island. Vi snakker om kanskje drøyt femti observasjoner alt i alt! Bildet er stjålet fra en annen observasjon av samme art på samme sted den 19. mai i år (kanskje er det rett og slett samme individ).

Amma Guðrún på gjengrodde stier

Hvalsnes, mandag 1. juni. En sentral person i Myklebostenes islandske nettverk er Guðrún, som har vært som en mor for Tone og som en bestemor for Tilla og hennes søsken. I dag var vi på sightseeing med henne til hennes hjemtrakter og røtter på Garðskagi og Hvalsnes i nordvesthjørnet av Reykjanes (ikke langt fra Keflavik lufthavn, faktisk). Landskapet der ute var ubeskrivelig vakkert i det sjeldent pene været; paddeflatt, men uvanlig grønt og frodig til Reykjanes å være, som ellers nesten utelukkende består av mosegrodd lava. Spesielt morsomt var det å være der sammen med Guðrún, som hadde et personlig forhold til hver gressgrodde tufte vi tråkket på, hvert menneske vi traff og hver gjenstand vi så på det lokale bygdemuseet. Ellers er området også rikt på gode fuglelokaliteter; Garðskagi er jo viden kjent i ornitolog-kretser, og på veien ut til Hvalsnes var det et dunvær stappfullt av terner og ærfugl samt en god del vadere. På bildet: Hvalsnes kirke, der bestefaren til Guðrún sang bass i kirkekoret i 60 år.