Første sluttnote: Englevakt

Oslo, tirsdag 6. juli: Nå som vi er trygt i havn (og for å foregripe leirbålhistoriene) kan jeg avsløre at Golf-skeptikerne (se kommentarer til dette innlegget) i hvert fall delvis fikk rett. Veien over Island ble en biltur som kunne vært en Kringlevrider Bollesen verdig. Etter å ha passert islandsk EU-kontroll to dager før avreise fra Reykjavik, røk likevel kulelageret i høyre bakhjul etter drøyt 25 mils kjøring. Til alt hell skjedde dette mindre enn en kilometer fra den eneste byen - og det eneste bilverkstedet - på sørøst-kysten av Island: Kirkjubæjarklaustur, som ligger midt mellom to enorme lava- og sandområder uten så mye som en mobilmast - hhv. Myrdalssandur (Katlas bakgård) og Skeiðarársandur (Vatnajökulls forgård). Like fullt så situasjonen lenge ganske dyster ut. På verkstedet fikk vi beskjed om at nytt kulelager i beste fall måtte bestilles fra Reykjavík, og siste offentlige transport dertil - og derfra - hadde gått for lengst. Siden det fortsatt var 30 timer til vi skulle nå båten fra Seyðisfjörður omkring 50 mil langer nordøst, stod vi lenge og vurderte forskjellige mulige og umulige løsninger, da en av mekanikerne plutselig meldte at han hadde funnet en gammel Opel med samme type kulelager som Golfen. Jeg vet ikke nok om kulelagre til å anslå noe som helst om sannsynligheten for slike sammentreff, men der og da virket det som enda et lite mirakel i Golfs liv. August og Julia reagerte ved sponant å forære den gamle mekanikeren den store sjokoladeboksen de hadde fått til turen, og halvannen time senere var vi på veien igjen. Resten av turen gikk riktignok med hjertet i halsen, men uten flere uhell. Og ved å skjære litt ned på pausene rakk vi faktisk fram til nevnte sene, men gode, lammemiddag i Seyðisfjörður.

Nå har vi vasket gulvet

Reykjavik, tirsdag 29. juni: Det har vært tett mellom avskjedsfestivitasene de siste par ukene, men at Myklebostene skulle stille SÅ mannssterke for å se oss vel av gårde, hadde vi vel ikke ventet! Deres massive tilstedeværelse i Reykjavík kan selvfølgelig også ha noe å gjøre med at Ingos mor, gamle amma Laufey, fyller 100 år (!) på fredag. Den selvsamme dag har mor og far gullbryllup, så vi setter i stedet kursen mot Norge for å feire dem. I skrivende stund har vi vasket gulv, pakket Golf, meldt flytting og tatt et siste bad i Vesturbæjarlaug. Det hele har gått overraskende greit denne gangen, dette begynner vi å bli ganske proffe på etterhvert (sjekk søster Katrines blogg om avreisen for snart to år siden!) Foran oss ligger nå en god natts søvn og en kjøretur på skarve 70 mil i morgen. Så sover vi én natt i Seyðidfjörður før vi forlater Island på samme måte som vi kom: med bilferja Norrøna (men denne gangen rekker vi forhåpentligvis båten...!)

Men Golf var ikke død...

Reykjavík, onsdag 16. juni: Den sjette Myklebost-Giæver, en Golf fra 1993, har hatt flere nær-døden-opplevelser denne våren. Først da en byråkrat på Risløkka trafikk-stasjon slo fast at vi kunne få ta bilen med til Norge hvis og bare hvis den først var EU-kontrollert i Norge. Etter at jeg i en ydmyk klage forsiktig påpekte det urimelige i et slikt catch 22, fikk vi faktisk medhold i at en islandsk EU-kontroll måtte være bra nok. Triumferende kjørte jeg av gårde til verksted for å fikse det som måtte fikses for å bestå kontrollen.

Da kom neste tilbakeslag: På vei til verkstedet brøt bilen kapitalt og totalt sammen! Motoren kokte, samtlige varsellamper blinket på dashbordet og en alarm jeg aldri har hørt før og ikke ante fantes, pep faretruende. Som den bil-novisen jeg er, turte jeg ikke annet enn å forlate bilen i en fandens fart og ringe etter øyeblikkelig veihjelp. Til alt hell viste det seg at et gammelt NAF-medlemskap dekket tauing til nærmeste verksted - også i utlandet (bildet).

Et nytt, om nå ikke lenger helt uventet, tilbakeslag kom etter et par dager da de ringte fra verkstedet og sa at denne bilen adri kom gjennom noen EU-kontroll, i hvert fall var det ikke noe de kunne gjøre for den, og hadde det vært det, hadde det uansett blitt billigere å kjøpe ny...

På dette tidspunktet hadde jeg gitt opp et hvert håp om at Golf noen gang igjen skulle få rulle på sin barndoms veier igjen. Julia og August var imidlertid sterkere i troen og inkluderte den gamle bilen i kveldsbønnen (som de for øvrig ellers aldri ber, meg bekjent). Og se, miraklenes tid var ikke forbi: En reddende engel antok skikkelsen til vaktmester Óli på jobben til Tilla. Som gammel bilmekaniker har han kikket på bilen for oss mer enn én gang, og han mente nå at det var for tidlig å gi den opp. Han brukte derfor noen timer av fritida si til å se på bilen, snakke med verkstedet og få den eskortert til et annet verksted. Og i dag fikk vi beskjed om at de er i gang med å fikse den for to-tre skarve tusenlapper - EU-kontroll inkludert!

Jeg tror det ikke før jeg sitter i en rullende bil med EU-papirene i hånda. Men det er sånne små mirakler som hender på Island fra tid til annen.

Fra et gammelt fotoalbum

Reykjavík, torsdag 3. juni: Vi har nå for vår del kommet til den avsluttende fasen i Reykjavíks selskapsliv. I går hadde Unnur Figved invitert oss og de fleste av sine barn, svigerbarn og barnebarn til et siste felles måltid før vi setter kursen østover. Unnur har i høy grad behandlet oss som en del av sin egen familien i disse to årene, og det setter man jo stor pris på når ens egen familie er såpass langt borte. Så har hun da også kjent meg lengre enn de fleste, nærmere bestemt fra den gang hennes og vår familie var naboer i rekkehus på Ås tidlig på søttitallet. Slik har det seg at dette bildet av min mor og meg, tatt i hagen til Liaveien 27 B en gang i 1972 (?), nå befinner seg i et gammelt fotoalbum i Garðastræti, Reykjavík.

En deilig dag på stranda

Reykjavík, fredag 28. mai: En av de mer aparte islandske ideene som materialiserte seg under oppgangstidene for noen år siden, er sjøbad-anlegget i Nauthólsvík. Ideen var for så vidt gammel: Morgunblaðið skrev i 1945 om ingeniør Gísli Halldórssons forslag om å pumpe varmt vann ut i havet, for eksempel i Nauthólsvík, for å gi Reykjavíks befolkning sjøbademuligheter. 55 år senere ble ideen realisert i form av en lagune der varmt vann pumpes inn kontinuerlig, mens sjøvann flyter inn ved høyvann. På solskinnsdager, som da vi var der i går, når temperaturen i lagunen ved lavvann sånn omkring norske badetemperaturer. For riktig å sette strandstemningen, valgte man også å importere gylden sand i tonnevis fra Marokko - til tross for at det finnes mye fin svart og rød vulkansk sand rundt omkring på Island. Men alt i alt må man si prosjektet er ganske vellykket, ikke minst takket være den store, langstrakte og litt tilbaketrukne heita potturinn hvorfra foreldre i behagelig vanntemperatur kan betrakte sine badegale barn i timesvis. Men på bildet har vi alle våget oss ut i selve saltvannslagunen.

Flyttedag

Reykjavík, pinsemorgen 2010: Torsdag morgen kommer altså familien vi leier hus av hjem, og vi fortrenges ned i kjellerleiligheten, dog fortsatt i Smáragata 1. Vi måtte derfor la pinse være pinse og bruke helgen til å pakke. Da vi kom til Island for knappe to år siden, hadde vi ikke med oss flere ting enn vi klarte å stappe i en liten Golf med takboks, men de må ha formert seg voldsomt her borte, for det er MYE mer nå. Heldigvis har vi barn somer flinke til å hjelpe til med pakkingen. Her ser vi Martha merke pappesker med navn og adresse.

Siste dans i Smáragata

Reykjavík, fredag 21. mai: Vårt opphold i Smáragatas luksus nærmer seg slutten. Om få dager flytter vi ned i kjellerleiligheten der det hele begynte i fjor høst. I går hadde vi vårt siste selskap på denne adressen. Til stede var Bergens-familien (Hedda, Helle og Gaute), islendingene Ingibjörg og Þórhildur, finnen Maare og tyskeren Henrik. Nokså internasjonalt, med andre ord. Tilfellet ville at det også var varm vårkveld i Reykjavík, så deler av selskapet foregikk i den store hagen som vi desverre, men av naturlige grunner, har brukt altfor lite. På bildet jubler Gaute triumferende etter å ha beseiret barna i en eller annen lek. Senere spilte vi også fotballkamp, de voksne mot barna (inkl. Gaute). De voksne gikk på et forsmedelig 1-2-tap. Litt vemodig at det går mot slutten, må jeg si.

Julia i rampelyset

Reykjavík, søndag 16. mai: Et begivenhetsrikt døgn i familielivet ligger bak oss. For min del begynte det i de små timer natt til lørdag, ute i den eviglyse Reykjavík-natta, uten at jeg skal gå i detaljer om det.

Etter noen korte timers søvn var det av gårde lørdag formiddag med barna på et eller annet multikulturelt arrangement, jeg fikk ikke helt med meg hva anledningen var, det er så tett mellom festivaler og markeringer her på denne tida av året. Men som fremmedkulturell spilte i hvert fall Julia en sentral rolle i sin skoles del av arrangementet. Først prominerte vi gjennom byen i et fargerikt opptog, deretter opptrådte Julia med sanger og skuespill fra en scene i rådhuset, foran borgermester og halve byen! Og som vanlig leverte hun prikkfritt.

Derfra dro vi direkte til Nordens hus der Martha skulle på suttung-treff. Man kan desverre ikke si at suttung-bevegelsen har fått særlig sterkt fotfeste her i landet ennå; på treffene kommer det gjerne to-tre barn som egentlig er altfor små for tunge Wergeland-tekster. Redningen for treffene har vært Julia og August, som egentlig bare deltar i kraft av søskenskap med Martha, men som skaper liv, røre og engasjement.

På kvelden hadde vi min gamle venn Óli Gunnarsson med familie - kone Guðrún, barna Ögmundur og Gunnar, baby Dóra Kristin og mor Unnur - til middag.

Hengehoder i Hengill

Hengill, Kristi himmelfartsdag 2010: Som nyfrelst Hengill-entusiast dro jeg i dag med meg tre motvillige barn på tur. Vi var ikke kommet langt før jeg angret. Ruta jeg hadde valgt ut var bratt og skummel, og preget av dundrende, aggresiv geotermisk aktivitet. Været var også surere i fjellet enn i byen, og barna frøs. Likevel presset jeg dem videre, blant annet ved hjelp av drømmen om en grønnere og varmere dal på toppen, Innstidalur, den innerste dal, der vi skulle spise nisten i sola og ta et varmt bad i bekken. Men da vi var vel oppe viste det seg at også Innstidalur var kald og våt, og badeplassen flere sure kilometerlenger inn. Da innså jeg endelig at det ikke er noen stor skam å snu, og i stedet tilbringe fridagen i en heitur pottur i mer siviliserte strøk. Og sjelden har det vel smakt bedre med et varmt bad!

En deilig dag i skogen (oppdatert)

Heiðmörk, søndag 9. mai: Vi har hatt en varm og deilig tur i skogen i dag. Siden ingen av delene - altså verken varme dager eller skoger - er særlig vanlig på Island, setter man selvfølgelig ekstra pris på det når de en sjelden gang byr seg. Så vi gikk en liten runde i Heiðmörk - Nordmannslagets forsøk på å gjenskape en lite nordmark i lavalandskapet øst for Reykjavík - grillet pølser og døste i sola. Jeg hadde helt glemt at det kan være sånn på Island.

Det slo meg plutselig også at i Marthas to-og-et-halvtårige liv, er skoger mer sjeldne enn varme kilder og vulkaner. Tjukk granskau er skikkelig stas - "Inn i skogen! Inn i skogen!", roper hun - mens et bad i en varm elv oppe på fjellet en iskald vinterdag er den største selvfølge...

Dette er toppen for Martha.

Dømt til døden

Reykjavík, onsdag 5. mai: Det er mye jeg gleder meg til å komme tilbake til i Norge. Men blant dem er IKKE de delene av norsk byråkrati som har sluttet å fungere for noe annet formål enn sine egne meningsløse paragraf-ritt. Jeg tenker bl.a. på Biltilsynet.

Denne gangen har de meddelt oss - i et språk like ubehjelpelig som innholdet er nådeløst - at de har nedlagt kjøreforbud for vår gamle Golf, som i øyeblikket befinner seg på Island, inntil den er godkjent av et kontroll-verksted i Norge. Vi får altså ikke lov til å ta den med til Norge til kontroll.

Vi spurte pent om vi kunne få midlertidig kjøretillatelse, fra ferjekai til bilverksted, dersom vi skaffet dokumentasjon fra Island på at bilen er tilfredsstillende etter det samme EØS-regelverket som forhindrer norske myndigheter i å godkjenne den. Men den gang ei, bestemelse er bestemmelse. Veiavgift for den forbudte bilen fant de riktignok tid til å kreve inn, men der stoppet deres omtanke for Golf.

Jeg skal ikke påstå at vi er uten skyld i saken, og etter lovens bokstav har Biltilsynet sikkert rett. Det er bare så utrolig meningsløs sløsing med tid, ressurser og paragrafer.

Afi Ingo fyller år

Reykjavík, tirsdag 4. mai: AFi Ingo fylte år i dag, sekstito stykker for å være nøyaktig, og i den anledning var vi i Bárugata i ettermiddag på hjemmelaget tomatsuppe og sjokoladekake. Foruten oss var også store deler av Ingos storfamilie til stede, fra hans mor som fyller hundre til sommeren, og ned til hans stedatterdatter på halvannet (som Martha i begynnelsen kalte "babyen", men etter hvert fikk det ganske moro sammen med). På bildet får bursdagsbarnet hjelp til å blåse ut lys av en annen stedatterdatter, Helga Maria.

Nytt fra den kanten er ellers at Jónas (Ingos yngste sønn og dermed en slags stebror av Tilla) har fått seg jobb som sommervikar i Morgunblaðið. Vanligvis ville dette avkrevet stor respekt og beundring blant salongradikalerne i familien, men nå måtte han tåle mye pepper for det (Morgunblaðið ansatte som kjent skandaløst nok Davið Oddsson som redaktør i høst, og har siden vært boikottet av de politisk korrekte). Hans egen far annonserte nyheten på Facebook i går med kommentaren "Hva har jeg gjort deg, Gud?" Men innerst inne var han nok litt stolt, den gamle journalisten.

Livsspor

Reykjavík, lørdag 24. april: I dag har vi fått oss en real dose kultur, som en avveksling fra de siste par ukers fokus på rå, islandsk natur. Etter frokost på kafé bar det ned på Hafnarhús kunstmuseum, der kunstakademiets avgangsklasse hadde utstilling. Der var det stinn brakke og mange friske installasjoner, og arrangementet kunne i grunnen minne litt om Statens høstutstilling.

Fra Hafnarhúsið syklet vi tvers gjennom byen til "amma" Guðrúns veggtepper på Nasjonalmuseet. Guðrún kalles "amma", bestemor, blant Myklebostene fordi hun opp gjennom årene på mange måter har fungert som en for dem. I ledige stunder har hun utviklet et utenfor slekten godt skjult tekstilkunst-talent, inntil hun ble oppdaget i fjor, i en alder av nesten 80. Og nå har hun altså utstillingen Ævisspor ("Livsspor") på Nasjonalmuseet.

Utstilt er en fascinerende samling broderte veggtepper, med selvkomponerte motiver hentet fra islandsk kulturhistorie, europeisk middelalder, bibelen og Guðrúns egen slektshistorie. Her ser vi for eksempel Jesus som bærer sitt kors i en utforming inspirert av Teiknibókin (et islandsk, religiøst billedverk fra 1400-tallet); den gotiske borden er hentet fra en engelsk kalligrafi-bok; sitatet under bildet er av den islandske salmedikteren Hallgrímur Pétursson (samme mann som har gitt navn til Hallgrimskirkjan); og i bakgrunnen ser vi Hvalsnes kirke på Reykjanes, der Hallgrímur tjente som prest en periode, og der Guðrúns morfar kom fra.

Vi var en tur til Hvalsnes med Guðrún i fjor sommer, og observante Sagaøya-lesere vil kjenne igjen kirken fra dette bildet.

Søttitallskamerater

Reykjavik, onsdag 21. april: Tidlig på søttitallet hadde familien Giæver mye kontakt med en islandsk familie som bodde ved siden av oss i Liaveien på Ås. Etter at islendingene flyttet hjem, har kontakten vært mer sporadisk, men i går kveld var det duket for gjenforening av fire av oss: Skúli og Anders , som den gang gikk på barneskolen sammen, og Óli og Øyvind, som gikk i park sammen. Det nærmer seg 40 år siden vi først møttes, og nesten like mange år siden vi sist var samlet alle fire, men det føltes ikke sånn i går. Flere detaljer på Gulluker.

Vulkanen og Giæverne

Reykjavik, søndag 18. april: En liten vulkan på Sør-Island har de siste dagene stukket kjepper i hjulene på en hel verden, og stokket om på mye - inkludert familien Giæver:

• 
  
  Mor Kristin, som var på besøk hos bror Anders i Brooklyn da vulkanen fikk utbrudd, sitter nå vulkan-fast (nytt ord!) i New York.
• 
  
  Bror Anders, som skulle ha vært vertskap for mor Kristin hjemme i Brooklyn, er sendt til Reykjavik for å dekke vulkanutbruddet for VG, og er der gjenforent med undertegnede (bildet).
• 
  
  Søster Katrine har i mellomtida flyttet ut til far Harald på Ås for å holde ham med selskap.

Familien som helhet bemanner dermed fortsatt strekningen New York-Reykjavik-Ås i sin helhet, men det har foregått en betydelig intern omstokking av posisjoner. Hva som skjer videre, er like uforutsigbart som en islandsk vulkan: I morgen har mor Kristin billett hjem til Norge med Icelandair, men det er ikke sikkert at hun kommer seg lenger enn til Reykjavik. Bror Anders får trolig grønt lys fra VG for hjemreise til Brooklyn samme dag, men det er langt fra sikkert at han får plass på fly med det første. Dermed kan det være duket for at 3/5 av Ås-Giæverne samles i Reykjavik på tirsdag, og dét vil i så fall tangere familiens Reykjavik-rekord fra 1975!

Onkel Anders

Reykjavik, lørdag 17. april: Etter dagens dont i askehelvetet sør for vulkanen, kom VGs utsendte på lammesteksmiddag i Smáragata i kveld, til glede for oss alle, og ikke minst nevø og nieser. Onkel Anders er ingen hverdagslig sak for tida, men dét ser ikke ut til å ha lagt noen demper på Julias og Augusts forhold til ham. Det har kommet verre ting ut av et vulkanutbrudd enn dette besøket!

VG-utrykning

Reykjavik, lørdag 17. april: Klokka halv åtte i morges, mens folk flest i Smáragata ennå sov i sin søteste søvn, ramlet VGs vulkanreportasjetime inn døra her. Siden det er vanskelig å få over folk østfra, er broder Anders sendt hit fra New York, som en gledelig overraskelse for store og små, og med seg har han også fotograf Thomas. Undertegnede stilte med kaffe og frokost, og litt etter litt fikk vi selskap av flere familiemedlemmer. Nå har de to kjørt videre østover mot askebeltet, men vi regner med å få se mer til dem mens de er her. Første livstegn fra dem står å lese her.

Følg broder-besøket hos konkurrenten Gulluker eller simpelthen her i Dagbok fra Sagaøya!

Pølsestopp

Reykjavik, mandag 12. april: Det var egentlig en ekstremt viktig dag på Island i dag. Den etterlengtede rapporten fra Alltingets "sannhetskommisjon" om bankkrisa ble publisert i morges, og personlig tilhører jeg de som mener den, mer enn noe annet, kan bli vendepunktet for Island. Mer om den her. Men livet gikk sin vante gang i Reykjaviks gater som om ingenting skulle ha skjedd. Så også for oss, heldigvis, for en av de små hverdagsrutiner jeg setter umåtelig pris på, er det etter hvert nokså faste mandagsmøtet med August og Julia på gatekjøkkenet Drekinn (Dragen), som ligger på hjørnet av Njálsgata og Frakkastigur i et av Reykjavíks fineste og mest fargerike hus. Her møtes vi for at Julia skal få byttet ut skolesekk med gitar, det dreier seg i grunnen bare om en pølse og ti minutters prat, før Julia forsvinner til musikkundervisning mens August og jeg rusler hjemover. Men fryktelig hyggelig er det likevel.

Myklebost-besøk

Reykjavik, lørdag 10. april: Det er ikke mange av Myklebostene som ikke har vært innom mens vi har bodd i Reykjavik - både én (Tillas onkel Terje og bror Daniel) og to (søster Lilja med familie) og fire ganger (mamma Tone). Denne uka kom også onkel Nils med familie Birgit og Malene. De brukte de første dagene på å reise rundt på Sør-Island, og onsdag kom de hit til oss. Torsdag kom også Ingo og Góa på middag, så da ble det fullt og trivelig rundt spisebordet! Nils og co. blir til søndag. Det er jo ikke så altfor ofte vi ser Nils, Birgit og Malene, men desto hyggeligere når det skjer. Ikke minst har barna (inkludert Martha) hatt stor glede av å leke med sin filleniese Malene.

Eksklusivt! Planene for neste år

Reykjavik, tirsdag 30. mars: Familiens planer for neste år har vært diskutert fram og tilbake en stund. Noen vil gjerne bli på Island, mens andre vil hjem til Norge. Familierådet har nå landet på følgende avgjørelse: Martha og Tilla blir, mens August, Julia og jeg flytter hjem til Oslo, 1745 km unna. Skal man dømme etter de mange løftede øyebryn ideen om en slik ordning har avstedkommet rundt omkring, virker dette dramatisk på mange. Bare rolig! Vi tar ikke ut separasjon! Tilla (og Martha) blir pendlere, både i skattemessig og bokstavelig forstand, hvilket vil si at deres hjem blir i Oslo, selv om de beholder en s.k. pendlerbolig i Reykjavik.

Like fullt blir det jo utvilsomt en del praktiske og følelsemessige utfordringer på begge sider av Nordsjøen. Men det har sine positive sider også. For eksempel kommer August, Julia og jeg til å få mye mer tid sammen i Oslo når ikke Martha alltid er i nærheten. Og her i Reykjavik kommer Martha og Tilla til å få mer kvalitetstid sammen. Vi får se hvordan det går, og går det ikke, så flytter Martha og Tilla etter oss hjem.